Bonhoeffer - en troshelt også for vår tid

9. april 1940 har brent seg inn i nordmenns bevissthet som den kjølsvarte dagen i vår historie. Da hanemarsjen fra tyske soldater smalt i brosteinen opp Karl Johan, og Norge var voldtatt av den nazistiske okkupasjonsmakten. Vi blir aldri og skal heller aldri bli ferdig med de fem årene under jernhælen og mørkets makt.

Men vi skal heller ikke glemme noe annet som skjedde denne dagen: Den 9. april 1945 - bare noen få dager før 2.verdenskrig var over - ble den da 39 år gamle lutherske presten og teologen Dietrich Bonhoeffer (bildet) henrettet i konsentrasjonsleiren Flossenburg, dømt for høyforræderi mot nazismen. Da hadde han bekjempet den aktivt i 12 år.

Det var Dietrich Bonhoeffer som hjalp meg til å bruke Salmenes Bok som bønnebok. Jeg hadde kjent til lenge at Salmene var både jødenes og kirkens bønnebok, men ikke brukt den aktivt som et eget bønnespråk, før jeg leste en bok Bonhoeffer skrev om Salmene. Den boken ble meg til stor praktisk hjelp i en tid hvor jeg slet med å finne ordene når jeg skulle henvende meg til Gud i bønn.

Senere skulle hans bok om Et liv i fellesskap og Lydighetens vei, om Bergprekenen bli helt avgjørende. Det var i den siste boken at Bonhoeffer skrev om 'den billige nåden', om misbruket av Guds forunderlige og geniale gave og den overfladiske kristentroen.

Selv om jeg i dag er ordinert baptistpastor er 'min kristenarv' luthersk. Som barn av Jesusvekkelsen - jeg ble en kristen i 1972 - fant jeg trygt ly i min barndoms 'statskirkemenighet', og jeg ser at etter hvert som årene går kjenner jeg meg godt igjen i en luthersk kristendomsforståelse når det gjelder en rekke sider av troens innhold. Ikke minst synet på Rettferdiggjørelsen. Det har også Dietrich Bonhoeffer hjulpet meg til å se, og hos ham har jeg funnet et perspektiv som holder i liv og i død.

For Bonhoeffer var ingen teoretiker alene. Han sto for en svært praktisk og jordnær kristentro. Så levde da også Bonhoeffer en kroppsliggjort tro. Den ble praktisert i et hverdagsliv. Og i livet sammen med sine studenter. I en kommunitet, med daglige tidebønner, bibelstudier og måltidsfellesskap. Slik så han da også for seg hvordan fremtidens kirke skulle revitaliseres gjennom en form for et monastisk liv.

I går feiret jeg hans minnedag. Slik jeg gjør ved hver 9. april. Den kroppsliggjorte troen til Bonhoeffer gjorde også at han med livet som innsats kjempet mot uretten, mot hatet, mot mørkekreftene som nasjonalsosialismen representerte. Som Bonhoeffer burde også vi reise oss mot de brune høyrekreftene som fortsatt finnes i Europa. De er nemlig uforenelig med sann kristen tro.