David Bercot driver forlaget Scroll Publishers og er en kjent person innen den anabaptistiske bevegelsen. Nyheten om søster Minas død kom svært uventet. David Bercot og hans kone Deborah kom hjem fra Honduras for bare noen få uker siden. Da var hun riktignok litt forkjølet, men ut over det var alt ved det normale.
Bortsett fra at 'normal' når det gjelder søster Mina er alt annet enn normalt.
'Når jeg fikk høre dette,' skriver David Bercot, 'forstod jeg at hele nyhetsbrevet måtte handle om henne.' I det jeg begynte å skrive gikk det plutselig opp for meg at selv om jeg hadde kjent Mina i 10 år så hadde jeg aldri hørt etternavnet hennes. 'Søster Mina' er det alle kaller henne.
'Det jeg husker best om Mina er hennes gledesfylte bønneliv og det faktum at hun var en slik oppmuntrer', skriver David Bercot. Han legger til: 'I seg selv er kanskje ikke dette så bemerkelsesverdig. Men, det som var så spesielt med Mina var at hun tilsynelatende ikke hadde så mye å glede seg over. I mange år hadde hun levd med en ubehandlet diabetes. På grunn av manglende medisinsk behandling, var hun nå helt blind. Ikke bare det, men legene hadde også måttet amputere et av beina hennes helt opp ved hoften. Det var slik hun hadde det når vi møtte henne for 10 år siden. Noen få år etter dette måtte hun også amputere det andre beinet.
Så der var hun, blind og uten bein, fastlåst i en liten fattigslig hytte, uten elektrisitet og vann. Hennes verden var i all hovedsak begrenset til sengen sin og hengekøya ved siden av. Ved siden av senga hadde hun noen få bager som inneholdt alt hun eide av materielle ting. Hun var helt avhengig av andre for alle daglige gjøremål. Hun hadde ingen mann, foreldre, ingen barn, ingen slektninger som kunne ta seg av henne. Hun hadde alle grunner i hele verden til å være trist, synes synd på seg selv, ja, være bitter. Faktum er at det en gang var slik. Det var slik hun var kjent i landsbyen hvor hun er født. Folk forsøkte å unngå henne. Og det var da Mina fremdeles var seende og hadde begge beina! Men det hun manglet i de dagene var større enn det hun hadde. Hun manglet Jesus. Men, i det hennes fysiske problemer begynte, sluttet hennes åndelige problemer. Hun fant Jesus, og Han brakte en slik glede inn i hennes liv at hun bar alle sine kroppslige plager uten å klage. Hun forandret seg fra å være landsbyens pest og plage til å bli landsbyens engel.
Det var to aktiviteter Mina involverte seg i. Først og fremst handlet det om bønn. Søster Mina var en bønnekvinne. Hun ba for den mismodige kvinnen tvers over gata. Hun ba for de lokale troende som regelmessig kom til henne med vann, mat og medisiner. For noen år siden fortalte hun litt om sitt bønneliv:
Hun våkner gjerne opp midt på natten for å tilbringe en tid i bønn. Da setter hun seg opp i sengen og tilbringer lange tider i forbønn. Noen ganger blir hun så trett og søvnig at hun må strekke armene i været og holde dem der for ikke å sovne. Men hun ber!
Den andre aktiviteten søster Mina er involvert i er sjelesorg. Nei, hun har aldri deltatt på noe sjelesorgseminar, heller ikke har hun utdannet psykolog, og har heller ikke lest en eneste bok i hvordan det skal gjøres. Men mange mismodige kristne har funnet mot til å gå videre etter at de har sittet ved sengekanten og utøst sitt hjerte for Mina. De kommer den støvete veien som fører inn til den fattigsle stua hennes, deler sine kamper og skuffelser, og går derfra med en fornyet visjon! De kan føle hennes ubetingede kjærlighet og hennes inderlige ønske om å hjelpe.
Det er vanskelig å finne noen situasjon som er verre enn den som søster Mina opplevde. Likevel så man henne sjelden uten at hun var et eneste stort smil. Hun elsket å fortelle hvordan Herren hele tiden velsignet hennes liv. Hennes positivitet og takknemlighet var smittende. Og sitte ned og høre søster Mina lovpriste Herren for Hans godhet, til tross for hennes store vanskeligheter, gjorde at folk begynte å se på sine egne liv på en ny måte. Hvis hun kunne synge, be og kontinuerlig stole på Herren til tross for sine vanskeligheter, så kan kanskje vi gjøre det til tross for de vanskelighetene vi står overfor.
Den lokale pastoren kunne fortelle at Mina aldri skuffet ham, og hun var en slik oppmuntring og støtte for alle troende.
Vi lyser fred over hennes gode minne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar