Jeg ser et håp for Europa

Noe av det som har gitt meg fornyet håp for fremtiden for Europa er noen bønne-initiativ den siste tiden. Vi snakker ikke om et stort antall mennesker involvert, men Bibelen har lært meg at vi ikke skal forakte den ringe begynnelsens dag. I dette lille ser jeg noe større og i Guds perspektiv er dette noe stort. Det som virkelig holder i lengden begynner alltid i det små.

Nylig tilbrakte tre unge kvinner - den ene fra Den tsjekkiske republikk, den andre fra Sveits og den tredje fra Tyskland - flere uker i Sumy i det nordøstlige Ukraina. De delte kår med lokale kristne og ba sammen med dem. Senere i år - faktisk allerede i mai - vil to team med ungdommer leve i små, provinsielle kommuniteter i Bruges i Belgia i en kommunitet ikke ulikt L'Arche, en annen i Birmensdorf i Østerrike. Begge teamene er invitert av en økumenisk gruppe, og initiativet er tatt i den økumeniske kommuniteten i Taize.

Og det er her selve håpet ligger: kristne som kommer sammen på tvers av skillelinjene for å be sammen.

Fra 21. februar til 21. mars har Lenka fra Den tsjekkiske republikk, Rafaela fra Sveits og Mira fra Tyskland levd i et katolsk sogn i Sumy i det nordøstlige Ukraina. Dette besøket er en del av initiativet som ble tatt til å starte såkalte provinsiale kommuniteter, et initiativ som ble ble tatt i 2014 og hvis arbeid har pågått siden. Tanken bak det hele er å etablere små kommuniteter hvor unge mennesker kan møte lokale kristne og be sammen med dem. Livet i disse kommunitetene består av en bønnerytme hvor man møtes tre ganger om dagen for å be sammen. Men ikke nok med det: de tar også del i kirkelige aktiviteter i de ulike sognene, besøker lokale menigheter, og ensomme mennesker og vanskelige situasjoner og leder bønnesamlinger og ungdomssamlinger.

Slik de også har gjort nå i Sumy og som snart skal finne sted i Belgia og Østerrike.

De tre unge kvinnene som har levd sammen med de troende i Sumy forteller om varmhjertede mennesker de møtt, selv de som har vært uten jobb og uten noe sted å bo. To ganger i uken har de laget mat for dem. De er imponert over optimismen, selv blant et krigstrett folk. Krigen er et daglig samtaleemne. Mange har opplevd at noen av deres familiemedlemmer er drept.

En av de som de møtte var en blind, gammel mann. De hjalp ham en dag med å vaske og rydde i hans hjem. Han imponerte de tre med sin tro. For ham var troen en kilde til liv. De så det indre lyset han hadde.

Men teamet fikk også be sammen med mange mennesker. Både i forbindelse med de daglige bønnetidene, men også ellers. Og på tvers av kirkelige skillelinjer. Jo, det er håp! Og et av dem er at vi skal se lignende former for kommunitetsliv springe frem også i Norge. Det er min bønn.