Utholdende bønn, del 3

Her er del tre av Peter Hoovers artikkel. Den første ble publisert tirsdag 2. august, den andre fredag 5.august. Dette er siste og avsluttende delen av denne artikkelserien.

Slik ser gården til familien Kropf ut, på den østlige enden av landsbyen Baden, i Ontario, nå. Møllen til familien Kropf ble senere eid av Amish-pastoren, Joseph Goldschmidt, og når han flyttet til Ohio, ble den solgt til min tipp-tipp-grandonkel Henri M og Magdalena Brubacher, som sto for ull-industrien i mange år. Dette er årsaken til at veien inn til dette området nå bærer navnet "The Brubacher Street".

Første gang jeg tok toget var på en høyhastighetsbane som går gjennom den gamle Kropf-gården fra Kitchener til Chatham. Det var i 1974. Og jeg har mange minner fra dette området, i det vi reiste gjennom det med hest og kjerre eller med bil. Huset til gamle Christian Wagler, en Amish-biskop fra Alsac, er blitt en turistattraksjon. En 'engelsk' person kjøpte det og oppførte et herskapshus der, kjent som Slottet Killbridge. Men hva hendte med familien Kropf?

Min svoger, Gerry Wagler, ved det som er igjen av gravminnet etter den gamle Kropf familien. Jacob og Magdalena Kropf, immigranter fra Epfig i Elsass hviler her til oppstandelsens morgen. Det samme gjelder Christian og Maria Wagler, og mange andre av de første Amish bosetterne som slo seg ned i Canada. I mange år ble denne gravlunden dårlig stelt, og mange gravminner har gått tapt.

Ganske snart etterat immigrantene, Jacob og Magdalena Kropf, døde i Ontario, flyttet barna deres, David og Magdalena, sørover, til en Amish-bosetning nær Garden City, Missouri. Deres sønn, Jacob, han som druknet, men som kom til liv igjen, giftet seg med Elisabeth Hostetler (søster av historikeren, Pius Hostetler) og Herren velsignet dem med elleve barn.

Senere flyttet Jacob og Elisabeth, sammen med mange andre, til Shelbyville, Illinois. Der døde både Jacob og Magdalena i fred, men deres barn og barnebarn, og flere etterkommere flyttet lenger unna, i Tampico, Illinois, Buffalo, Missouri, Harrisburg, Ohio, og til bosetninger i Colorado, Canada, Costa Rica, og andre steder. Vi har til og med etterkommere av denne familien, Menno og Linda (Weaver) Kropf, som bor i en ny mennonite-bosetning i Deloraine, her i Tasmania. De heter Jared, Amber, Michaela og Austin Kropf - de er bare en liten del av en stadig voksende rekke med etterkommere som fremdeles takker Gud for en mors utholdende bønner.

Peter og Susan Hoover,
Rocky Cape, Tasmania, Australia.

SISTE: 40.000 kristne igjen i Aleppo - karmelittnonnene har bestemt seg for ikke å forlate dem

Det har lenge vært usikkert hvor mange kristne som befinner seg i Aleppo. Dette var en gang en by med over 160.000 syriske kristne. Nye beregninger viser at det er 40.000 kristne igjen, noen av dem i de aller verste krigssonene.

Det er nå også kjent at en gruppe med karmelitt-nonner ikke vil forlate byen. De velger å bli. De ønsker ikke å forlate sitt kloster, og svikte de menneskene som er dem betrodd. Snakk om heltemot og sann kristen overgivelse! Klosteret er lokalisert i et område rett utenfor byen, som stadig er gjenstand for bombardement og flyangrep.

De 40.000 kristne som er igjen i dette krigshelvetet kan enten ikke komme seg ut, eller er for fattige og syke til å gjøre det. Nå er de fanget, med fiender på alle sider. Som jeg skrev i går har Aleppo vært uten drikkevann i fire dager.

Til tross for at syriske og russiske styrker fortsetter med skytingen om bombardementet nekter karmelitt-nonnene å flykte.

I følge Catholic Herald har nonnene bedt om hjelp fra organisasjonen "Aid to the Church in Need" slik at de kan hjelpe de som er inne i Aleppo og som nå ikke kommer seg noen vei.

Søster Anne-Francoise, en av karmelitt-nonnene i Aleppo, sier det slik: "Bombene faller ned rundt oss, men vi kommer ikke til å forlate mennesker som lider."

Hun legger til: "Vi har ikke vann, ikke elektrisitet, kampene som pågår er intense."

Men de katolske nonnene gir ikke opp. De følger sitt kall.

La oss støtte dem med våre inderlige bønner. Og la oss be for de 40.000 kristne som befinner seg inne i denne byen, ja, for alle som er der. Det skylder vi dem.

Bønnebevegelse i Romania får sitt eget bønnefjell

I går ble jeg veldig oppmuntret! En god venn av meg, den rumenske bønnelederen, Ioan Peia, hadde lagt ut en serie bilder fra et bønnefjell i hjemlandet. Dette bønnefjellet var ukjent for meg.

Dette er et av bildene. Bakgrunnen for dette bildet er svært spennende. Dette bønnefjellet finnes i et landområde bare fem kilometer fra Sarmisegetuza som er hovedstaden i Dacia. Går vi tilbake til Romerriket, så var Dacia landet hvor Dacia-folket bodde. Dette har en særdeles viktig betydning for den rumenske nasjonen, fordi det er dette folket som er selve utgangspunktet for det rumenske folket.

Det er her - i dette landskapet at Gud har utøst en bønnens Ånd og folk fra ulike sammenhenger kommer sammen for å be om en gjennomgripende vekkelse i Romania. Som vi ser av bildet har enkelte tatt med seg telt slik at de kan tilbringe en lengre periode her i bønn.

Her er et annet bilde fra det samme bønnefjellet. Legg merke til at rumenerne ber knelende, slik vi også ba her i landet for mange år siden. Dette er mennesker som ydmyker seg for Gud!

La oss takke Gud for det som skjer i Romania! La oss be Herren om at Han øser sin Ånd ut over alle som søker Hans ansikt. Og la oss om om at noe lignende kan skje her i Norge! Foto: Ioan Peia.

SISTE: Aleppos innbyggere uten drikkevann i fire dager

SISTE: FN melder nå at to millioner mennesker i Syrias beleirede by Aleppo har vært uten drikkevann i fire dager. Situasjonen for de som befinner seg inne i dette krigshelvetet blir mer og mer prekær.

For noen dager siden melde media at opprørerne hadde klart å opprette en korridor ut av Aleppo, men denne er på ingen måte sikker for de som vil prøve å komme seg ut. I det siste er det blitt brukt såkalte tønnebomber, som er konstruert slik at de skal forvolde mest mulig skade. Og dette går som regel ut over sivilbefolkningen. Aleppo skal også ha vært utsatt for klorgass-angrep.

Jeg vil på nytt oppfordre bloggens lesere til å be spesielt for denne byen i dag og dagene som kommer.

En viktig mangel ved våre trosbekjennelser

Kristne i alle de store kirkesamfunnene har det til felles at de slutter seg til Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. Så også det kirkesamfunnet jeg selv tilhører. Men det er en vesentlig ting som mangler i disse to bekjennelsene.

Allerede i Det nye testamente stifter vi bekjentskap med trosbekjennelser brukt i urkirken. En av dem er den vi finner i 1.Kor 15:

"At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene." (v.3-4)

Vi finner en lignende bekjennelse i 1.Timoteus brev:

"Og det må alle bekjenne, stor er den gudfryktenes hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet." (1.Tim 4,16)

Ordene fra 1.Timoteus fremsies hver eneste torsdag når vi feirer vår gudstjeneste i Kristi himmelfartskapllet, ved siden av Den apostoliske trobekjennelsen.

Jeg er blitt glad i disse bekjennelsene. De sier mye om hva jeg tror og bekjenner meg til.

Men både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen utelater noe. De sier omtrent ingenting om Jesu liv og Hans undervisning.

En av de som påpeker dette er Stuart Murray, som har en doktorgrad i anabaptistisk hermeneutikk, og som leder The Mennonite Trust i Storbritannia. Han er også forfatteren av boken: The Naked Anabaptist. I et forord til en en av trosbekjennelsene fra reformasjonstiden, "skrevet av Peter Riedemann, skriver Murray:

"... det går umiddelbart fra 'født av jomfru Maria", til 'pint under Pontius Pilatus,' med bare et komma som representerer hva som skjedde i de mellomliggende tretti-tre årene." (Peter Riedemann: Love Is Like Fire. Plough Publishing House 2016, side xi).

Underlig i grunn. Det er her den anabaptistiske tradisjonen kommer med et særdeles viktig bidrag. En av de aller viktigste sidene ved den arven døperbevegelsen etterlater seg er at de insisterer på at Jesu liv ikke bare er en "tilfeldig forløper til Hans død og oppstandelse men av paradigmatisk betydning for de som vil følge Ham.." (Murray).

Det er her Bergprekenen kommer inn. For anabaptistene var den deres viktigste bekjennelse. Bergprekenen representerte og representerer for dem Jesu undervisning og lære i et nøtteskall.

Jeg har undret meg stort over de kristne som i dag mener at budskapet i Bergprekenen hører hjemme i et fremtidig Tusenårsrike. Jeg har spurt noen av dem hvordan dette kan forholde seg, siden Tusenårsriket er preget av en fredsperiode som involverer hele jorden. Hvilken plass har da Jesu undervisning hvor han sier 'salige er de som stifter fred'? Og hva skal man med gjøre med ordene om å tilgi sine fiender? Ingen av de jeg spør svarer på det spørsmålet. Det er kanskje for vanskelig?

Mange kristne oppholder seg også mye i Det nye testamentes brever, og lite i evangeliene. Det er ingen tvil om at det skaper en ubalanse i ens kristenliv. Kanskje trenger mange av oss å lese evangeliene på nytt? Og få hjelp av dem til å vandre i Kristi fotspor.

Det er mange gode grunner til å reflektere over ordene: Hva ville Jesus gjort?

Muslimsk mobb brant ned hjemmene til flere kristne i Egypt

Det er utfordringer for våre kristne venner i Egypt på mer enn en måte. Hør bare:

Tidlig i juni måned i år lånte Ayoub Khalaf Fahmy penger av en venn for å renovere og bygge ut huset sitt. Familien består av to voksne og seks barn, og 75 kvadratmeter begynte å bli litt lite for den voksende familien.

Med det samme Fahmy begynte byggearbeidet startet også ryktene å spre seg i landsbyen Kom Al-Loufy. Naboer fulle av hat hvisket falske rykter om hensikten med byggeprosjektet. De sa at siden Fahmy er en koptisk kristen, så handlet ikke dette om utvidelse av et hus, men bygging av en kirke. Muslimene trodde på disse ryktene, siden det bor omlag 1.800 kristne i denne landsbyen, og den har ingen kirke.

Tidlig i byggeprosessen mottok Ayoub Khalaf Fatmy trusler. Om han ikke øyeblikkelig stanset byggeprosjektet ville han og hans familie bli drept. Dette førte til at Fatmy og hans brødre tok kontakt med landsbyens mulla for å få hjelp.

Mullaen, sheik Abdul Wahid Hassan Mohamed Taha, ba Fatmy og hans brødre om å ta kontakt med politiet. Fatmy samlet brødrene sine og 15 andre venner og dro til politistasjonen. Der underskrev han papirer som viste at dette kun dreide seg om en utvidelse av huset sitt.

Men angrepene på familien fortsatte.

Onsdag kveld, den 29 juni, samlet en stor gruppe muslimer seg utenfor huset hans. De ropte: "Jihad" og "Allahu Akbar" og angrep så huset. Det ble fullstendig ødelagt før de satte fyr på restene og brant det ned. Men ikke bare det: de brant også ned hjemmet til moren til Fatmy og de tre husene til hans brødre. Nå står denne familien på bar bakke.

Situasjonen var så amper og dramatisk at på et tidspunkt tok den muslimske mobben tak i broren til Ayoub, Ibrahim, og to av hans barn og kastet dem inn i flammehavet. Men på mirakuløst vis kom de seg unna. Når brannmannskapene endelig kom hindret den muslimske mobben dem fra å gjøre jobben sin. Til tross for at politiet har mottatt anmeldelse fra familien Fatmy er ingen arrestert for udåden.

Den skjøre skatten vi oppbevarer i våre leirkar

Noen ord av bror Roger har vært i mine tanker den siste tiden. Som kjent grunnla den reformerte sveitsiske pastoren, Roger Louis Schutz den økumeniske kommuniteten i Taize i 1940. Siden da har brødrefellesskapet vokst til en kommunitet på 100 personer, fra mange land. Hit kommer titusener av ungdommer hvert eneste år, for å ta del i bibelstudiene, bønnene og lovsangen.

Bildet viser rommet til bror Roger. Enkelt innredet. Lyst. Solen slipper inn gjennom et stort vindu. Legg merke til bøkene ved siden av sengen. Lett tilgjengelige. Og den personlige bønneplassen i det ene hjørnet.

Men så til ordene fra bror Roger, her i min oversettelse:

"Du kan bare bygge med det du er. Det er med din egen sønderbrutthet - det ordet er kanskje litt for sterkt; det er korrekt men kanskje vi ikke skulle bruke det for ofte - bedre å si vår indre skjørhet, i en leirkrukke - at Gud plasserer sin skatt i hver eneste en av oss... Når stormene kommer, i mørket hvor det er så lite lys, i stedet for å bli innadvendte, kan det hende vi kommer til den erkjennelsen at det er på denne måten at hjertet vårt åpner seg opp for alt det skapte. Det kan være at vi oppdager noe av det som er sant om oss selv, litt av det som konstituerer oss, og fra det øyeblikket fremover ønsker vi å forstå andre, å være sammen med dem. ikke for å gi råd - for på den måten risikerer vi å gjøre store feil - men ved å være der for å lytte til dem." (Kathryn Spink: A Universal Heart. The Life and Vision of Brother Roger of Taize. SPCK 2005, side X og 19)

Jeg kom til å tenke på disse ordene når jeg på nytt leste apostelens ord i 2.Kor 4,6-7: "For Gud, som sa: Lys skal stråle fram fra mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss selv."

Viktige praktiske opplysninger til alle som besøker Kristi himmelfartskapellet

Til alle som besøker eller som planlegger å besøke Kristi himmelfartskapellet:

Det er nå ikke lenger mulig å kjøre skogsbilveien inn til kapellet. Eieren av veien har satt opp bom. Du må derfor parkere langs hovedveien og gå inn. Det finnes også en liten parkeringsplass på venstre side, når du kjører inn i det lille boligfeltet før du kommer til skogsbilveien vi har brukt til nå. Der er det plass til et par biler.

Vi håper ikke dette skal by på noen problemer for de som besøker kapellet. Det finnes også en sti man kan gå når man skal inn til kapellet, med utgangspunkt fra hovedveien. Vi anbefaler at du har sko på beina som tåler litt væte når du går denne stien.

Vi fortsetter som før med gudstjenester hver torsdag kl.18.00. Denne høsten vil vi også invitere til en spesiell gudstjeneste hvor pastor Sven Aasmundtveit, hvor han vil holde et foredrag om vår keltiske kristenarv. Dato for denne gudstjenesten vil bekjentgjøres senere.

Den forunderlige og trosstyrkende historien om bederen Samuel Rees Howells, del 1

I dag begynner en helt ny serie her på bloggen. Den handler om bederen Samuel Rees Howells (bildet), sønn av den legendariske Rees Howells, kjent her i Norge gjennom boken "Flammer over Wales", som mange er blitt så velsignet av å lese.

Dette er en trostyrkende historie om forbønnens kraft og makt, og det er min bønn at Herren gjennom denne artikkelserien skal kalle mange nye forbedere som kan be for Norge og nasjonene.

Denne artikkelserien er bygget på notater jeg har gjort ved lesningen av boken: "Samuel Rees Howells A life of Intercession", med undertittelen: "The legacy of a Hidden Intercessor", samt mine egne notater om forbønnens tjeneste jeg selv har erfart. Det arbeides med å få boken oversatt til norsk.

I februar 2000, femti år etter at Rees Howells døde, talte hans eneste sønn, Samuel, som da var 87 år gammel, på bibelskolen hans far startet i Wales. Samuel var en stillferdig mann. Han likte ikke oppmerksomhet rundt seg selv. Ofte trakk han seg tilbake fra offentligheten for å be. Det var hans kall. Han hadde gått i en god skole. Samuel hadde sett sin far kjempe med Gud. Og vunnet mang en seier gjennom bønn.

Det var en pris å betale, men det var den verd.

En av Samuels medarbeidere noterte ned en setning på en liten lapp, som han senere bevarte som en sjelden skatt:

"Det er når et rop vris ut av hjertet at Gud hører og svarer bønn."

Det sier ikke så rent lite om den bønnekampen en forbeder står i.

Samuel fortalte om sin fars bønnekamper ved dette møtet:

"Han var en sterk mann naturlig sett og han kunne ha levd til han ble ganske gammel. Men de bønnebyrdene han bar under krigen  preget ham djupt, særlig den byrden Gud hadde lagt på ham for det jødiske folkets overlevelse. Når han kom inn en dag og fortalte oss at Herren hadde lagt den byrden på ham, så berørte det også oss djupt. Det er vidunderlig hvordan Herren velsignet og arbeidet de dagene, og selv om det skjedde for et halvt århundre siden, så er minnene i vårt sinn svært levende."

For de som var tilstede på dette møtet var dette litt av en begivenhet. Samuel snakket sjeldent så personlig om denne helt spesielle tiden når faren og staben ved bibelskolen ba for Israel og for jødene. Han fortalte at han og moren hadde snakket om disse bønnebyrdene faren bar på, og hvordan det påvirket ham. Så sa Samuel:

"Men vi beklaget oss ikke over at han bar på disse byrdene. Vi takket heller Herren for at han hadde gitt ham en slik nåde. Jeg husker spesielt en onsdags kveld."

Dette skulle vise seg å være det siste møtet Rees Howells talte på. Sønnen forteller:

"Mot slutten av møtet tok far frem et lommetørkle og veivet med det opp i luften og sang: 'Away Over Jordan With My Blessed Jesus'. Så forlot han rommet. En av hans medarbeidere gikk opp for å se hvordan det gikk med ham, og fant at han hadde kollapset på soverommet."

Samuel senket stemmen. Så sa han: "Han kom seg aldri. Han kom seg aldri."

Bare en sønn kunne tale så varmt om sin far som Samuel gjorde.

I det han konkluderte sa Samuel:

"Vi er så glad for måten Herren har vært med oss på. Det var veldig, veldig mørke dager! Behovene var veldig, veldig store og vi var så svake og begrensede i vår egen styrke. Men Herren var med oss. Vi gikk for å be og Herren tok seg av disse behovene. Det tok flere måneder med intensiv bønn, men det var verdt det. Når du tenker etter, på måten Herren ledet oss gjennom disse tidene, så var prøvelsene store, ja, de var kolossale. Men Hans nåde har vært mer enn tilstrekkelig og vi ønsker å takke Ham fra djupet av vårt hjerte for Hans trofasthet disse femti årene."

Samuel siterte så Josva 21,45 og 23,14.

"Ikke et ord slo feil av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus, det ble oppfylt alt sammen."

"Se, jeg går snart all jordens vei! Så skal dere da av hele deres hjerte og av hele deres sjel kjenne, at ikke et eneste ord har slått feil av alle de gode ord Herren deres Gud talte til dere. De er alle sammen oppfylt for dere, ikke et eneste ord av det har slått feil."

Dette var Samuels vitnesbyrd mot slutten av hans liv: Herren var trofast. Og av sin far hadde han lært noe om forbønnens prinsipper: å bli i Herren, han hadde lært noe om smerte og strid, om autoritet og seier. Samuel hadde erfart forbønnens kraft og makt, ikke gjennom å lese om det, men gjennom intense, åndelige kamper som ledet opp til 2.verdenskrig.

(fortsettes)

To år siden IS invaderte den kristne byen Quraqosh - det er ikke blitt enklere for de kristne flyktningene

Det har nå gått to år siden IS invaderte Quraqosh, en irakisk kristen by, som frem til da hadde vært en nokså trygg by for de som flyktet fra forfølgelsen på pågikk andre steder i landet. Nå er de som flyktet fra det grufulle som skjedde når IS kom, spredt rundt omkring i verden.

De har mistet absolutt alt og har ikke noe håp om noen gang å kunne vende tilbake til hjemlandet og hjembyen. Kirkeledere har beregnet at så mange som 100.000-160.000 kristne flyktet fra regionen sommeren 2014.

En av dem er 65 årige Bahija, som nå lever i Amman, Jordan. Hun gråter hver eneste dag som følger av traumene hun pådro seg når hun og familien måtte flykte for to år siden.

Bahija forteller sin historie til en representant for World Watch Monitor:

"Bahija, som er husmor, forteller at hun gråter hver dag og sliter med hodepine - to år etter at IS-krigere raidet hennes hjem i Tel Kayf (som ligger utenfor Mosul). De kom inn i huset hvor hennes gamle far lå på sengen i andre etasje. Kurdiske sikkerhetsstyrker var stasjonert i nærheten av huset, men de var ikke der når jihadistene slo til."

Det er ganske nøyaktig to år siden IS slo til (5. og 6.august) og invaderte Quaraqosh. Det er rett å si at helvetes krefter invaderte byen, som sammen med byen Mosul ligger på Ninive-sletten. Disse to byene dannet det største kristne samfunnet i det nordlige Irak.

Når disse demoniske hordene tok kontroll over store områder av det nordlige Irak for to år siden, sprayet de en 'N' for 'Nasrani' som betyr 'nasareer' eller 'kristen" på dørene til de kristne, 'M' for medlemmer av politiet eller militære og 'R' for 'rafithi' en nedlatende form som de bruker om Shia-muslimer og truet dem alle med døden om de ikke konverterte til Sunni-Islam. Alternativet var å flykte,

Som kanskje så mange som 160.000 kristne gjorde.

Bahija og hennes søster og deres foreldre flyktet først til Kurdistan. Her døde faren to måneder senere. Kvinnene levde så i syv måneder på et rom i en kirke, og tilbrakte elleve måneder i en flyktningeleir i Erbil. De reiste herfra på grunn av elendige sanitære forhold, og flyktet til Amman i Jordan hvor de nå bor i et hus med to rom sammen med andre slektninger.

Her er de blant de stemmeløse, som få bryr seg om.

Vektere som navigerer gjennom den tykke tåka

Her en en ny tekst av Rania Sayegh, som leder et bønnehus i Nasaret. Teksten er skrevet i forbindelse med den pågående bønneaksjonen for Israel og landene i Midt-Østen.

Forrige artikkel ble publisert i går, med tittelen: "Hvem vil fly med vekterørnene", mens selve bakgrunnsartikkelen ble publisert, lørdag 23. juli, med tittelen: "Jeg så en drage sirkle rundt Tempelhøyden, men kraften i Jesu blod er sterkere."

"Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt. På den tid da Herren gjorde jord og himmel, fantes det ennå ingen markens busk på jorden, og ingen plante på marken var ennå grodd fram, for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ikke et menneske til å dyrke marken. Men en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate. Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble en levende sjel. Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet." 1.Mos 2,4-8)

Tåken er Guds allestedsnærværelse, regnet Hans manifesterte nærvær.
I det vi ser nærmere på symbolikken i dette skriftstedet, så kan vi finne skjulte sannheter innenfor denne skapelsesperioden. En mann sa nylig: "Tåken som beskrives i det andre kapitlet av 1.Mosebok dekket jorden inntil Herren formet et menneske som kunne pløye jorden." Gud ville ikke sende regnet før landet var pløyet og forberedt for såtiden og høsttiden.

