Som en vandringsmann - underveis

En setning fra "En russisk pilegrims beretning", som utkom første gang i Kazan i Russland i 1884, ble så levende for meg i går, på min 58 års dag. Boken leste jeg for mange år siden. Den handler om en russisk vandringsmann som bar på en djup lengsel etter å kunne be uavlatelig, og som lærte Jesusbønnen å kjenne. Setningen dukket opp i mitt hode mens jeg ruslet min daglige bønnetur langs stiene rundt gamle solsvidde hus på byens friluftsmuseun. Da er det bare jeg og Herren. Vi er venner, vi to.

"Av Guds miskunn er jeg et kristen-menneske, ved mine gjerninger en stor synder, av stand er jeg en vandringsmann av ringeste byrd som vandrer fra sted til sted. Her er mitt gods. På ryggen bærer jeg en nisteskreppe, på brystet har jeg den hellige Bibelen; det er alt."

Det er slik jeg føler det. Det er Guds uendelige, rause nåde at jeg har fått leve i 58 år. Slikt er ingen selvfølge. Jeg kjenner på djup takknemlighet for: Familien jeg ble født inn i. Den gode barndommen. Alt jeg har fått oppleve. Alle reisene. Alle menneskene jeg har møtt. Alle velsignelsene. At jeg traff May Sissel, som jeg giftet meg med i 1982. At vi har fått to flotte barn, Benedicte og Joachim. Lykken sammen. Og det største av alt: At jeg ble funnet av Jesus våren 1972.

Jeg kjenner meg igjen i salmen som Lina Sandell skrev i 1880:

"Jag kan icke räkna dem alla,
de prov på Guds godhet jag rönt.
Lik morgonens droppar de falla
och glimma likt dessa så skönt.
Jag kan icke räkna dem alla,
de prov på Guds godhet jag rönt."

Med årene kommer det også en erkjennelse av sin egen tilkortkommenhet og synd. Derfor kjenner jeg en hvile og en frihet ved å be:

Hellige Gud, himmelske Far,
se i nåde til meg, arme, syndige menneske,
som har krenket deg i tanker, ord og gjerninger.
For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg,
og tilgi meg alle mine synder, 
og gi meg å frykte og elske deg alene.
Amen.

Den bønnen ber jeg stille ved innledningen til alle våre gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet, og den bønnen ber jeg hver kveld før jeg legger meg for å sove.

Og lik denne russeren kjenner jeg gleden over å være en vandringsmann. Alltid underveis. Ikke helt fremme. Ikke ferdig. Alltid noe mer å lære. Ferdig er jeg ikke før jeg er hjemme hos Gud.