Ingen ting avslører oss mer enn bønnen vår. Noen påstår at de kan lese menneskenes karaktertrekk i hendene deres. Kanskje. Men man får vite mye mer om et menneske som forteller om sin bønn.
Bønnen avslører din tillit eller selvtilfredshet, din hunger etter Gud eller din lengsel etter bagateller, din kjærlighet eller din egoisme. Din bønn kan nå Guds hjerte, men den kan også bygge opp en mur mellom ham og deg.
Jesus forteller om to menn som går til tempelet for å be (Luk 18,9-14). Den enes bønn trenger gjennom skyene, den andres løfter seg knapt fra bakken. Den ene går rettferdig hjem, den andre blir bare enda mer bekreftet i sin selvgodhet.
Fariseeren gir inntrykk av å vende seg til Gud: "Gud", sier han. Men i virkeligheten kretser han bare rundt seg selv. "Jeg er ikke som andre mennesker, jeg faster to ganger i uken, jeg gir tiende av alt jeg tjener." Det ser ut som om han taler til Gud, men han interesserer seg bare for sitt eget. Han er så opptatt av seg selv at det ikke er plass for Gud.
Tolleren er ingen særlig beundringsverdig person. Han er en hjerteløs utpresser som har skaffet seg fordeler på andres bekostning. Men overfor Gud viser han seg slik han er. Hans bønn er ikke noe annet enn at han kommer til Gud med all sin elendighet og roper om hjelp. Derfor kan Gud gi seg selv til ham.
Det viktigste i bønnen er å gi Gud mulighet til å være den han er, og la ham fylle oss med sitt liv.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 313
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar