Verken vennskap eller kjærlighet eller enda mindre noen sosial sammenslutning kan på djupet tilfredsstille vår tørst etter fellesskap. Ingenting som mennesket skaper eller som bare beveger seg på det menneskelige plan kan rive oss ut av vår ensomhet.
Kirken er den eneste som kan møte vår innerste lengsel. Hun er 'full av Treenighet', og virkeliggjør vår djupeste lengsel etter tilhørighet og enhet. Det guddommelige fellesskapet inneholder ikke bare hvert enkelt menneskes forening med Gud, men også samtidig alle menneskers forening med hverandre. I Jesus 'sammenfattes alt, alt i himmelen og på jorden'.
'Hvor ulike er ikke menneskene, med motsatt mentalitet og ulike bekymringer, smak og uttrykksmåter. Det er den samme menneskelige natur, som de alle har del i, men den hindrer dem ikke fra å misforstå hverandre. Men takket være kirken kan de som synes å være mest fremmede for hverandre og som gjorde alt for å skille seg fra hverandre, plutselig nærme seg hverandre, svare på samme kall og ha del i samme kjærlighet'. (Henri de Lubac: Méditations sur l'Église).
Den franske poeten Paul Claudel beskriver kirkens mysterium som en 'cummunio' der alle i himmelen og på jorden blir en kropp i Herren.'
Syster Sofie O.P: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos 2015, side 23-24. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar