Forfølgelsen av kristne på Sri Lanka tar nye former og intensiveres

Forfølgelsen av kristne på Sri Lanka tar nye former. Historisk sett har forfølgelsen blitt begått av radikale buddhist nasjonalister som begår voldelige angrep på kristne og deres kirker og møtelokaler. Men i 2015 skjedde det en endring til det verre.

Nå benytter disse radikale buddhistiske nasjonalistene seg av lokale myndigheter og lover. Disse har ingen legal rett til å stenge kirkebygg eller legge restriksjoner på kristne, men gjør det likevel. Mange kristne på Sri Lanka frykter utviklingen.

Sri Lanka led i over 30 år av borgerkrigen mellom singaleserne, som er i majoritet og opprørsgruppen Tamil Tigrene. Etter at Tamil Tigrene tapte i 2009, så er kristne målet for undertrykkelse og lidelse.

Bare på et år er 120 tilfeller av brudd på elementære menneskerettigheter for de kristne rapportert til menneskerettighetsorganisasjoner  som arbeider i Sri Lanka. Tallmaterialet som foreligger viser at forfølgelsen av kristne på Sri Lanka er økende. I 2012, under det forrige regimet, ble det rapportert inn 52 tilfeller av forfølgelse. I 2013 var tallet doblet, til 103 tilfeller og nå altså viser tallene 120 tilfeller.

Mange kirker og bedehus på Sri Lanka er blitt tvunget til å stenge. La oss huske våre trossøsken på Sri Lanka i våre forbønner.

Azuza-Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 3

3. En forpliktelse på Guds ord
De første pinsevennene i Azuza-Street hadde en forpliktelse og overgivelse til Bibelen. Det var sterke opplevelser med Den Hellige Ånd, men lederskapet var seg bevisst at alt skulle prøves på Guds ord og de erfaringene man gjøre seg skulle være innenfor de grensene Guds ord setter. De var overbevist om at Ånden ikke gjør noe som Ordet ikke tillater.

Djervt proklamerte de at sannheten fantes i Guds åpenbarte og skrevne ord. Det skammet de seg ikke over. 

William J. Seymour (bildet), som hadde bakgrunn som baptist, var en ivrig student av Guds ord og både ham og andre innen den gryende pinsevekkelsen ble skarpt kritisert for at de 'sjekket alt med Guds ord'. 

Det er noe vi kan lære av i vår tid. Ikke kaste oss på den siste trenden, men hele tiden sjekke hva som står skrevet i Guds ord og føye oss etter det. Det vil spare oss for uendelige mye. Er du forpliktet på Guds ord, eller setter du dine egne erfaringer og følelser over Guds ord og lar dette være bestemmende for ditt liv?

"Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119,105)

"De tok imot Ordet med all godvilje og gransket i Skriftene hver dag for å finne ut om det var slik." (Apg 17,11)

4. En forpliktelse når det gjelder misjon
Allerede fra dag en var pinsevekkelsen en misjonsbevegelse. Erfaringen man gjorde seg av dåpen i Den Hellige Ånd handlet ikke først og fremst om en personlig velsignelse. Det sentrale var at man skulle ikles kraften fra det høye for å være vitner.

Dette begrunnet de igjen med Guds ord:

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg ...' (Apg 1,8)

Den første utgaven av 'The Apostolic Faith', som skulle bli hovedorganet for den gryende pinsevekkelsen hadde misjon som tema på første side! Dette bladet kom med sitt første nr i september 1906. Den første kollekten ble også gitt til misjon, og fra Azuza Street skulle det komme en strøm av misjonærer. 

Hvor er dagens misjonsglød i pinsevekkelsen? Har misjonens sak samme lidenskap som den hadde det begynnelsen? Har misjonsarbeidet første prioritet?

(fortsettes)

Sønderknuste hjerter

'Hjertene til de fattige er ofte mer sønderknust enn deres kropper. På den andre side, finnes det de 'rike', de tilfredse, de selvsikre som er fanget i seg selv, i en fryktens- og overfladiskhetens verden.

På den andre siden finnes de 'fattige', som, selv om de ikke er tilfredse med sin skjebne og ser opp i sinne og depresjon, så er de ofte mer åpne for å høre og motta de gode nyhetene fra Kjærligheten. 

Jean Vanier (bildet) i An Ark for the Poor, side 56. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Tyrkia vil utvise kristen fembarnsfar - er 'en fare for offentligheten'

Jeg vil gjerne oppfordre bloggens lesere til å be for fembarnsfaren David Byle (bildet), som ble arrestert i Tyrkia i forrige uke og som står i fare for å bli forvist fra landet.

Tyrkiske myndigheter mener Byle utgjør 'en fare for offentligheten', og myndighetene sier de vil holde ham arrestert i opptil en måned.

David og hans familie har arbeidet i Istanbul de siste 16 årene.

Be om at han ikke blir utvist, for at familien må oppleve Guds fred og at David vil få muligheter til å dele evangeliet mens han sitter arrestert.

Palestinske myndigheter ødelegger ruinene av bysantinsk kirke

Slik behandler Hamas og Den palestinske autoriteten ruinene av en bysantinsk kirke i Gaza by!

Palestinske kristne er fortvilet og sinte over måten palestinske myndigheter onsdag i forrige uke behandlet oppdagelsen av ruinene etter en bysantinsk kirke i forrige uke. Bulldozere ble brukt for å fjerne antikviteter og fylle igjen åpningen hvor ruinene etter den 1500 år gamle kirken ble funnet. Det skal bygges et kjøpesenter på tomten.

Byggearbeidet på tomten skjer under oppsyn av Hamas.

'Om dette funnet hadde dreid seg om en eldgammel moske, hadde de oppført seg på samme måte da?', spør fader Ibrahim Nairouz, en prest i det episkopale sognet i Jerusalem, som lever i Nablus til The Jerusalem Post.

Billedtekst: Gravemaskiner ødelegger ruinene av bysantinsk kirke i Gaza. Foto: Reuters/The Jerusalem Post.

Praktiske konsekvenser av vedtaket på kirkemøtet i Trondheim

Lederen for pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, teologen Øyvind Gaarder Andersen (bildet), er krystallklar:

Vedtaket om å lage en liturgi for likekjønnede ekteskap er "en historisk beslutning som innebærer et klart brudd med hva Bibelen sier."

Vedtaket som ble gjort i Trondheim må få konsekvenser. Lederen for pinsevennenes referansegruppe levner ingen som helst tvil: det er kirkesplittende og vil ødelegge forholdet kirkesamfunnene imellom:

"Om vi for eksempel forkynner sammen med noen som sier ja til homofilt samliv, sier vi i praksis at spørsmålet ikke er så viktig. Vi signaliserer: 'jo, vi er uenig, men det er ikke så viktig!' En slik signaleffekt vil bli gitt, selv om man styrer unna temaet likekjønnede ekteskap."

Sjefredaktøren i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, skrev i forrige uke en leder, hvor han påpekte at et slikt vedtak som nå er gjort vil måtte medføre at de bibelske tekstene om ekteskapet er ubrukelige. Tekstene om at mannen skal forlate sin mor og sin far og bli hos sin hustru og de andre skriftstedene som omhandler ekteskapet, kan ikke lenger brukes i en vigselshandling. Selbekk skriver:

"Uansett er dette et vedtak som det er grunn til både å beklage og til å ta sterk avstand fra. Det vi er vitne til i Trondheim i disse dager, er en kristen kirke som selv er med på å pulverisere den kristne forståelsen av hva et ekteskap er. Vi snakker om en frivillig og selvpåført avkristning av ekteskapsbegrepet." (Dagen 9.april 2016)

Som i alt annet står og faller alt på om vi anerkjenner Bibelen som Guds evige, uforanderlige, autoritative ord hva angår liv og lære. Kirkemøtet i Trondheim har satt Bibelen tilside og lagt helt andre føringer for hva troen vår skal bygge på. I reportasjene fra Trondheim i aviser og fjernsyn de dagene kirkemøtet har vart har det vært interessant å høre flere av delegatene har sagt: 'min kirke', 'hvordan min kirke skal være'. Få har snakket om hva Bibelen egentlig sier. Den norske kirke har nå blitt en tidsmessig og politisk korrekt kirke, skapt av mennesker som har laget kirken i sitt eget bilde. Nå skal to helt motstridende syn leve side om side i samme kirke, og man skal velge mellom Bibelen på den ene siden og hva man selv liker å tro på den andre siden. Som forsvar for det siste sier man: Størst av alt er kjærligheten. Noen tror fortsatt at det er et bibelsted. Det har det aldri vært! Bibelen sier: Størst BLANT dem er kjærligheten! Kjærligheten kan nemlig ikke frikobles fra sannheten.

Vedtaket i Trondheim får allerede konsekvenser. Som jeg meldte i går har den toneangivende konservative bibeltro presten Dag Øivind Østereng bestemt seg for å melde seg ut av kirken og dermed avslutte sin prestetjeneste. Flere kommer garantert etter.

Noen velger å bli. Det er viktig å slutte opp om dem i forbønn. Disse prestene vil det fortsatt være mulig å samarbeide og dele fellesskap med. De går tøffe tider i møte. Viktigere enn noensinne er å slutte opp om bønnenettverket 'Bønn for Den norske kirke' og fornyelsesbevegelser som Oase.

Her kan du lese uttalelsen fra Øyvind Gaarder Andersen og den teologiske referansegruppen i pinsebevegelsen. Jeg anbefaler å ta deg tid til å lese den:

http://korsetsseier.no/2016/04/11/likekjonnede-ekteskap-langt-mer-alvorlig-enn-ulikt-syn-pa-dap-eller-alkohol/

Her er lederen til Vebjørn Selbekk:

http://www.dagen.no/dagensdebatt/lederartikkel/VIGSELSLITURGI/Bibelversene-som-forsvinner-327361

Billedtekst: Lederen for den teologiske referansegruppen i pinsebevegelsen, Øyvind Gaarder Andersen. Foto: Lederskap.no

Guds ord - et anker i en skiftende verden

'Jeg tror at dette er det sanne, evige, uforanderlige Guds ord.

Det eneste anker vi har
i en skiftende, stormende verden:
sannheten, 
den evige sannheten 
som er Guds ord.'

Derek Prince (bildet), internasjonalt anerkjent bibellærer, født 1915 i India, død i Jerusalem i 2003.

Dag Øivind Østereng melder seg ut av Den norske kirke

En av de mest profilerte konservative og bibeltro prestene i Den Norske Kirke, Dag Øivind Østereng (bildet) melder seg nå ut av Den Norske kirke og avslutter dermed også sin prestetjeneste i denne kirken. Bakgrunnen for utmeldelsen er vedtaket om likekjønnet liturgi som ble gjort på kirkemøtet i Trondheim i dag:

'Som prest i Den Norske kirke er jeg forpliktet på kirkens læregrunnlag', skriver Østereng på Facebook, og legger til at 'det er med stor sorg og dype kvaler' han har tatt beslutningen.

Dag Øivind Østereng har vært en tydelig og modig stemme i et utydelig landskap, og valgt å bli stående på Bibelens grunn og følge sin kirkes bekjennelsesskrifter og ikke kompromisse når det gjelder kirkens klassiske syn på ekteskapet. Det har han gjort blant annet med støtte i Carissimi-fellesskapet.

Det står stor respekt av den beslutningen Østereng har tatt i dag, og jeg vil gjerne oppfordre bloggens lesere til å be for denne modige presten og for hans fremtid som prest.

På sin Facebook-side skriver Østereng:

"Den norske kirke har i dag vedtatt en ny lære i vår kirke. En lære om at ekteskapet ikke er en ordning utelukkende for mann og kvinne, men skal forståes kjønnsnøytralt, og at liturgier som målbærer et ekteskap for likekjønnede skal innføres. Dette er en lære som er i strid med Bibelen og en samlet kirkelig og økumenisk tradisjon. Inntil i dag har det vært to syn på spørsmålet om likekjønnet samliv. Det har vært en vanskelig debatt og et problematisk syn i kirken, men vi må kunne leve med debatt og uenighet i syn. Enheten har nemlig vært begrunnet i det faktum at kirken tross alt har hatt én lære og én liturgi som har vært fastholdt gjennom kirkens vigselspraksis. I alle mine presteår har jeg viet brudepar med ordene om at Bibelen sier at ekteskapet er hellig og ukrenkelig, og ord fra skapelsesfortellingen og av Jesus om at Guds vilje for ekteskapet ligger i kjønnspolariteten som konstituerende for denne ordningen (Jfr. Matteus 19,4-6). Det å oppløse mann/kvinne som grunncellen i ekteskapet er i strid med Guds åpenbarte vilje og naturretten som kan avleses av skaperverket selv. Kirken har bøyet seg for en kjønnsideologi som er i direkte strid med Bibelens ord og det jeg som prest er forpliktet på. I dag er altså det nye at kirken har endret sin lære.

Som prest i Den norske kirke er jeg forpliktet på kirkens læregrunnlag. Ikke siden reformasjonen har vår kirke endret sin lære, nå skjer dette. Selv om det i Kirkemøtets skjøre forslag er lagt inn føringer om at to syn skal respekteres og at prester ikke skal tvinges til å medvirke ved likekjønnede vigsler mot sin samvittighet, er faktum likevel klart. Den norske kirke som fellesskap har nå endret sin forståelse av helt grunnleggende sider i Guds ord. Dette er ikke bare sider jeg personlig er uenig i, men jeg kan ikke tilhøre en kirke som lærer slik. En slik kirke kan ikke lenger veilede som kirke i et helt sentralt spørsmål av vår kristne tro og etikk."

Bildet brukt med tillatelse.

Hva er den primære trusselen?

'Det sentrale problemet i vår tid er ikke liberalisme eller modernisme, heller ikke den gamle romerske katolisismen eller den nye katolisismen, eller trusselen om kommunisme, ikke en gang trusselen om rasjonalisme og monolittisk konsensus som omgir oss (eller, jeg vil legge til i dag, postmodernisme eller materialistisk forbruk eller sensualisme eller hva).

Alle disse er farlige, men ikke den primære trusselen. Det virkelige problemet er dette: Jesu Kristi kirke, både individuelt og som fellesskap, tenderer til å gjøre Herrens arbeid i kjødelig kraft i stedet for i Ånden. Det sentrale problemet er alltid midt blant Guds folk, ikke i omstendighetene rundt dem.'

Francis A. Schaeffer (bildet): No Little People, Wheaton, 2003, side 66. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Schaeffer (1912-1984) var en amerikansk konservativ teolog, evangelikal pastor, filosof og apologet.

Samfunnet med Hans lidelser

En kveld for mange år siden jeg var alene i soverommet mitt ble jeg plutselig overveldet av hvor selvsentrerte mine bønner var. Jeg hadde tilbrakt mange tider med å kaste mine bekymringer på Jesus, og det er ikke noe galt i det, for Han ber jo oss om å komme og har alltid vært trofast i å tørke våre tårer og lindre våre bekymringer. Det spiller ingen rolle om det er dag eller natt. Han står der med åpne armer og venter på å høre om våre hjerters djupeste lengsler. Han elsker det når Han kan få gi oss fred og glede.

Det gir oss stor trøst og glede at vi har noen å vende oss til når verden vender oss ryggen. Men, denne sommerkvelden visste jeg at jeg hadde gått glipp av en stor mulighet. Jeg tenkte for meg selv: når var siste gangen jeg spurte Jesus om hva som lå på Hans hjerte? Fellesskap handler jo om venner som deler samme interesser eller problemer. Å lide er å føle smertene og nøden hos andre. Kunne jeg spørre Herren som hva som gav Ham hjertesorg? Hvorfor ikke prøve?

"... for at jeg skal kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at jeg blir likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

"Men gled dere i samme grad som dere har del i Kristi lidelser..." (1.Pet 4,13)

Jeg hvisket: "Hva ligger på Ditt hjerte i kveld, Jesus?" "Hva er det som tynger Deg mest?" La meg få føle som Du føler." Med det samme ble jeg overveldet av en enorm byrde. Jeg begynte å gråte ukontrollert idet Herren sa: "Barnemishandling smerter Mitt hjerte, barneporno smerter Meg, abort smerter Meg..." Plutselig var hjertet mitt grepet av en byrde, og en forbønnens ånd tok kontroll over meg. Jeg kjempet og stred i mer enn to timer. Hikstende lå jeg på gulvet i det byrden lettet og jeg følte en utrolig glede og var full av herlighet.

Med det samme visste jeg at jeg hadde bedt meg gjennom en byrde som lå tungt på Herrens hjerte. Paulus lengtet etter å ta del i Kristi lidelser. Idet vi gjør oss selv tilgjengelige for Herren i Hans lidelser, vil våre hjerter bli en del av det som ligger på Herrens hjerte. Vi vil ikke ha tid til våre selvsentrerte bønner, men vi vil konsentrere oss om Kristi lidelser. Men det triste er at Herren har få Han kan betro seg til og dele sine byrder med.

Vil vi stanse opp lenge nok til å høre Fars hjerte? Jeg tror ikke noe menneske fullt ut kan forstå Kristi lidelser, og selvsagt er det slik at våre skrøpelige forsøk er svært begrensede, men Gud har stor glede i de som bryr seg nok til å spørre Ham: "Hvordan har Du det? Hva ligger på Ditt hjerte akkurat nå?"

Mitt bønneliv har endret seg siden jeg begynte å spørre om Hva som ligger på Hans hjerte. Fremdeles tar jeg meg tid til å bringe mine behov og bekymringer til Gud, men jeg stanser også opp for å spørre om hva som ligger på Hans hjerte. Mange stiller Ham ikke det spørsmålet, men de som gjør det gir Ham stor glede og trøst. Vil vi velge å oppholde oss lenge nok i Hans nærvær til å høre Han hvisker fra Tronrommet i himmelen?

Jeg kan være så selvsentrert, Herre, hjelp meg til å ta meg tid til å kjenne Ditt hjerte, så Du kan få tillit til meg slik at Du kan gi meg del i Ditt lidelsesfellesskap. Jeg vil be inntil byrden letter og gjennombruddet kommet. Jeg takker for at Du gjennom min forbønn kan forandre historien. Hva ligger på Ditt hjerte nå? Del med meg Dine byrder. 

Steve Porter. Find Refuge Ministries. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Nyplantet menighet i Storbritannia ber om forbønn

Robertsbridge er et sted jeg har hatt et forhold til siden begynnelsen av 1970-tallet. Vi snakker om en landsby i East Sussex, omlag 16 kilometer nord for Hastings og omlag 20 kilometer sørøst for Tunbridge Wells. Elven Rother renner gjennom det idylliske landskapet.

Det er her den anabaptistiske Bruderhof-kommuniteten har tilholdssted hvis fellesskapsliv jeg har hatt gleden av å følge med på alle disse årene. De er godt likt i den lille landsbyen, som daterer seg tilbake til 1176. Landsbyen ble grunnlagt i forbindelse med etableringen av et cistersienser-kloster, og har en befolkning på omlag 2.600 mennesker.

Nå har stedet fått en egen baptistmenighet: Community Church Robertsbridge. En nyplantning innen baptistunionen i Storbritannia. Siden juli 2015 har en liten gruppe mennesker kommet sammen i landsbyens ungdomssenter for å feire gudstjeneste. 31. januar i år ble så menigheten grunnlagt med 11 døpte medlemmer.

Omlag 20 stykker kommer nå sammen for å feire gudstjenester hver søndag. Menigheten holder nå til i leide lokaler i en liten nedlagt butikk (bildet). Her selger de også Bibler og kristen litteratur. På torsdager inviterer menigheten til morgenkaffe, og omlag 20 stykker kommer til disse utadrettede samlingene. Den nystartede menigheten har også et godt forhold til Bruderhof-kommuniteten, og flere av medlemmene der hjelper til med kaffeserveringen på torsdager.

Nå ber menigheten om forbønn for det videre arbeidet. At de skal lykkes med å nå ut til lokalbefolkningen med evangeliet. De drømmer om å få startet opp et ungdomsarbeid og trenger en del utstyr til dette. Menighetens pastor er Jan Vidler.

Azuza-Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 2

Her er andre del av artikkelen om kjennetegnene ved vekkelsen i Azuza Street:

2. Stor kjærlighet for hverandre
I vekkelsen i Azuza-Street var man vitne til at det som vanligvis skiller mennesker fra hverandre: etnisk opprinnelse, klasseskiller, kjønn, rikdom, språk, utdannelse, kirketilhørighet og kultur, ble brutt ned. 

Den ledende skikkelsen i vekkelsen - en svart forkynner, blind på et øye - ved navn William J. Seymour tjener som et godt eksempel på dette. Misjonen som holdt til i Azuza-street var et integrert lederskap og forsamlingen - og dette var årtider før den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen - var på en forunderlig måte fri fra diskriminering. 

Med røtter i dette Guds verk som foregikk i Azuza Street har ulike pinsebevegelser spredt seg jorda rundt med samme kjennetegn: en stor kjærlighet preger de som er med til alle mennesker uansett etnisk opprinnelse. Kjenningsmelodien fra Azuza-Street er denne: Hvor blodet skyller vekk fargen!

Vekkelsen var også preget av en sterk samhørighet mellom de som var en del av den. Man hørte sammen og man sto sammen. De opplevde sannheten i ordene fra 1.Kor 12,13:

"For med én Ånd ble vi alle døpt inn i én kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått én Ånd å drikke." 

I dag er situasjonen på mange måter ganske annerledes: vi lever i en veldig individualistisk tid - selv i vår hunger etter Gud. Det handler mest om hvordan jeg kan bli velsignet, hva jeg kan 'få ut av det', om meg-mitt-og-mine. Slik var det ikke i Azuza. Der handlet det om en felles opplevelse og erfaring av Den Hellige Ånd, om enhet mellom de troende. Om en erfaring av pinsen som førte mennesker sammen.

Pinse er ikke et kirkesamfunn men en erfaring av Den Hellige Ånds dåp.

(fortsettes)

Skapt i Guds bilde

'Hvis du ser en sjel som har Guds bilde i seg, da elsk ham, elsk ham!'

John Bunyan (bildet), i sin sin siste preken. Bunyan ble født i England i 1628. Baptist. Da menighetens lokaler hvor Bunyan var pastor ble stengt av myndighetene, fortsatte de å samles i skogen. Han ble fengslet 12. november 1662. og ble sittende inne så å si sammenhengende i 10 år. I fengselet skrev han ikke mindre enn ni bøker. Deriblant 'En pilegrims vandring'. Den legendariske baptistpastoren, C.H Spurgeon, leste denne boken mer enn 100 ganger. Den er oversatt til over 100 språk og er den mest leste bok etter Bibelen.

John Bunyan døde i 1688, 60 år gammel. Hans siste ord var: 'Ta meg, jeg kommer til deg'.

Den forunderlige historien om den blinde bederen fra Honduras

'Jeg satt på kontoret for å arbeide med nyhetsbrevet vårt for mars måned, som opprinnelig skulle handle om våre mikrofinans-lån', forteller David Bercot, når hans kone, Deborah, kom løpende inn på kontoret for å fortelle at søster Mina var død.

David Bercot driver forlaget Scroll Publishers og er en kjent person innen den anabaptistiske bevegelsen. Nyheten om søster Minas død kom svært uventet. David Bercot og hans kone Deborah kom hjem fra Honduras for bare noen få uker siden. Da var hun riktignok litt forkjølet, men ut over det var alt ved det normale.

Bortsett fra at 'normal' når det gjelder søster Mina er alt annet enn normalt.

'Når jeg fikk høre dette,' skriver David Bercot, 'forstod jeg at hele nyhetsbrevet måtte handle om henne.' I det jeg begynte å skrive gikk det plutselig opp for meg at selv om jeg hadde kjent Mina i 10 år så hadde jeg aldri hørt etternavnet hennes. 'Søster Mina' er det alle kaller henne.

'Det jeg husker best om Mina er hennes gledesfylte bønneliv og det faktum at hun var en slik oppmuntrer', skriver David Bercot. Han legger til: 'I seg selv er kanskje ikke dette så bemerkelsesverdig. Men, det som var så spesielt med Mina var at hun tilsynelatende ikke hadde så mye å glede seg over. I mange år hadde hun levd med en ubehandlet diabetes. På grunn av manglende medisinsk behandling, var hun nå helt blind. Ikke bare det, men legene hadde også måttet amputere et av beina hennes helt opp ved hoften. Det var slik hun hadde det når vi møtte henne for 10 år siden. Noen få år etter dette måtte hun også amputere det andre beinet.

Så der var hun, blind og uten bein, fastlåst i en liten fattigslig hytte, uten elektrisitet og vann. Hennes verden var i all hovedsak begrenset til sengen sin og hengekøya ved siden av. Ved siden av senga hadde hun noen få bager som inneholdt alt hun eide av materielle ting. Hun var helt avhengig av andre for alle daglige gjøremål. Hun hadde ingen mann, foreldre, ingen barn, ingen slektninger som kunne ta seg av henne. Hun hadde alle grunner i hele verden til å være trist, synes synd på seg selv, ja, være bitter. Faktum er at det en gang var slik. Det var slik hun var kjent i landsbyen hvor hun er født. Folk forsøkte å unngå henne. Og det var da Mina fremdeles var seende og hadde begge beina! Men det hun manglet i de dagene var større enn det hun hadde. Hun manglet Jesus. Men, i det hennes fysiske problemer begynte, sluttet hennes åndelige problemer. Hun fant Jesus, og Han brakte en slik glede inn i hennes liv at hun bar alle sine kroppslige plager uten å klage. Hun forandret seg fra å være landsbyens pest og plage til å bli landsbyens engel.

Det var to aktiviteter Mina involverte seg i. Først og fremst handlet det om bønn. Søster Mina var en bønnekvinne. Hun ba for den mismodige kvinnen tvers over gata. Hun ba for de lokale troende som regelmessig kom til henne med vann, mat og medisiner. For noen år siden fortalte hun litt om sitt bønneliv:

Hun våkner gjerne opp midt på natten for å tilbringe en tid i bønn. Da setter hun seg opp i sengen og tilbringer lange tider i forbønn. Noen ganger blir hun så trett og søvnig at hun må strekke armene i været og holde dem der for ikke å sovne. Men hun ber!

Den andre aktiviteten søster Mina er involvert i er sjelesorg. Nei, hun har aldri deltatt på noe sjelesorgseminar, heller ikke har hun utdannet psykolog, og har heller ikke lest en eneste bok i hvordan det skal gjøres. Men mange mismodige kristne har funnet mot til å gå videre etter at de har sittet ved sengekanten og utøst sitt hjerte for Mina. De kommer den støvete veien som fører inn til den fattigsle stua hennes, deler sine kamper og skuffelser, og går derfra med en fornyet visjon! De kan føle hennes ubetingede kjærlighet og hennes inderlige ønske om å hjelpe.

Det er vanskelig å finne noen situasjon som er verre enn den som søster Mina opplevde. Likevel så man henne sjelden uten at hun var et eneste stort smil. Hun elsket å fortelle hvordan Herren hele tiden velsignet hennes liv. Hennes positivitet og takknemlighet var smittende. Og sitte ned og høre søster Mina lovpriste Herren for Hans godhet, til tross for hennes store vanskeligheter, gjorde at folk begynte å se på sine egne liv på en ny måte. Hvis hun kunne synge, be og kontinuerlig stole på Herren til tross for sine vanskeligheter, så kan kanskje vi gjøre det til tross for de vanskelighetene vi står overfor.

Den lokale pastoren kunne fortelle at Mina aldri skuffet ham, og hun var en slik oppmuntring og støtte for alle troende.

Vi lyser fred over hennes gode minne.

Bonhoeffer - en troshelt også for vår tid

9. april 1940 har brent seg inn i nordmenns bevissthet som den kjølsvarte dagen i vår historie. Da hanemarsjen fra tyske soldater smalt i brosteinen opp Karl Johan, og Norge var voldtatt av den nazistiske okkupasjonsmakten. Vi blir aldri og skal heller aldri bli ferdig med de fem årene under jernhælen og mørkets makt.

Men vi skal heller ikke glemme noe annet som skjedde denne dagen: Den 9. april 1945 - bare noen få dager før 2.verdenskrig var over - ble den da 39 år gamle lutherske presten og teologen Dietrich Bonhoeffer (bildet) henrettet i konsentrasjonsleiren Flossenburg, dømt for høyforræderi mot nazismen. Da hadde han bekjempet den aktivt i 12 år.

Det var Dietrich Bonhoeffer som hjalp meg til å bruke Salmenes Bok som bønnebok. Jeg hadde kjent til lenge at Salmene var både jødenes og kirkens bønnebok, men ikke brukt den aktivt som et eget bønnespråk, før jeg leste en bok Bonhoeffer skrev om Salmene. Den boken ble meg til stor praktisk hjelp i en tid hvor jeg slet med å finne ordene når jeg skulle henvende meg til Gud i bønn.

Senere skulle hans bok om Et liv i fellesskap og Lydighetens vei, om Bergprekenen bli helt avgjørende. Det var i den siste boken at Bonhoeffer skrev om 'den billige nåden', om misbruket av Guds forunderlige og geniale gave og den overfladiske kristentroen.

Selv om jeg i dag er ordinert baptistpastor er 'min kristenarv' luthersk. Som barn av Jesusvekkelsen - jeg ble en kristen i 1972 - fant jeg trygt ly i min barndoms 'statskirkemenighet', og jeg ser at etter hvert som årene går kjenner jeg meg godt igjen i en luthersk kristendomsforståelse når det gjelder en rekke sider av troens innhold. Ikke minst synet på Rettferdiggjørelsen. Det har også Dietrich Bonhoeffer hjulpet meg til å se, og hos ham har jeg funnet et perspektiv som holder i liv og i død.

For Bonhoeffer var ingen teoretiker alene. Han sto for en svært praktisk og jordnær kristentro. Så levde da også Bonhoeffer en kroppsliggjort tro. Den ble praktisert i et hverdagsliv. Og i livet sammen med sine studenter. I en kommunitet, med daglige tidebønner, bibelstudier og måltidsfellesskap. Slik så han da også for seg hvordan fremtidens kirke skulle revitaliseres gjennom en form for et monastisk liv.

I går feiret jeg hans minnedag. Slik jeg gjør ved hver 9. april. Den kroppsliggjorte troen til Bonhoeffer gjorde også at han med livet som innsats kjempet mot uretten, mot hatet, mot mørkekreftene som nasjonalsosialismen representerte. Som Bonhoeffer burde også vi reise oss mot de brune høyrekreftene som fortsatt finnes i Europa. De er nemlig uforenelig med sann kristen tro.

Tause pinsevenner ved 110 års jubileum?

Nettsiden til Korsets Seier er taus. Mine pinsesøsken er tause. Ingen av dem skriver noe om dette på sosiale medier. Det er så langt jeg kan se ingen markering av at det på denne dagen er 110 år siden pinsevekkelsen braket løs. Heller ikke på den offisielle nettsiden til Pinsebevegelsen er det noen markering av 110 års jubileet.

Jeg er ikke pinsevenn - selv om jeg er en god venn av pinsen - men besøker og taler i pinsemenigheter. Det er sjeldent jeg hører tungetale, og jeg må helt tilbake til glansdagene under den karismatiske vekkelsen, før jeg kan huske å høre noen tale om Åndens dåp. Jeg ønsker på ingen måte å skape et karikert bilde av situasjonen i norske pinsemenigheter, men jeg spør om hvor arven fra Azuza Street er blitt av? Siden jeg ikke er pinsevenn har jeg intet bastant svar å gi på dette spørsmålet.

Jeg gjorde også et søk på nyere norske bøker om Åndens dåp, og den eneste jeg kunne finne var fra 2006.

Det var i Bonnie Brae Street, sentralt i Los Angeles, det hele begynte. Her bodde Richard og Ruth Asburry. De åpnet sitt hjem for den afro-amerikanske baptistpastoren William Joseph Seymour, som trodde på og underviste om tungetalen som stadfestelse på Åndens dåp. Mennesker strømmet til stedet. Den 9.april 1906 falt Den Hellige Ånd på de som var tilstede. Det fortelles om mennesker som ble åndsdøpte på vei til møtet og begynte å tale i tunger allerede mens de var på vei til møtet. Andre kunne sitte timevis ved pianoet og spille uten at de kunne spille piano på forhånd. Den 12. april fikk Seymour selv oppleve Åndens dåp og talte i tunger for første gang.

Dermed var pinsevekkelsen i gang.

Denne videofilmen er ganske informativ om det som skjedde i Los Angeles:

https://www.youtube.com/watch?v=cui9x_aWXuk

Jeg vil gratulere mine pinsevenner med jubileet og samtidig be om en ny utøselse av Den Hellige Ånd over oss alle.

Erkebiskop oppdager at hans far ikke er hans far - om det å vokse opp i et alkoholisert hjem

Erkebiskopen av Canterbury, kom i går med en svært personlig og ikke minst bemerkelsesverdig uttalelse. Den berørte meg så sterkt at jeg har valgt å oversette den til norsk:

"I løpet av den siste måneden har jeg oppdaget at min biologiske far ikke er Gavin Welby, men faktum er at det er den nå avdøde, Sir Anthony Montague Browne.

Dette kom som en fullstendig overraskelse.

Min mor (Jane Williams) og far (Gavin Welby) var begge alkoholikere. Min mor har siden 1968 vært i behandling for dette, og har ikke rørt alkohol de siste 48 årene. Jeg er veldig stolt av henne.

Min far (Gavin Welby) døde som et resultat av alkohol og røyking i 1977 da jeg var 21 år gammel.

Som et resultat av mine foreldres alkoholmisbruk var mine tidlige år bare et rot, selv om jeg hadde velsignelsen og gaven av en flott utdannelse, og ble tatt gått hånd om av min bestemor mens min mor var til avvending, og av min far (Gavin Welby) når han var i stand til det. 

Mitt liv har vært en stor velsignelse og jeg har hatt en vidunderlig støtte, spesielt fra Caroline og våre barn, så vel som fra en stor mengde venner og familie.

Min egen opplevelse er typisk for mange andres. Å finne at enes egen far er en annen enn den man trodde er ikke uvanlig. Og å være barn i en familie med store relasjons utfordringer, og med rusproblemer, er altfor vanlig. 

Ved Guds nåde, funnet i den kristne tro, gjennom NHS, gjennom Anonyme Alkoholikere, og gjennom hennes egen bemerkelsesverdige beslutning og anstrengelse, har min mor levd fri fra alkohol, har et veldig lykkelig ekteskap, og har bidratt stort til samfunnet gjennom å være tilsynsverge, medlem av National Parole Board, som fengselsvisitator og ved sitt engasjement i en kriminalreform.

Hun har også spilt en vidunderlig rolle i mitt liv og i livene til mine barn og barnebarn, slik også min stefar hvis støtte og oppmuntringer har vært generøs, uforbeholden og ufeilbarlig.

Denne nyheten har, selvfølgelig, vært en stor overraskelse, men i livet og i ekteskapet vårt har Caroline og jeg vært igjennom verre ting. Jeg vet at jeg finner hvem jeg er i Jesus Kristus, ikke i mine gener, og at min identitet i Ham forandres aldri. Og enda viktigere: min rolle som erkebiskop gjør meg hele tiden oppmerksom på den virkelige og genuine smerten til så mange rundt omkring i verden, som skulle være hovedfokus for våre bønner.

Selv om det er elementer av tristhet og tragedie i min far (Gavin Welby) tilfelle, så er dette en historie om forløsning og håp fra et sted med en stormende vanskelighetsgrad og nær fortvilelse i flere liv. Det er et vitnesbyrd om Guds nåde og Kristi kraft til å frigjøre og forløse oss, om nåde og kraft som tilbys ethvert menneske.

Når jeg skulle innsettes for tre år siden, sa Evangeline Kanagasooriam, et ungt medlem av menigheten i Canterbury:

"Vi hilser deg i navnet til Jesus Kristus. Hvem er du og hvorfor ønsker du å tre inn her?"

Til dette svarte jeg: "Jeg er Justin, en Jesu Kristi tjener, og jeg kommer som en som søker Guds nåde til å reise med deg i Hans tjeneste sammen!"

Hva har endret seg? Ingenting!

Azuza Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 1

I dag er det ganske nøyaktig 110 år siden det mektige Åndens stormvær brøt løs over Azuza Street i Los Angeles. Det som skjedde i Azuza Street var på mange måter katalysatoren for pinsevekkelsen som skulle berøre en hel verden. Det mektige Åndens stormvær har berørt 700 millioner mennesker.

Hva var det disse troende i Azuza Street hadde som vi trenger i dag?

1) En mektig hunger etter Gud.
Mennene og kvinnene som møttes i Azuza Street ble drevet av en hunger - ikke for å få kunnskap om Gud, men for å kjenne Gud, ikke til å høre om Ham, men for å høre Ham. De ønsket å kjenne Herren i hele Hans fylde, derfor brukte de benevnelsen: det fulle evangelium.

De rørte ved selve kjernen i det Jesus uttalte om Ånden:

"Den som tørster, skal komme til meg og drikke. Den som tror på meg tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham skulle få..." (Joh 7,38-39)

Dette ordet: 'elver av levende vann' representerer en betydelig mengde vann, bølgende kraft, som strømmer ut av livets indre kjerne.

I Azuza, som på Pinsefestens dag, erfarte de troende denne mektige fylden ved å motta dåpen i Den Hellige Ånd:

"Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apg 2,4/Bibelforlaget).

De som kom til Azuza Street kom med en forventning om å møte Gud. Den forventningen og realiteten i Guds nærvær var ganske annerledes enn det som synes å være så viktig i dag: velutstyrte helligdommer, pent innpakkede møter, topp-stjerne talere og sangere, ensartet og oppegående mobilitet blant medlemmene, sosial anerkjennelse og kirkelig makt.

Gud gjør ikke forskjell på folk. Han har ikke mer respekt for Azuza Mission enn den fineste katedral i verden. Det er ikke stedene som imponerer Ham, men hjertet til de som kommer.

Så lenge vi anser oss selv for å ha det vi trenger, og ikke har behov for noe, så vil vi blokkere Gud fra å arbeide i og gjennom oss. Han sender de som er rike - og ikke har behov for noe - vekk. Men de fattige - de som hungrer etter Ham, som ønsker å se Gud ansikt-til-ansikt - til dem gir Han en demonstrasjon av Hans nærvær.

(fortsettes)

Uhyrlige påstander fremsettes om evangelisk menighet i Kasakhstan

En evangelisk menighet i Kasakhstan ble raidet av politiet langfredag. Nå fremsetter de statskontrollerte mediene i landet uhyrlige påstander om denne menigheten i Almaty.

Nytt Livs Bibelsenter anklages for å oppbevare maskinpistoler og andre våpen i kirken, samt drive med ulovlig psykoterapti! Som om ikke det er nok beskyldes også menighetens pastorer for å rømme landet. Menigheten skal også rane menighetens medlemmer for smykker, penger og eiendommer. Ingen av påstandene har noen som helst sannhet i seg. Behandlingen av menigheten minner om de prosessene som fant sted under kommunisttiden i det daværende Sovjetunionen, hvor såkalte 'bevis' ble plantet under ransakinger.

Omlag klokken 10.00 lokal tid på langfredag, 25. mars i år, stormet 10 innsatsgrupper fra det lokale politiet menighetslokalene til Nytt Livs Bibelsenter, og begynte øyeblikkelig å ransake lokalene. Samtidig ble hjemmene til menighetens to pastorer ransaket. Ransakingene ble utført som ledd i en kriminalsak, som ble anmeldt 29. juli i fjor. Ransakingene ble godkjent 25. mars i år. Hvorfor tok det så lang tid fra saken ble anmeldt før ransakingene fant sted?

Ingen av pastorene i Nytt Livs Bibelsenter er foreløpig anklaget for noe. Ingen av dem er innbrakt for avhør. Ingen av dem har fått forbud om å forlate landet. Likevel brukes de statskontrollerte mediene i en skitten svertekampanje mot menigheten. Blant annet viser disse mediene bilder fra ransakingene. Sannheten er at bildene viser våpen politiet selv har plantet der. Bildene viser også smykker som politiet angivelig skal ha funnet i pastorenes hjem, og konvolutter det står 'tiende' på.

Mediene melder også at de to pastorene skal ha flyktet fra Kasakhstan, hvilket ikke medfører riktighet. Det mediene ikke forteller er at menighetenes pastorer var på en jobbrelatert reise og på et pastoralt besøk i Kirgisistan i tre dager.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Kasakhstan.

Billedtekst: Skjermbilde av fotografier av angivelige våpen som skal være beslaglagt i menighetens lokaler i Almaty.

Åndelighet

'Vi har funnet en åndelighet som ikke rømmer fra lidelsen men som trer inn i lidelsen og oppdager Guds nærvær - og nærværet av mennesker, i smerte'.

Jean Vanier (bildet) i The Search for Acceptance. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Vil nå nye landsmenn med evangeliet på Grønland i Oslo

Dette har jeg tro på - og dette inspirerer meg!

Jeg snakker om menighetsplantingen på Grønland i Oslo. Der satses det friskt! De som står bak dette pionerprosjektet drømmer om en kirke som er synlig til stede i lokalsamfunnet og som bidrar positivt på mange arenaer.

Pastor for Baptistkirken Home, Bente Sandtorp, har vært engasjert i 25 prosent stilling. Nå ønsker menigheten å øke hennes stilling til 50 prosent og i tillegg ansette Einar Thilesen i 50 prosent stilling som misjonær/prest på Grønland.

Og pionerarbeidet engasjerer! Både Stavanger og Ålgård Baptistmenigheter har bestemt at de skal støtte menighetensprosjektet på Grønland fremover økonomisk.

Grønland er et pulserende multikulturelt område av Oslo med mange utfordringer. Midt i dette området vil den nye menigheten være plantet for å gi tusenvis av unge mennesker i Oslo muligheten til å høre og respondere på evangeliet.

Men støtten fra de to menighetene er ikke nok til å komme i havn økonomisk. Det er svært sjeldent at jeg anbefaler bloggens lesere til å støtte noe økonomisk, men i dette tilfellet er det ikke vanskelig å gi min varmeste anbefaling.

Er det noen av bloggens lesere som kunne tenke seg å støtte dette arbeidet økonomisk, enten med et engangsbeløp eller som en fast givertjeneste over tre år, så kan de ta direkte kontakt med:

Lise Kyllingstad på telefon 99588331
Bente Sandtorp på telefon 90122032

Billedtekst: Fra et husmøte i baptistmenigheten Home på Grønland. (Foto: Baptistkirken Home)

Taler i Lillehammer baptistkirke søndag

Førstkommende søndag taler jeg i forbindelse med gudstjenesten i Lillehammer baptistkirke (bildet). Det er 11 år siden sist. Her var jeg pastor i fem år. Gleder meg!

Det skal bli spennende og godt å møte menigheten igjen. På disse elleve årene har det kommet til mange nye medlemmer, som May Sissel og jeg ikke kjenner. Det blir fint å møte dem også.

Passer det med en gudstjeneste klokken 11 for noen av mine FB venner i Lillehammer-området denne dagen, hadde det vært hyggelig å hilse på deg.

Å finne lykke

'Skjønnheten i det menneskelige ligger i dens kapasitet til å akseptere hvem de er, akkurat slik de er; og ikke leve i en verden av illusjoner, i sinne eller fortvilelse, i det de ønsker å være noen annen enn det de er, eller forsøker å rømme fra realitetene.

De forstår at de har rett til å være dem selv. Og i dette oppdager de at de er elsket av Gud, at de er unike og viktige for Gud og at de kan gjøre ting for andre. 

Det kan hende at ikke alle av oss er kalt til å gjøre store ting, eller skape overskrifter, men vi er alle kalt til å elske og bli elsket, uansett hvem vi måtte være. Vi er kalt til å være åpne og til å vokse i kjærlighet og på denne måten kommunisere liv til andre, og da spesielt til dem som er i nød.'

Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 86 og 88. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Skal vi leve i eiendomsfellesskap som de første kristne? Del 5

Her fortsetter serien om eiendomsfellesskapet i urkirken. Den er skrevet av Charles E. Moore, og de foregående artiklene ble publisert tirsdag 9.februar, onsdag 10. februar, fredag 12. februar og onsdag 23.mars:

Beskrivelsen Lukas gir av urkirken beskriver hva Kristi ånd gjør på jorden når mennesker gir gjensvar på omvendelsen til evangeliet. Ånden fyller livene så mye at ingenting, selv ikke ens eiendeler, kommer i veien for å vise kjærligheten til nesten. De tilhørte én Herre, og på grunn av det overga de alt! Da er spørsmålet enkelt: Hvorfor ikke vi?

Vi har nå sett på den beretningen som Lukas gir oss av hvordan de første kristne delte alt og hadde alt felles. Deres eiendeler sto til menighetens disposisjon. Så hvordan kan vi forstå og forholde oss til Apostlenes gjerninger kapittel 2 og 4 i dag? Kreves det virkelig av kristne at de oppgir alt og deler alt?

Heldigvis - de bibelske forfatterne indikerer vanligvis eller gir i det minste ledetråder til hvordan vi skal forstå betydningen av det de beskriver. Ved hjelp av introduksjoner, konklusjoner, sammenligninger og kontraster med andre episoder kan man fange opp en bestemt hendelse som skjedde i fortiden og så vurdere den via det eksemplet den gir, eller gjennom den motsatte meningen, eller rett og slett nøytralt. 

Det er klart at i beretningen til Lukas er det ingen som helst indikasjon verken eksegetisk eller historisk om at de første kristnes eiendomsfellesskap var uriktig eller noe mislykket eksperiment. Faktisk er det vi har en eksemplarisk beskrivelse av hva et åndsutrustet fellesskap av troende ser ut. I lys av hva vi vet om Jesu undervisning om eiendom, Hans eget eksempel og eksemplet fra disiplenes liv som viser at de hadde en felles kasse og forlot alt for å følge Ham, hva som skjedde på Pinsedag, så er ikke dette så vanskelig.

Det er ikke rart at Lukas krever vår oppmerksomhet når det gjelder den velsignelsen Gud øser over den tidlige menigheten og dens hverdagslige liv (Apg 2,47)

(fortsettes)

SISTE: Tyrkiske myndigheter konfiskerer alle kirker i Diyarbakir

Ubemerket har tyrkiske myndigheter benyttet den væpnede konflikten i landets sørøstlige områder til å beslaglegge store eiendommer, under påskudd av å gjenoppbygge og restaurere historiske minnesmerker i regionens største by, Diyarbakir.

Blant annet er alle byens kirker - både ortodokse, katolske og protestantiske. Blant annet Jomfru Maria Syriakisk Ortodokse kirke, som her er avbildet. Disse eldgamle kirkene - flere av dem fra før-Islamsk tid, har hele tiden vært kirkenes egen eiendom og underholdt økonomisk av kirkelige organisasjoner.

De nye beslutningene foretatt av tyrkiske myndigheter har gjort kirkene i Diyarbakir - den ene av dem 1.700 år gammel, en annen bygd i 2003, til statlig eiendom. Dette skjer i et islamsk land med 75 millioner muslimer. Den protestantiske menigheten i Diyarbakir er også konfiskert av de tyrkiske myndighetene.

La oss huske våre trossøsken i Tyrkia i våre forbønner.

Med godt rykte og ondt rykte

Man burde kunne forvente at kristne snakker sant om andre. Men fordi det ikke er tilfelle er det viktig at man ikke tror alt man leser eller hører.

I en lengre periode har noen personer fremsatt en rekke usanne påstander om meg på en Facebook-side. Personene som står bak dette tilhører et svært marginalt miljø. Nå forsøker de å nå et større publikum med sin ryktespredning, sine sjofle personangrep og stygge kommentarer om andre kristne, ved å kjøpe seg annonseplass i kristne aviser. Korsets Seier takket viselig nei til annonsen, mens Dagen velger å trykke den - dog uten at denne spesielle gruppen får nevne navn i annonsen. Nå forsøker de som står bak å samle inn penger til å dekke annonsekostnadene. I følge dem selv er det under 10 personer som har villet betale for den.

De ansvarlige bak denne skitne kampanjen er Reinert Vigdal, som senest forrige uke tok til orde for å brenne Salmeboken og som utilslørt har gitt støtte til den nå avdøde rasisten Arne Myrdal. Han er økonomisk ansvarlig for å samle inn penger til annonsen i avisen Dagen. De andre ansvarlige er Kjell Sørsdal og Christian Finne. Den siste fremsatte for en tid tilbake en påstand om at det ville komme en dag da noen ville sørge for at jeg skulle bli kappet hodet av. Den horrible påstanden fikk utilslørt støtte av Kjell Sørsdal.

Omtrent hver eneste dag legger Sørsdal og Finne ut artikler med angrep på andre kristne. De krever svar fra de som de henger ut, og om du ikke svarer slik som de forventer, får du ditt pass påskrevet med klare fordømmende ord. Det har ingen som helst hensikt å svare på de spørsmålene som du avkreves svar på. Disse tre har bestemt seg på forhånd hva du måtte mene om saken. Og det handler som regel om paven og Den romersk-katolske kirke.

I de siste skriveriene får leserne vite at jeg har et katolsk nattverdsyn. Det var ukjent for meg. Jeg skal også være utydelig når det gjelder en rekke ting som har med synet på frelsen, omvendelsen, synden - og jeg vet ikke hva. De som kjenner meg vet at dette er løgnaktige påstander. Faktum er at verken Vigdal eller Finne har møtt meg en eneste gang, og Sørsdal har så vidt hørt meg på et møte i Oslo. Den gangen holdt jeg et seminar om bønn, og da er det forståelig for de aller fleste at man ikke rekker å snakke om frelseshistorien, nattverd, dåp, menighetssyn etc.

De fleste vet også at jeg på min blogg skriver en rekke artikler som ikke nødvendigvis tilkjennegir mitt eget syn. Jeg har arbeidet som journalist i norsk dagspresse i ni år, og som redaktør i fem, så jeg skriver også som det og omtaler mange ting som er av nyhetens interesse. Det klarer de fleste å se - bare ikke disse tre.

Jeg kommer ikke til å svare på deres stygge angrep og løgnaktige fremstillinger. Tro ikke alt hva disse tre skriver og sprer verken om meg eller andre.

"Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre!' (Ef 4,25)

Pastor funnet død - etterlatt alene og svært syk i villmarken

To av tre pastorer som ble kidnappet i den nordlige og sentrale delen av Nigeria er satt fri. De tre ble kidnappet 21. mars. Den tredje er funnet død.

Pastor Iliya Anto (bildet) skal ha blitt satt fri av kidnapperne og etterlatt alene i bushen. Han var da svært syk. Detaljene rundt hans død er fremdeles uklare.

Det er pastor Jibrailu Wobiya, generalsekretæren i United Church of Christ i Nigeria, som opplyser dette til Morning Star News. Pastor Anto var visegeneralsekretær i det samme kirkesamfunnet.

De to andre pastorene, Dr. Emmanuel Dziggau, som er president for kirkesamfunnet, og den nå pensjonerte kirkelederen, Yakubu Dzarma, ble satt fri om kvelden onsdag 30. mars.

Det er ikke kjent hvem kidnapperne er.

Det er stor sorg blant de kristne i Nigeria etter pastor Anto's død. Han var fra Randa i staten Kaduna, en by hvor en av de aller første misjonsstasjonene i det nordlige Nigeria ble etablert. Misjonærer fra Sudan United Mission startet sitt arbeid her i 1920.

La oss be for våre trossøsken i Nigeria.

Bønn og overgivelse

'Har du overgitt ditt liv gjennom bønn? 

Bønn og et overgitt liv er uadskillelig. Bønn driver oss til å overgi våre liv, og det overgitte livet er det som Gud bruker og bruker til sin herlighet.

Bønn er avgjørende viktig for vår vandring med Gud fordi den er den praktiske måten gjennom hvilket vi kan overgi oss til Kristus. Til de troende i Roma skriver Paulus:

"Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud." (Rom 12,1. 2011 Oversettelsen) Denne 'ofringen' av våre kropper er en tilbedelseshandling som finner sted i vårt skjulte bønneliv. 

Vi kommer til tro på Kristus ved 'å påkalle Herrens navn' (Rom 10,13) og vi fortsetter å vokse i Kristus ved at vi daglig overgir oss til Ham i bønn. Bønn er en livlinje for den troende. Det er bønnen som fører oss inn i Guds nærvær slik at vi kan tilbe Ham. Det er også gjennom bønnen at vi modnes i troen.

Å overgi seg til Kristus er egentlig et gjensvar på Hans nåde.'

Fra en artikkel av evangelist Sammy Tippit.

Franklin Graham innbyder til globalt toppmøte om verdens forfulgte kristne

Evangelist Franklin Graham (bildet), som kommer til Norge i pinsen neste år, vil sammen med Den russisk-ortodokse kirkes overhode, patriark Kirill være vertskap for et globalt toppmøte om forfølgelsen av verdens kristne. Toppmøtet i Moskva vil holdes i oktober i år.

Det sier noe om Guds under i vår egen tid at et slikt møte kan holdes i Moskva. Her ble den store Frelseskatedralen i sin tid revet av de ateistiske myndighetene, og herfra ble den voldsomme og brutale forfølgelsen av kristne i hele det tidligere Sovjetunionen organisert.

Men mye har skjedd siden 1990. Det veldige russiske riket er igjen åpent for evangeliet, kirker er gitt tilbake fra myndihetene, nye kirker er bygget og det er vekst og fremgang mange steder.

Nå skal det fokuseres på forfølgelsen av kristne i muslimske land og ikke minst tragedien som finner sted i Midt-Østen.

- Storbritannias Prins Charles har advart at forfølgelsen av de kristne kan bli den fullstendige utryddelsen fra sitt opprinnelsessted i Midt-Østen i løpet av de neste fem årene. Vi ser halshugging, tortur og fengsling i mange land i verden. Toppmøtet vil sette et globalt søkelys på denne krisen, sier Franklin Graham.

På toppmøtet i Moskva vil man gjennom forbønn, møter, seminarer og ikke minst gjennom vitnesbyrdene til de forfulgte kristne selv vil man sette forfølgelsen av de kristne på dagsorden.

Delegater til toppmøtet vil komme fra hele verden og fra alle de berørte kirkesamfunnene.

Amerikanske baptister vil hjelpe de som strever med sitt åndelige liv på hverdagsplanet

Amerikanske baptister ønsker å hjelpe de som strever med å få til en sunn balanse mellom bønn og aktiviteter, og for å hjelpe de som lengter etter mer stillhet og avsondrethet i deres liv og tjeneste og etter fred, medfølelse og rettferd.

Som et svar på dette arrangerer American Baptist Churches en konferanse 8.-13. juli i åt i vakre omgivelser i Green Lake i Wisconsin. Konferansen blir lagt opp som en retreat og er en unik mulighet til å utforske og praktisere et kontemplativt liv sammen.

Det vil bli lagt vekt på den enkeltes åndelige liv, og det avsettes god tid til stillhet og til å lære seg hvordan man kan lytte til Guds stemme. Det gis også også muligheter for personlige samtaler.

Takk for forbønn!

Takk til alle dere som ba for meg i går. I natt fikk jeg sove noen timer. Det gjorde godt. Takk til alle dere som fortsetter å be. Bønnene deres holder meg oppe. Uten dem ville jeg ikke klart det.

I denne påsketiden blir ordene fra Joh 11,25 så levende for meg - og så viktige:

"Jesus sier til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø'.

Å knyttes til alle dem som tror på Ham

'Fra det øyeblikk vi sier at vi tror på Kristus preges våre relasjoner av noe nytt: Vi knyttes til alle dem som tror på Ham, og relaterer til dem som søsken.

I Matt 12,50 sier Jesus: "For dem som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor."

Dette er noe helt nytt i verdenshistorien, en revolusjon, som ikke finnes noe annet sted enn i Bibelen. Når man tror på Kristus blir man bror og søster med alle andre troende. Det finnes ikke lenger noen fremmede:

"Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus." (Gal 3,28)

I det kommunistiske manifestet finnes tanken på et universelt brorskap, men der blir man 'kamerater'. Det er ikke sanne sak. Venner og omgangskrets kan man velge, foreninger, partier og klubber likeså, men søsken velger man ikke. Man er bundet til hverandre. Den dimensjonen preger det kristne fellesskapet til forskjell fra hvert annet kollektiv eller parti.'

Syster Sofie O.P: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos, side 24-25. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Behov for forbønn

I dag trenger jeg forbønn etter en av de tøffeste nettene jeg har hatt. Utfordringene med lungesykdommen og hjerteproblemene satte meg helt ut, i tillegg til svimmelhet. Det ble ingen søvn.

Til de av dere som venter på svar på eposter eller telefoner - ha tålmodighet med meg disse dagene. Svar kommer så snart jeg er i stand til det.

Jeg har rutinekontroll hos fastlegen i dag. Det skal bli spennende å se hva som kommer ut av den. Be om at jeg slipper å være svimmel.

Takk til alle dere som ber for meg. Det betyr så mye.

SISTE: 25 kristne familier igjen i Raqqa - IS nekter dem å flykte - situasjonen desperat

Utrolig nok - det skal finnes kristne igjen i Raqqa, byen som er blitt kalt 'hovedstaden til IS'. I følge de siste opplysningene fra velinformert hold skal omlag 25 kristne familier oppholde seg i byen - og de kommer seg ikke ut.

I følge en gruppe som kaller seg 'Raqqa blir stille slaktet ned', og består av journalister og aktivister, skal IS nå tvinge disse 25 familiene fra å forlate byen. Situasjonen er desperat.

Den syriske byen Raqqa falt i hendene på terrorgruppen IS i mars 2013 og har fungert som hovedkvarter på IS siden. Det var i denne byen at Fader Paolo ble kidnappet. Ingen vet hva som har skjedd med ham, om han er drept eller fremdeles er i live. I Kristi himmelfartskapellet har vi bedt for ham hver uke siden han ble kidnappet i det håp at han fremdeles lever.

La oss nå be for de siste gjenværende kristne i Raqqa. Det har bodd kristne i 2000 år i Syria og på 1920-tallet utgjorde den kristne befolkningen i landet omlag 30 prosent. Nå er det snart ingen igjen. DE er enten drept eller drevet på flukt av islamister.

Billedtekst: Bildet viser en IS-soldat inne i Raqqa.

Ydmykhetens kjennetegn

'Den ydmyke vil ikke bli sett og gjenkjent av menneskene, men går inn i seg selv, vender ryggen til sin fortid, og søker etter å bli helt ukjent, til og med for seg selv. Han registrerer riktignok folkemasser, bråk og støy, forfengelighet og bekymring, lyst og fråtsing. Han er heller ikke fremmed for samtaler, prat og atspredelse. Men hans høyeste ønske er å utslette seg selv og leve alene i stillhet, skilt fra resten av skapningen, på et stille sted.

Han velger seg heller den nederste plassen, fattigdom og savn, enn å eie mye. Han vil alltid disponere sin tid fritt og slippe alle bekymringer, han vil unndra seg de jordiske ting og holde sine tanker samlet. For et mangfold av ting føder et mangfold av bekymringer og vekker enn rekke brysomme tanker.

Hos den ydmyke finnes det ingen hast, ingen forvirring, ingen tomme eller heftige tanker. Han forblir alltid i ro. Om ilden fra himmelen herjer jorden, frykter den ydmyke ingenting. Alle rolige mennesker er ikke ydmyke. Men alle ydmyke er rolige. Den som ikke er ydmyk kan ikke trekke seg tilbake, men du finner mange som trekker tilbake uten å være ydmyke. Derfor sa den milde og ydmyke Herren: 'Lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler.' (Matt 11,29) 

Isak Syrer (600-tallet). En av de viktigste skikkelsene i Østkirkens åndelige liv. Etter noen år som munk ble han valgt til biskop i Ninive (våre dagers Mosul), men forlot sitt embete allerede etter et halvt års tjeneste da han fant oppgaven umulig. I stedet valgte han å trekke seg tilbake for å leve i bønn i fjellene i det nåværende Kurdistan.

Zinzendorf og Herrens váke i Herrnhut - et profetisk kall til vår tid, del 1

'Det kan ikke finnes noen kristendom uten fellesskap'.

Ordene tilhører grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet). Han er kanskje mer aktuell enn noensinne! Ikke minst for alle som som drømmer om at Gud reiser opp en sterk bønne- og misjonsbevegelse i Norge i en tid som denne. Jeg tror at Zinzendorf og Herrnhuterne representerer en profetisk arv som vi må finne tilbake til.

Nær to århundrer etter at Martin Luther spikret opp sine 95 teser, så hadde protestantismen mistet noe av sin sjel. Institusjoner og dogmer, hadde i manges øyne, kvalt livet som fantes i Reformasjonen. Reaksjonen kom i form av en større betoning av den personlige fromheten. Slik oppsto pietismen - av latin: pietas = fromhet.

Med bakgrunn i denne fromheten vokste det frem en fromhetsbevegelse som ble hetende 'herrhutismen'. Grunnleggeren var den allerede nevne Nikolaus von Zinzendorf (1700-1760). En side av pietismen ble veldig viktig for ham, nemlig det kristne brorskapet. På slektsgodset Bertelsdorf nær Böhmen tok han imot flyktninger som var forfulgt for sin tros skyld. Her grunnla han en koloni som kalles Herrnhut (Herrens vakt eller váke), og her lykkes han med å forene ulike kristne trosretninger, og slik ble Brødreforsamlingen dannet. Kristi forsoning var viktig i deres forkynnelse.

Pietismen hadde sitt utgangspunkt hos den lutherske presten P.J Spencer, som bar på en djup lengsel og et håp om revitalisere kirken gjennom en 'fromhets-praksis', hvor han understreket betydningen av å lese Bibelen og av bønnen. Og hans lengsel var smittende. Pietismen spredte seg raskt og inspirerte protestanter over hele Europa - blant annet protestanter i Moravia og Böhmen, som i dag ligger i Den tsjekkiske republikk. Disse levde mer eller mindre under jorda på grunn av forfølgelse.

Det var den romersk-katolske kirke som slo ned på dissidentene, og mange ble tvunget til å flykte til protestantiske områder i nabolandet Tyskland. En gruppe familier flyktet til Sachsen, hvor de slo seg ned på et landområde hvis eier var en rik ung mann: grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf.

Født inn i den østerriske adelen og oppdratt av bestemoren, viste Zizendorf tidlig interesse for teologi og religiøst arbeid. Han var gudesønn av P.J Spencer, ble han oppdratt i en sterk pietistisk tradisjon. Men som greve, ble det forventet av ham at han skulle følge i sin avdøde fars fotspor. Han gjorde som han ble bedt om og i oktober 1721 ble han kongens rettslige rådgiver i Dresden.

Etter mindre enn ett år ved hoffet, kjøpte han Berthelsdorf av sin bestemor, i håp om å danne en kristen kommunitet for undertrykte religiøse minoriteter. Nesten umiddelbart banket en mann ved navn Christian David fra Moravia på døra hans og ble den første leietakeren. Før desember kom det 10 moravianere, alle protestanter, og grunnla en bosetning på eiendommen til Zinzendorf. De kalte stedet 'Herrnhut' eller 'Herrens váke'.

(fortsettes)

Hvordan troen vår har endret seg fra opprinnelsen

Jeg ble så grepet av dette diktet i dag, vakkert oversatt fra svensk av Jan Gossner:

Kristendommen var et ørn-evangelium,
sprunget ut fra den høyeste fjelltoppens rede
på blanke stupflukts vinger.
Men vi tuktet dens djerve fjær,
rettet fagmessig ut dets rovdyrsnebb, og se –
det ble en svart fugl,
en pratsom og tam ravn.

Kristendommen var et løve-budskap,
stadig på jakt etter varmt og levende bytte,
en ung løve av Juda.
Men vi klippet dens skarpe, krumme klør,
stillet dens tørst etter hjerteblod
og gjorde den til en malende huskatt.

Kristendommen var en ørken-preken,
rar og skarp som en stikkende kaktus,
brennende som ørkensanden.
Men vi gjorde den til en hageidyll,
asters, peoner og fromme roser,
en stemning i en urtegård.

Herre, ta hånd om vår fromme ynkelighet!
Gi den raske ørnevinger og skarpe løveklør!
Gi den duft av gresshopper og villhonning
og si så med Døper-røst:
Dette er den seier som overvinner verden.
Dette er kristendom.

Nils Bolander. Fra "Valda dikter"
oversatt av Jan Gossner 2006. Gjengitt med vennlig tillatelse fra Jan Gossner.

Mysteriet som heter kirke

'På samme måte som Jesus både er menneske og Gud er kirken både menneskelig og guddommelig; hun er den nye Adams kropp. Jesus og hans disipler er så djupt forenede i en eneste kropp, at kirken blir den plass på jorden der vi allerede nå får delta i Treenighetens indre fellesskap.

Verken vennskap eller kjærlighet eller enda mindre noen sosial sammenslutning kan på djupet tilfredsstille vår tørst etter fellesskap. Ingenting som mennesket skaper eller som bare beveger seg på det menneskelige plan kan rive oss ut av vår ensomhet.

Kirken er den eneste som kan møte vår innerste lengsel. Hun er 'full av Treenighet', og virkeliggjør vår djupeste lengsel etter tilhørighet og enhet. Det guddommelige fellesskapet inneholder ikke bare hvert enkelt menneskes forening med Gud, men også samtidig alle menneskers forening med hverandre. I Jesus 'sammenfattes alt, alt i himmelen og på jorden'.

'Hvor ulike er ikke menneskene, med motsatt mentalitet og ulike bekymringer, smak og uttrykksmåter. Det er den samme menneskelige natur, som de alle har del i, men den hindrer dem ikke fra å misforstå hverandre. Men takket være kirken kan de som synes å være mest fremmede for hverandre og som gjorde alt for å skille seg fra hverandre, plutselig nærme seg hverandre, svare på samme kall og ha del i samme kjærlighet'. (Henri de Lubac: Méditations sur l'Église).

Den franske poeten Paul Claudel beskriver kirkens mysterium som en 'cummunio' der alle i himmelen og på jorden blir en kropp i Herren.'

Syster Sofie O.P: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos 2015, side 23-24. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Frelst i et nu

'Tro er sjelens oppstigning til sannheten. Hvis du undres over hvilken nytte sjelen har av det, lytt da til Herren som sier:

"Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet." (Joh 5,24)

Sannelig, hvor stor er ikke Guds godhet mot menneskene! For å vinne Guds velbehag, måtte den rettferdige i tidligere tider kjempe i mang år. Etter å ha tjent Gud lenge og heroisk, oppnådde han det til slutt, til oss skjenker Jesus det i et nu.

Det er sant. Hvis du tror at Jesus Kristus er Herre og at Gud har oppvakt ham fra de døde, da skal du bli frelst. På Golgata kors innbød Jesus røveren til Paradiset. Han innbyr også deg.

Kyrill av Jerusalem (315-386). Biskop i Jerusalem som fornyet liturgien og fremholdt kirkeårets betydning. Det var Kyrill av Jerusalem som innførte Den stille uke med Palmesøndag, Skjærtorsdag og Langfredag. Deltok på Kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Gjengitt i Kysse Spor/Luther forlag 2002, side 106.

Et brennende hjerte

Den kristne eneboeren Isak Syreren stilte en gang på 600-tallet spørsmålet: Hva er renhet? Han svarte selv: 'Det er, kort sagt, å ha et hjerte som kjenner med hele den skapte naturen'.

Videre sa han: 'Hva er et hjerte fylt av medfølelse?' Han svarte:

'Det er et hjerte som brenner for hele skapelsen, for menneskene, for fuglene, for alle dyr, for demonene og alle skapninger som finnes. Når den som eier et slikt hjerte tenker på dem og når han ser dem, feller han tårer. Hans medfølelse er så sterk og så voldsom og hans utholdenhet så stor, at hans hjerte strupes sammen og han utholder ikke å se eller høre noe ondt eller noen sorg i skapelsen.

Derfor ber han hele dagen under tårer for dyrene, for fiendene av sannheten og for alle som skader henne, slik at Gud må bevare og tilgi dem. I sitt hjertes grenseløse medfølelse, som Guds avbilde, ber han til og med for ormene.'

Lengselen etter Guds folks enhet

I går kveld utgjorde vi en vakker blomsterbukett, vi som var samlet til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet - lutheranere - blant dem både fra, Den norske kirke, Normisjon, Frikirken og Misjonssambandet - pinsevenner, baptister og en katolikk. Jeg tror Herren frydet seg. Alle med samme utgangspunkt: Vi var samlet på korsets grunn, med Jesus i sentrum. Etterpå var alle sammen invitert til å spise kveldsmat hos gode venner på Eina, hos Hans og Eva.

Kristi himmelfartskapellet er et økumenisk bønnekapell, så dette er helt etter visjonen og intensjonen for stedet! Og vi gleder oss over at folk finner veien til kapellet inne i skogen, og at mange forteller at de opplever Guds gode nærvær og fred her.

Mens vi spiste sammen ble Salme 133 så levende for meg:

Se, hvor godt og vakkert det er
          når brødre bor sammen!
       
     2 Det er som den fine oljen på hodet
          når den renner ned i skjegget, Arons skjegg,
          ned over linningen på kjortelen.
       
     3 Det er som dugg fra Hermon
          når den faller på Sions fjell.
          For der gir Herren velsignelse,
          liv til evig tid.