Forleden dag ble jeg sittende sammen med en god venn og mimre om dager som har vært. Om mennesker vi har møtt og mennesker vi kjenner. Noen av dem har det gått bra med, andre har livet faret ille med. Ekteskap har litt skibbrudd. Andre har brent seg ut. Noen sliter med tunge sykdomsdiagnoser. Andre har mistet troen og kaller seg ikke lenger kristne.
Slike samtaler gjør noe med deg. En ting er i hvert fall sikkert: ingen av oss må finne på å hovere over andres livsskjebne, om vi skulle føle at det har gått sånn noenlunde bra for oss. For ingen av oss kjenner virkelig den vrangsiden av livet som de har erfart. Det er nemlig deres historie, og deres erfaringer. Det jeg kan gjøre er å lytte. Og vise barmhjertighet og ømhet.
Ekstra trist synes jeg det er å høre historiene om mennesker som har mistet troen på Jesus.
Det ligger ofte en sterk historie bak en beslutning om å vrake det man trodde på en gang. Historier om bønnesvar som ikke kom, i hvert fall ikke slik man ønsket, skuffelser over andre troende, krenkelser man er blitt utsatt for eller det har vært sykdom som har tært på sjelen. Eller et møte med overivrige kristne som har tvunget seg inn på dem med sin overbevisning.
Å bli bevart er ingen selvfølge - bare nåde.
Underveis gjennom livet har jeg erfart at troen bærer også gjennom svært tunge sykdomsdager, men da handler det mer om at jeg har lagt meg til hvile i Guds armer, enn om at jeg har tatt meg sammen og forsøkt å leve. Da handler det mer om at jeg hviler i kirkens tro, ikke i min egen.
Om jeg har oppgitt Jesus, har ikke Jesus oppgitt meg. Det gir meg håp for alle mine venner som ikke lenger bekjenner seg til kristen tro. Jeg tror på Håpets Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar