Korset har kirken båret under martyrperioder, og under alle slags forfølgelser som har rammet kirken under alle epoker.
Det forunderlige i dette er at kirken har båret korset med glede og tålmodighet, uten å klage eller beklage seg over det.
Korset har i det kirkelige liv blitt noe man lengter og strever etter. De kristnes tilnærming til døden gjorde hedningene rådville. For de så i den troen på en salig evighet, forakt for denne verden og alt som fantes i denne av gledesemner og nytelse.
Fengslene forvandles til plasser for tilbedelse. Der lød sang og lovprisning og bønner fra kristne som var rede til å dø.
Det tredje området for korset i våre liv: vi bærer korset gjennom den trange porten. Der begrenser man seg for Herrens skyld. Man holder seg langt borte fra verden og all dens begjær. Og for Herrens skyld blir alt annet forringet. Under bønneváker, faste, askese, selvdisiplin og urettferdig behandling.
Hit hører også tretthetens kors... For man blir trett i tjenesten for Herrens skyld. Apostelen Paulus beskriver hvordan man tretter seg ut i korsfestelsen av kroppen med dens begjær, i striden og korsfestelsen av tankene, og i seieren over selvet. Men han er også seg bevisst at "de skal få sin lønn hver etter sitt eget arbeid." (1.Kor 3,8).
Den kristne tro kan ikke under noen omstendighet skilles fra korset... Herren Jesus talte åpent med oss om dette. Han sa: "Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld..." (Matt 10,22)
Vi gleder oss over korset, og ønsker det velkommen, for vi ser vår styrke i det. Som apostelen sa: "For ordet om korset er dårskap for den som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)
- Shenouda III, pave og patriark av Aleksandria og dermed leder for Den koptiske kirken i Egypt. Shenouda III ble født i 1923 i Asyut i Egypt 3. august 1923, og døde 17. mars 2012. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar