I dag fikk jeg beskjeden jeg ikke ville ha

I dag kom den beskjeden jeg aller helst ville ha sluppet å få: den spesielle undersøkelsen av hjernen som jeg har vært igjennom viser med all tydelighet at jeg har Parkinsons. Funnene er så markante at nevrologen er ikke lenger i tvil. Jeg skal snart begynne med medisiner.

Med de andre helseutfordringene jeg har: lavt stoffskifte, diabetes type 1, angina, en lungesykdom og tinnitus, så håpet jeg i det lengste at nevrologen skulle ta feil. Men slik er det. Undersøkelsen er ikke til å ta feil av. Og symptomene er like klare: skjelvinger, kroppsstivhet og ustøhet.

Som jeg har skrevet før har ikke Herren trukket tilbake det kall Han en gang gav meg, og som senere ble bekreftet med ordinasjonen til pastortjeneste. I den sammenhengen ble ordene fra 2.Tim 4,2-5 lest før den daværende ledelsen i Det Norske Baptistsamfunn la hendene på meg for å innvie meg til tjeneste. Det siste verset lyder slik: "Men du må være edruelig i alt du gjør: Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og FULLFØR din tjeneste."

Det verset har jeg tatt frem igjen. Under ordinasjonen i Langesund den gang så lovte jeg for Gud, i nærvær av alle disse vitner som deltok på Landsmøtet den gangen, troskap mot kallet. Det vil jeg holde til det ikke er pust i meg igjen.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for at Gud er trofast. Han gir styrke selv om kroppen er svak til dagen i dag. Jeg takker Det Norske Baptistsamfunn for at jeg får lov å lede dette kirkesamfunnets nasjonale bønnenettverk. Jeg takker Gud for at generalsekretær Terje Aadne har løftet bønnen opp til å være selve pulsslaget i det arbeidet norske baptister gjør.

Men jeg takker også for det gode samarbeidet jeg har med pinsevenner, lutheranere, metodister, frie venner, Frelsesarmeen. Takk til gode venner i Den romersk-katolske kirke, Den Nordisk katolske kirke og Den ortodokse kirke. Takk til alle dere som har svart positivt på å holde bønneseminarer, gudstjenester og foredrag - og dermed svare på sykdomsutfordringene med et rungende ja til at man fremdeles kan bruke mennesker med kroniske sykdommer. Det er stort. Jeg kjenner både på djup glede og takknemlighet, men også på stor grad av ydmykhet. I min situasjon er det lett å bli parkert, men jeg vet at setter jeg meg ned nå, blir jeg sittende og det er ikke noe alternativ for meg. Jeg vil tjene Herren så lenge jeg lever.

Jeg gleder meg over de mange menighetene jeg skal besøke denne høsten og våren 2018, enten det er menigheter tilhørende Den evangelisk lutherske frikirke, Misjonssambandet, Den norske kirke, pinsemenigheter eller baptistmenigheter. Jeg tar gjerne imot flere invitasjoner. Og jeg takker for tilliten jeg ble vist ved å bli spurt om å lede bønnemobiliseringen foran Franklin Grahams besøk i Oslo spektrum 10.-11 november.