Men det er mye som er besværlig og enkelte ting kan være sårende. Splittelsen i Kristi kropp er og blir en skandale.
En har humoristisk omskrevet Ronald Fangens kjente salme: Gud menighet er jordens største under, til: Guds menighet er jordens største plunder. Men det er sant også. Splittelsen gir seg uttrykk i ting som kan oppleves direkte sårende - som at vi ikke anerkjenner hverandre som kristne. Dette får praktiske uttrykk. Og da ikke bare ved nattverdbordet, hvor splittelsen kanskje får det mest smertefulle uttrykk, når vi ikke kan dele brød og vin med hverandre. For en tid tilbake ble jeg overrasket når en katolsk prest fortalte meg at han ikke kunne ta imot et skriftemål fra en protestant. Han kunne ikke gi absolusjon - altså syndernes forlatelse - til en som ikke var en del av Den romersk-katolske kirke. Nå hadde ikke jeg tenkt å skrifte likevel denne gangen, men det var en smertefull opplevelse å kjenne på denne avvisningen. Slik jeg følte det opplevde jeg ikke at den katolske presten anså meg å være en kristen. Selv ville jeg ikke hatt noe problem med å lytte til en katolikk som ville skrifte og tilsi ham eller henne syndernes nådige tilgivelse. Men så langt jeg forsto den katolske presten kan en katolikk ikke oppsøke en protestantisk pastor for å skrifte.
For en tid tilbake fikk jeg beskjed om at jeg var uønsket på en samling for pinsevenner. Årsaken skal visstnok være at jeg var "for katolsk", og at de ville bare ha pinsevenner på sin samling. Da passet det ikke med en baptist. Men i andre pinsevenn-samlinger er jeg velkommen.
Så det er besværlig å forsøke å bygge relasjoner med en del av den kristne familien.
Derfor har jeg ingen tro på den organiserte enheten. Det har jeg aldri hatt. Jeg har ingen tro på en enhet grunnlagt på smarte overenskomster og slu kompromisser, men en enhet som har sin grunn i forsoningen som skjer i Kristus. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten - en kjærlighet som uttrykkes i lengselen etter Gud og i lengselen etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær - ikke bare hverandres.
Under tårer ber vi om enhet, og på den måten ber vi om Kristus. I Ham bindes alt sammen. Og enheten må søkes i Ånden. Ikke i bokstavene.
Det er mange som har det vondt i dag. De ser en kirke som mer og mer gir opp det kirken alltid har stått for, og tilpasser seg tidsånden. Det ene kirkesamfunnet etter det andre endrer nå sitt syn på ekteskapet for å kunne legge til rette for å vie samkjønnede. Jeg har sagt det mange ganger, og mange med meg, at når de som ivrig har arbeidet for endring av ekteskapet i Den norske kirke, er ferdig med jobben, så frikirkene for tur. Og nå begynner det å skje i pinsebevegelsen. Dagen hadde et oppslag om det denne uken.
Så hvor skal de Bibeltroende gjøre av seg i årene fremover? Alle de som ikke kan leve med to "likeverdige syn" på ekteskapet? Hva gjør vi når menighetene rakner?
Jeg lar spørsmålene stå åpne. Personlig tror jeg vi vil se fremveksten av kommuniteter og fellesskap i årene fremover, som søker til kildene, som ber og som lever i bønnens rytme og lesningen av Bibelen, og søker Guds ansikt. Derfra tror jeg en sårt tiltrengt fornyelse av kirken vil komme. Slik har det nemlig vært opp gjennom hele kirkens historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar