Torsdag så jeg nevrologen min. I knappe 20 minutter. Det er måneder siden sist vi så hverandre. Iløpet av disse 20 minuttene får jeg vite ting jeg helst skulle vært foruten. Det kommer ikke som noen overraskelse. Parkinsons-sykdommen min har forverret seg. Medisinene nevrologen foreslår vet jeg at jeg ikke kan bruke. Det dreier seg om et medisinplaster. Jeg reagerer allergisk mot plasteret. Andre omstendigheter gjør at det heller ikke er aktuelt med en deep brain-operasjon, hvor de setter elektroder i hjernen. Jeg har allerede prøvd to medisiner mot Parkinson. De gjorde meg verre. Nevrologen foreslår opphold på et opphold på et rekreasjonssted. Jeg har prøvd det før. Det ble en voldsom følelsesmessig nedtur.
Alt dette på 20 minutter. Inntrykkene er sterke. Det er ikke bare Parkinson som gjør at jeg skjelver når jeg går en lang sykehuskorridor. Tårene renner. Jeg etterlates alene med følelsene mine.
Der og da bestemmer jeg meg: jeg vil fortsette å tilbe!
Det er mitt overordnede kall. Fremfor alt annet.
Det er ingen heltemodig avgjørelse. Den er foretatt i avmakt og skrøpellighet.
Disse ordene fra Fil 1,20 er blitt mitt personlige vitnesbyrd og min inderlige bønn:
"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som allltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar