Etter dette, når jeg deltok i gudstjenester, følte jeg en indre trang til å dele med de ulike forsamlingene det jeg hadde opplevd. Men fordi jeg følte meg uskikket til oppgaven, trakk jeg meg tilbake og holdt meg på avstand. Jeg var vel ansett av mine naboer, og de fleste ønsket meg godt. Ofte syntes jeg synd på dem, og jeg gråt. Jeg følte meg drevet til å snakke med dem om frelsen og hva de måtte gjøre for å bli frelst.
Jeg kjente meg ofte forkastet fordi jeg forsømte meg når det gjaldt å dele evangeliet med dem.
'Se, jeg har gitt deg kunnskap om din synd og din elendighet. Jeg har vist nåde og barmhjertighet mot deg, og hvis du forsømmer å advare dine medmennesker og anbefaler dem frelsen som finnes i Jesus Kristus, så kan miste det som skjedde med deg for evig.'
Jeg tror oppriktig at hvis jeg hadde vært lydig mot Guds kall, ville jeg ha vært spart for den elendighet jeg ble kastet uti. Men det å være forkynner var et for høyt kall for meg, jeg kjente på min egen svakhet og uvitenhet, så jeg kunne ikke overtales til å tale offentlig, selv om mange av vennene mine oppfordret meg til å gjøre det.
Slik fortsatte jeg å motsette meg kallet, lik Jona. Jeg søkte sikkerhet ved å selge gården min, og kom meg vekk fra naboene mine, og flyttet til Maryland.
(fortsettes)
Dette er syvende del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai, fjerde del mandag 28.mai, femte del lørdag 3. juni og sjette del lørdag 24.juni.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar