Her ser vi noe viktig: profeter i den nye pakt tilhører en lokal forsamling. Når du møter noen av dagens selverklærte profeter, så kjennetegnes de ofte ved at de ikke tilhører noen menighet i det hele tatt, men opererer utenfor den. Ofte er dette skadeskutte mennesker som projiserer sine egne sår og skuffelser på andre. Man merker det når de skal bære frem sitt budskap, så er det ofte anklagende. Sårede mennesker kan dras mot profettjenesten fordi den kan hjelpe dem til å eksponere dem selv og gjøre dem interessante i andres øyne.
Nytestamentlige profeter utdannes også i stillheten og ødemarken, men de er også knyttet til en lokal forsamling, hvor andre ser deres liv og de blir ansvarliggjort. Det er få som trenger ydmykhetens gave som profetene, og det er et tegn på manglende ydmykhet og sunnhet om de velger å stå utenfor menighetsfellesskapet.
Apg 21 er interessant av mange grunner når det gjelder tjenesten som profet. For det er ingen automatikk i at man er en profet fordi man profeterer. I Apg 21 ser vi både den profetiske nådegaven og den profetiske tjenesten eller profet-embetet.
I begynnelsen av kapitlet kan vi lese om Paulus og hans apostoliske team som kommer til Tyrus:
"Vi oppsøkte da disiplene og ble der i sju dager. De sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra opp til Jerusalem." (v.4)
Hva er dette? Dette er gaven til å profetere. Dette er ikke det samme som profet-embetet. Dette var "vanlige" disipler som profeterte. Vi oppfordres alle til å søke nådegavene med iver, "særlig å tale profetisk." (1.Kor 14,1). Samtidig sier Paulus: "Er vel alle profeter?" (1.Kor 12,29) Underforstått, nei alle er ikke det. Så slår apostelen fast: "For dere kan alle tale profetisk..." (1.Kor 14,29)
Men det skal mer til enn å profetere for å bli profet! Profet-embetet er en av fem gaver Jesus har gitt sin menighet.
I Apg 21 stifter vi altså både bekjentskap med den profetiske nådegaven og det profetiske embetet. I vers 10 leser vi om "en profet ved navn Agabus."
Både de disiplene som bar frem et profetisk budskap og profeten Agabus bærer frem samme advarsel til Paulus: Han vil få problemer om han drar opp til Jerusalem. Men profeten gjør noe mer: han utfører en profetisk handling. Han tar beltet til Paulus og binder hendene og føttene sine med det, og sier: "Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mann som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene." (v11)
Det paradoksale er at apostelen Paulus lar være å lytte til de profetiske advarslene han får. Betyr det at han neglisjerer dem? Nei, overhodet ikke. Men det er noe som er overordnet for Paulus: Han er villig til å lide for Jesus!
"Jeg er beredt, ikke bare å bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld." (v13)
I og med at han fikk med seg disse profetiske advarslene, som viste seg å stemme, var han forberedt på det som skulle skje.
Legg merke til noe viktig: Disiplene profeterte at Paulus ikke måtte dra opp til Jerusalem. Profeten Agabus gjorde ikke det. Han fortalte bare det som ville skje når Paulus kom til Jerusalem. Her ser vi forskjellen på nivået på det profetiske som bæres fram. Som jeg skrev tidligere vil det alltid være et visst menneskelig element i det profetiske. En profet som Agabus var moden og hans budskap har en større tyngde, fordi han er en profet.
(fortsettelse)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar