Skremmende holdninger til sykdom blant forkynnere

Jeg blir fremdeles forundret og av og til ganske skremt av holdningene enkelte kristne forkynnere har til sykdom. I dag møtte jeg det igjen, og jeg velger å skrive om det fordi vi trenger å ta et oppgjør med slike holdninger både til sykdom og til våre medmennesker.

Vedkommende som skriver dette er en velkjent omreisende forkynner. Han skriver følgende:

"Når noen sier at de har andre meninger enn deg, blir du fort sliten og trøtt. Hvorfor ikke fokusere mer på Jesus enn på synden? Da blir det mer forløsning og det blir lysere og når det blir lyst kommer energien. Når du fokuserer på synden blir det ikke enkelt å leve."

Foranledningen til uttalelsen er nok en debatt om synd og nåde. Noen av disse representantene for den nye nådelæren - som sier at kristne ikke lenger har synder å bekjenne - er svært ivrige etter å gi sitt syn til kjenne og elsker å debattere. Det har jeg verken ork eller krefter til lenger. Vedkommende som skriver dette er vel kjent med at jeg har noen store helseutfordringer: jeg har hatt et infarkt, vært igjennom åtte hjerteoperasjoner, sliter med en sjelden lungesykdom, har diabetes type 1, lavt stoffskifte og tinnitus. Jeg gjør så godt jeg kan for å holde meg oppe, og jeg er slett ingen person som fokuserer på synd og dom. Den som kjenner min forkynnelse kan bekrefte det. Men jeg tror fortsatt at jeg kan synde og trenger å bekjenne min synd, alt ettersom Den Hellige Ånd minner meg om det.

Men det er sant at det er smått med krefter innimellom. Derfor ønsker jeg ikke å delta i disse lange, trettende og evinnelige diskusjonene på nett. Jeg vil bruke mine krefter til det jeg er kalt til: bønn, forkynnelse, skriving og sjelesorg. Så får andre ta seg av disse debattene. Jeg kan ikke se at det fører til noe godt, bare opprivende ordskifter. Og terping på de samme argumentene.

Og jeg tror absolutt ikke det er noen sammenheng med at jeg forfekter et klassisk evangelisk syn på synd og nåde og at jeg er kronisk syk. En slik teologi tar jeg kraftig avstand fra. Jeg tror absolutt på å fokusere på Kristus, men det har ikke nødvendigvis den følge at man blir helbredet. Det finnes mange eksempler på kristne som må å leve og dø med kronisk sykdom. Men alle vil en dag bli helbredet: når vi kommer hjem.

Det må være lov å si at man blir sliten og også sliten av diskusjoner. Det må være mulig å sette punktum for en debatt, og det må være mulig å slippe å delta i debatter, uten at man skal beskyldes for å bruke sykdommen sin i sakens anledning. En slik påstand er sårende og forkastelig. Jeg er syk. Jeg har ikke så mange kreftene jeg hadde. Er det mulig å respektere det og ikke tråkke på andre mennesker som sliter? Vanskeligere er det ikke. Men for noen finnes det ingen grenser for hva man tillater seg å si.