Jesus var mer enn politisk; han var radikal. Ved å nekte å engasjere seg i direkte motstand, unngikk han partipolitikken helt og holdent. Han avviste midler og metoder som var bevisst kalkulert for å manipulere offentlige anliggender, selv om det hadde noble motiver. I stedet for å true med loven, inviterte han folk til å følge det gode helt frivillig. Jesus tilbød sine etterfølgere en ny form for sosial tilværelse der det felles gode fikk prioritet. Han kom med en ny type politikk - Kristi kropp - der det gode for alle og til det beste for hver og en løp sammen til et liv i enhet og fellesskap.
De første kapitlene i Apostlenes gjerninger beskriver et slikt liv. Pinsens mirakel (Apg 2) er ikke først og fremst dette at folk talte i tunger, men i stedet at hierarkier og grupperinger ble overvunnet. Jesu første etterfølgere delte og hadde alt felles, og var av ett hjerte, sjel og sinn. Deres liv var det beste bevis på at maktene og myndighetene som deler menneskeheten faktisk hadde blitt beseiret på korset.
Ordene til Yoder gledet meg. Men de førte også til at jeg skammet meg. Hvor var de som forlot politikken for å leve ut den rettferd som Guds rike representerer? Utallige kirker gjorde gode gjerninger, men deres 'sosiale handlinger' strakk seg ikke lenger. Ugifte mødre, som søkte hjelp på grunn av uønsket graviditet, ble senere overlatt til seg selv. Arbeidsledige kristne var fremdeles mer avhengig av hjelp fra det offentlige enn den de fikk i menigheten. De eldre ble fortsatt stuet bort på et aldershjem, selv om de forpliktet seg på å ha fokus på familien. Skilsmissefrekvensen var fortsatt stor - og er det fremdeles - som hvor som helst ellers. Og når det kom til konflikter eller uenigheter - trivdes fremdeles og kjempet fremdeles grupperinger mot hverandre, på nøyaktig samme måte som i verden. En dag ble dørene til vår kirke bokstavelig talt stengt på grunn av manglende evne til å overholde vår menighets nye regler når det gjaldt kvinner i lederskap.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle vende meg. Hvis det vi leser i Det nye testamente er sant, hvis det å følge Jesus betyr å adoptere en tydelig sosial etikk mot andre, så måtte det skje noe. Jeg ønsket å være del av et fellesskap hvor Jesus var fri til å være Herre over alle deler av tilværelsen.
Min kone og jeg gjorde en drastisk endring og sluttet oss til Bruderhof, en menighet hvor vi legger vekt på et felles liv hvor vi deler alt, en "ambassade for Guds rike", hvor vi ønsker å underordne vårt arbeid, gudstjenesteliv, mat, bolig og utdanning, Kristi herrevelde. Det er unødvendig å si det, men vi er ingen fullkommen gruppe, men her har vi funnet et fellesskap av familier og enslige, høyt utdannede mennesker og folk som har falt ut av skolen, mennesker i alle aldre og nasjonaliteter - alle fast bestemt på å sette sin tro ut i praksis i enhet.
Livet i Bruderhof har sine karakteristiske trekk, men det er ikke upolitisk. Det har sin egen politiske kropp. Enslige mødre, og deres barn, blir for eksempel ikke overlatt til seg selv. De blir koblet sammen med andre familier, og får den samme støtten som alle andre. De eldre er tilsvarende høyt verdsatt av familiemedlemmer og andre omsorgspersoner i fellesskapet vårt. De bidrar til fellesskapet, med det de kan, både timelig og åndelig. For eksempel tilbringer de tid sammen med barna og ungdommene i fellesskapet, og de yngre kommer til dem for å få gode råd med barneoppdragelsen. Kort sagt: de føler at noen har behov for dem.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar