I går feiret vi hennes minne i Kristi himmelfartskapellet.
Og det er et dyrebart minne om et menneske som levde ene og alene for Herren. En tid i hennes liv kjente hun en uro for hva som var Herrens vilje for henne:
"Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje," spør hun.
Og Gud svarer: "Men vet du ikke det? Du er kalt til bønn."
Men Gud sier mer, og rører ved det som mange er så opptatt av: hva vi tror andre måtte si om oss:
"Bry deg ikke om å søke det som synes framfor mennesker. Du skal være til for meg."
Dette er radikalt! Å være til for Gud. Smak på de ordene. Å leve for å søke Hans ansikt, ikke Hans gjerninger. Ved en anledning får Abraham dette kallet: "Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1)
Dette er Linnea Hofgrens kall. Ikke et kall i det offentlige rom. Men alene med Gud. Det største kallet av dem alle.
Hun blir en del av den økumeniske Flodberg-kretsen som samles i Gamla Stan i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Denne kretsen fikk sitt navn etter lederen for gruppen, lyktetenneren Carl Flodberg. De øvrige medlemmene var skomakeren Hjalmar Ekström, tolleren Henrik Schager, Oskar Junge og Linnea Hofgren. Det var sikkert flere, men det er disse vi kjenner navnet på. De kom sammen for å lese bøker av likesinnede - de vi kaller Kristus-mystikere: biskop Fenelon, madame Guyon, skomakeren Jakob Böhme, Tersteegen, Andrew Murray, Thomas a Kempis, bare for å nevne noen - og for å be og søke Herren i stillhet.
Jeg føler slektskap med disse. De er også mine omgangsvenner.
26. januar 1921 henter Herren Linnea hjem. En av dem som bar hennes kiste var Carl Flodberg. Han sa dette etterpå:
"Da jeg løftet den kjentes den så lett. Da fór en visshet gjennom meg: Hun reiste langt inn."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar