Ydmykhetens kjennetegn

'Den ydmyke vil ikke bli sett og gjenkjent av menneskene, men går inn i seg selv, vender ryggen til sin fortid, og søker etter å bli helt ukjent, til og med for seg selv. Han registrerer riktignok folkemasser, bråk og støy, forfengelighet og bekymring, lyst og fråtsing. Han er heller ikke fremmed for samtaler, prat og atspredelse. Men hans høyeste ønske er å utslette seg selv og leve alene i stillhet, skilt fra resten av skapningen, på et stille sted.

Han velger seg heller den nederste plassen, fattigdom og savn, enn å eie mye. Han vil alltid disponere sin tid fritt og slippe alle bekymringer, han vil unndra seg de jordiske ting og holde sine tanker samlet. For et mangfold av ting føder et mangfold av bekymringer og vekker enn rekke brysomme tanker.

Hos den ydmyke finnes det ingen hast, ingen forvirring, ingen tomme eller heftige tanker. Han forblir alltid i ro. Om ilden fra himmelen herjer jorden, frykter den ydmyke ingenting. Alle rolige mennesker er ikke ydmyke. Men alle ydmyke er rolige. Den som ikke er ydmyk kan ikke trekke seg tilbake, men du finner mange som trekker tilbake uten å være ydmyke. Derfor sa den milde og ydmyke Herren: 'Lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler.' (Matt 11,29) 

Isak Syrer (600-tallet). En av de viktigste skikkelsene i Østkirkens åndelige liv. Etter noen år som munk ble han valgt til biskop i Ninive (våre dagers Mosul), men forlot sitt embete allerede etter et halvt års tjeneste da han fant oppgaven umulig. I stedet valgte han å trekke seg tilbake for å leve i bønn i fjellene i det nåværende Kurdistan.