På trettendedagen

Det var 17 kalde grader da vi ankom Kristi himmelfartskapellet i går, men det satte ingen stopper for at vi feiret gudstjeneste. Takket være en venn av kapellet som hadde tent opp i ovnen noen timer før vi kom, var det en liten grunnvarme, og da gikk det greit å få varmet opp til 15-16 varmegrader inne i kapellet før gudstjenesten vår tok til.

En gudstjeneste som var preget av Epifaniafesten. Egentlig en dag for tidlig, men siden 6. januar i år faller på en fredag, hadde vi ikke noe annet alternativ.

6. januar er nemlig en av kirkens eldste festdager. Vi kjenner den som Epifaniafesten, som betyr åpenbaringen av Herrens herlighet. Eller trettendedagen! Det er litt ulike tradisjoner rundt dette. I Vest har man konsentrert seg om historien om De vise menn og Jesusbarnet, mens man i Øst har fokusert på Jesu dåp.

I år - på Trettendedagen - har beretningen om De vise menn og deres møte med Jesusbarnet fått en spesiell betydning siden jeg har opplevd at jeg skal ha fokus på tilbedelsen dette året. Det føles derfor så riktig å slå følge med De vise menn til krybben og knele ned ved den.

I en av lesetekstene til førstkommende søndags gudstjeneste som er Kristi åpenbaringsdag heter det:

"Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang." (Jes 60,3)

Det passer jo godt på De vise menn. De gikk mot soloppgangen - mot Lyset - Kristus! I den samme Jesaja-profetien heter det "mørke dekker jorden, skodde dekker folkene" (v.2) - og slik er det virkelig om man ser på det som skjer rundt omkring i verden. Det er mørkt.

Men det lyser også! Og dette lyset som ikke noe mørke kan overvinne er det lyset folkeslagene kan vende seg mot - til Kristus, Han som er verdens lys.

Vismennene åpnet sine skrin, bøyde seg og tilba.

Jeg vil også åpne mine skrin - alt hva mitt er - bøye meg og tilbe. Det er det mest naturlige av alt når man oppdager hvem som er Lyset.

Men jeg tenkte også på noe annet i dag:

På kongens nyttårstale, hvor han sa at han kjente på en djup takknemlighet for det som skjedde når han ble signet i Nidarosdomen. Med dette som bakteppet ble de så sterke ordene fra Jesaja: "... konger gå mot din soloppgang." Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det kongen sa nyttårsaften.

Jeg ser nemlig dette i sammenheng med noe som sies helt mot slutten av Åpenbaringsboken, om Det nye Jerusalem: "Folkeslagene skal vandre i byens lys, OG KONGENE PÅ JORDEN bærer sin herlighet inn i den." (Åp 21,24)

Det kommer til å være konger som på denne helt spesielle dagen skal bære rikdommene de har rådd over og overgi den til Han som er Kongernes Konge og Herrenes Herre.