Denne helgen skulle May Sissel og jeg ha vært i Os utenfor Bergen. I Misjonskirken. Med et bønneseminar. Men slik skulle det dessverre ikke bli. Vi hadde sett veldig frem til reisen dit og oppholdet i Os, men kroppen sier nei. Reisen ble for lang denne gangen, med svimmelhet, og mye smerter. Da er det utrolig godt å bli møtt av en raus og forståelsesfull arrangør som Misjonskirken i Os. Det gjør det litt lettere når man kjenner på at man helst skulle ha klart å gjennomføre det man har lovet. Det er veldig sjeldent at jeg har måttet kaste inn håndkle og meldt avbud, så når det skjer kjennes det vondt. Misjonskirken i Os viser virkelig Kristi sinnelag.
Det er når slikt skjer at man av og til spør hva som er ens kall. Tok jeg feil når jeg følte at jeg skulle takke ja til denne invitasjonen, at det var i Guds plan for meg? Jeg tror ikke det, men av og til tillater Herren at noe skjer som endrer ens planer. Og av og til forstår vi ikke hvorfor. Uten sammenligning forøvrig - Apostlenes gjerninger forteller at apostelen Paulus la planer om å reise til to steder - men begge gangene hindret Den Hellige Ånd ham fra å gjøre det.
I dag ble jeg så minnet om kvinnen som brukte en hel krukke med salveolje på Jesus og sløste den bort på Ham. Det var en handling i tilbedelse. Mitt - og alle andres kall - er først og fremst å være til for Ham. Giveren er viktigere enn gaven. Og Giveren er viktigere enn tjenesten.
Mitt kall er å bøye seg i ærefrykt for Ham og sløse livet mitt på Ham. 2017 er for meg først og fremst tilbedelsens år. Da må jeg også lære meg til å takke Ham selv når jeg ikke forstår Hans veier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar