En sorg, en lengsel og Guds smil

"I århundrer," skriver en ortodoks munk jeg kjenner, "har festdagen for den hellige Columba på Iona gjenlydt av tusenvis av stemmer fra pilegrimer fra alle verdens hjørner som ville feire minnet om helgenen fra øyene. Det ble feiret praktfulle gudstjenester, det ville vært sang, og nåde og åndelig glede."

Så legger han sørgmodig til:

"I dag er det annerledes på Iona. Det føltes kaldt og det var en smertefull stillhet. Intet tegn, ikke noe bevis på at dette var festdagen for denne store hellige mannen som brakte Kristi lys til disse øyene."

Jeg deler sorgen. Det er noe med vår tid og med kirken, ikke minst her i Vesten, som gjør at vi roper: "Kyrie eleison! Herre forbarm deg." Og vi gjentar det og gjentar det. Det er liksom den bønnen som passer seg. Vi er på åndelig sparebluss, mange kristne forlater det de trodde og var overbevist om, for det passer ikke lenger i et "moderne" samfunn som vårt. Det koster for mye, krever for mye.

"Men Guds smil var over oss," skriver fader Seraphim, "til tross for alt. Solen kom frem etter at vi hadde feiret den guddommelige liturgien i Hl.Oran's kapell, og ble med oss hele dagen. Etter gudstjenesten dro vi til "Munkenes hvite strand", et hellig sted, hvor så mange keltiske munker ble slaktet ned for fote av de grusomme vikingene. Folk badet seg i solen. Vi ba. Vi ba om at Kristus må velsigne oss alle - moderne kristne og moderne vikinger. Vi ba om at mørket som dekker verden må løftes av, og at Kristi lys må åpenbares med kraft hos alle. Vi ba om en enkel kjærlighet, om en enkel forståelse og omsorg og tålmodighet blant oss - en menneskehet, som deler en verden i et kort øyeblikk, alle skapt i det samme bildet til den Gud som elsker."

Den bønnen slutter jeg meg til.

Billedtekst: Du skimter "Munkenes hvite strand" mellom svabergene og havet. (Foto: Leo Aldea)