Jeg kom til å tenke på følgende:
Tidlig på 1800-tallet, på en virkelig avsidesliggende, skogkledd øy i Alaska - Spruce Island - levde det en hellig mann, en russisk munk og misjonær ved navn Herman. Han ble senere kanonisert som Amerikas første ortodokse helgen. Denne Herman profeterte om at "en munk lik meg, som flyr vekk fra menneskenes ære, vil komme for å leve på Spruce Island." Denne profetien ble oppfylt 100 år senere i livet til en munk ved navn Gerasim av nye Valamo. Han døde i 1969 etter å ha levd et liv i stillhet og bønn på denne øya i 30 år. Her - i skogsødet, med så mange fysiske og psykiske utfordringer som det innebærer å leve alene i en ødemark, var han i bønn for verden. Fader Gerasim levde virkelig for Guds ansikt, og for Ham alene. Flere forsøkte til og med å fordrive ham fra øya, men fader Gerasim ble. Til tross for svære vanskeligheter.
Så vil nok enkelte spørre seg hva nytte et menneske gjør med å leve alene djupt inne i en skog langt fra folk.
Slik spør vi vel kanskje fordi vi ikke riktig griper hva bønn kan utrette, og fordi vi ikke riktig forstår hva det vil si å leve for Gud alene. Menneskes nytteverdi består jo for det moderne mennesket i dette: hva du kan produsere og prestere. Blir du syk måles restarbeidsevnen din.
"Men jeg er bare bønn," skriver David i Salme 109,4 (Norsk Bibel).
Det var det Gerasim var.
Et menneske som levde for Guds ansikt.
Hva han utrettet gjennom sitt levde liv vil vi bli vitne til den dagen vi kommer hjem til Gud. Jeg tenker ofte på dette: de ukjente bønnekjempene som har levd for Guds ansikt - som ikke gjorde noe vesen av seg her på jorden, men levde stille liv, hva de har utrettet! Hvilke kamper de har utkjempet i bønn og hvilken enorm betydning det har hatt i den åndelige verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar