Når man blir kronisk syk kan Gudsbildene utfordres, ja, settes på prøve og endres. Mange har vokst opp med et bilde av en streng, krevende og dømmende Gud. Har man det og man rammes av alvorlig sykdom kan livet bli veldig krevende. Er det Gud som dømmer meg? Er det synd i livet mitt? Er det Gud som straffer? Har man levd med en forkynnelse gjennom år hvor man stadig går fra gudstjenesten som en som er mislykket, hvor skyldfølelsen for ikke å strekke til, men har dårlig samvittighet for at man ikke ber nok, leser nok i Bibelen, ikke er aktiv nok, da opplever man ikke bare utenforskap, men selvbebreidelsen og fordømmelen kan forsterkes og man kan oppleve eksistensiell angst. Derfor er det så viktig å arbeide med Gudbildene og sin egen troshistorie. Hvorfor ble jeg den jeg er blitt? Hva har preget mitt trosliv? Hva slags bilde har jeg av Gud? Hvem er Han?
Vi må stadig arbeide med dette. Aller best er det å gjøre dette sammen med en åndelig veileder eller medvandrer.
Når du lytter til de forandringene som finner sted på grunn av sykdom, så er det nesten ikke til å unngå at du vil kjenne på både sorg og uvelhet, ja til og med sinne og frykt. Jeg har kjent på alt dette. Men dette er likevel ikke hele bildet. For du kan også oppleve en djup takknemlighet, en plutselig bevissthet over hvor sårbart livet er, og en fornyet klarhet over den unike verdien skaperverket har.
Å lytte til Gud midt i en periode av tap er i seg selv en handling av tillit. Ofte er det slik at sykdom får oss til å fokusere mer tydelig på Gud og vår relasjon til Han. Den situasjonen sykdommen skaper får oss ike bare å bli mer avhengig av Gud men driver oss til å kaste oss i Guds armer. Det finnes ikke noe svar på lidelsens gåte. Hvor noen rammes mer enn andre eller rammes i det hele tatt. Mange kloke mennesker har forsøkt men alle har kommet til kort. Ta nå Jobs venner for eksempel. De gjorde noen iherdige forsøk på å forklare hvorfor Job ble utsatt for ulykkene som rammet ham og hans familie, men de kom til kort de også. Det vi kan si om Jobs venner er at i mot slutten av fortellingen om Job må be om unnskyldning alle tre. Lidelsen er og blir et mysterium.
I denne fasen av Benedikts regel som handler om å lytte trenger vi også å lytte til Den Hellige Ånd som vil male Kristus for våre øyne. Han er jo: "et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning". (Koloss 1,15) Skal vi få et Gudsbilde som stemmer overens med det bilde Kristus gir oss av sin Far må vi bli kjent med Sønnen. For slik Sønnen er slik er Faderen.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar