Døperen Johannes og dagens profeter, del 6

Hvem er så dagens profeter i Norge? To røster peker seg ut: Børre Knudsen fra Mestervik og ildprofeten fra Thue, Hans Nielsen Hauge. De bærer begge kjennetegnene på en profet. Et tydelig kall til omvendelse, en blottlegging av nasjonens synder og ansvar. Foraktet i sin samtid. Forfulgt. Det er kanskje først i ettertid vi ser deres profetiske kall, som med så mange andre profetiske røster.

Mange kalte David Wilkerson en profet. Selv ville han ikke høre slik tale. Han avviste det. Han kunne strekke seg til å bli kalt en vekter på muren. En slik avvisning er sunn. Mennesker som går rundt og kaller seg profet, skal man være forsiktig med. De kan fort vise seg å være en falsk profet.

Verken Børre Knudsen eller Hans Nielsen Hauge kalte seg profeter. Noe slikt ville være dem fremmed. Men vi ser deres levde liv og har lest deres budskap. Det var samklang mellom begge. De levde med smerten og forakten i samtiden, de hadde del i Kristi lidelsessamfunn, de levde i bønnen og forsakelsen og de var begge villige til å betale omkostningene som kallet innebar.

Både Knudsen og Hauge bar med seg ilden. Ild brenner man seg på. Herrens ild renser. Mange tok avstand fra metodene Knudsen benyttet seg av. Det er forståelig. Men han var drevet av en hellig lidenskap for det ufødte liv. Hans handlinger må forstås på den bakgrunnen.

Verken Hauge eller Knudsen så på seg selv som ufeilbarlige. Begge var tindrende klare når det gjaldt deres egne synder. I den sterke filmen om Børre Knudsen sier han: "Mine ord skulle ha vært nagler. De skulle ha gått gjennom mitt eget hjerte."

Begge slet med anfektelser, og det hadde de til felles med døperen Johannes: "Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias' gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" (Matt 11,2-3)

En profet kjemper stadig med Gud, og vi vet at alle som kjemper med Gud, lik Jakob, ikke kommer fra det uten å bli merket for livet.

En annen ting Hauge, Knudsen og Døperen Johannes hadde til felles, var at de kom i klammeri med myndighetene og led mye under dem. De var villige til å lyde Gud mer enn mennesker og satte troskapen mot Guds ord først. Det innebar lidelse. En profet som ikke er villig til å lide, er mest sannsynlig en falsk profet.

Velsignet være deres minne, og måtte Gud reise opp nye profeter i vårt land. De trengs.

Billedtekst: Biskop Børre Knudsen. Foto: Wikipedia.