Målet med det vi skal gjøre i dag er å dele en erfaring, risse ned en kort skriftforståelse, etterfulgt av en å handle som en 'pløyende vaktmann'.

Denne uken hvor vi har vært borte for å hvile og for å lytte, har vi blitt overrasket over at dagene har vært preget av en tåkesky som har dekket huset hvor vi har bodd, nærmest som en baldakin. Uansett hvilket vindu vi har kikket ut av har det dominerende syn vært tåken som har ligget helt innpå husveggene. Hva skulle så dette bety?  Dette var et tegn, som vi måtte finne ut av. Skjønnheten i Hans natur har en hensikt og gir oss anledning til å feire.

La oss begynne med tåken i 1.Mos 2
Tåken er noe Gud tillater. Ikke som noe negativt, men en 'barnsnød' for noe større som skulle komme. Hans hensikt med skapelsen var ikke bare 'å holde landet levende'. Tåken var Hans nærvær over landet, men den var ikke det Han egentlig var ute etter. Han var i ferd med å endre på sesongen og sende inn regnet over landet. Med det samme Han hadde skapt sitt folk så ville de forberede jorda for formålet med og kraften i regnet, og frukten av dette er autoritet. Men inntil det skjedde tillot Gud tåken å være der.

Han ønsket å skape en familie som ville bli tilbedende arbeidere i Hans rike, og som vil pløye jorden i samarbeide med Ham. Denne familien var designet til å kultivere, så og høste inn grøden i det samme landet som de er kalt til å våke over. Kraften og autoriteten som Han har forløst over disse som gir akt på kallet, er å forvandle jorden fra å være 'bare beskyttet' til en tid hvor landet kommer inn i Herrens herlighet - Hans manifesterte nærvær som regner ned. En følge av dette vil være at livet i naturen og i menneskenes hjerter mangfoldiggjøres.

Vekteren står ute på vollen og SER. Ved siden av ansvaret med å 'se' og 'beskytte landet' ved å blåse i shofaren for å: advare, kunngjøre tider og sesonger, advare nasjonene på grunn av deres synder, sørge for at land, byer og nasjoner er sikre, skal vi også søke Herren for regnet som strømmer ut av Herrens rettferdighet over nasjonene. Det handler også om å samarbeide med Herren ved å så rettferdighet.

For det første, føler vi at Herren fører oss inn i en periode av omvendelse. Når denne advarselen som handler om våre overtredelser går ut til folket, vil de som velger å vende tilbake til Herren (angrer) la rett og rettferdighet gjenopprettes. Hvor syndens kraft er, vil fienden forsøkte å finne en dør for å endre to ting: rettferdighetens lov og Guds timeplan. Vekterne er kalt til å våke over disse to tingene: Guds bud og lover og rettferdighetens lover som finnes i nasjonene, sammen med Guds timeplan. Tidspunktet for Guds plan må holdes, uavbrutt, ingen abortering, ingen forsinkelser, ingen premature fødsler.

"Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg for jeg gjenløser deg." (Jes 44,22)

Når nå jakten på dette gjennombruddet er i gang, vil folk bli gjenopprettet til rettferdighet og rettferdighetslover vil igjen bli etablert i sine regioner. Guds tid er der for å bli holdt, i følge Hans egne ordninger vil de bli holdt, og fullført. Tørke vekk en nasjons synder, vanne jorden for at den skal ta imot rettferdighetens høst, er et Guds rike perspektiv som vi må gripe.

"Rop av jubel, dere himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, dere jordens dybder! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog og hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpenbare sin herlighet. Så sier Herren, din gjenløser, han som dannet seg fra mors liv: jeg er Herren, som gjør alle ting. Jeg utspente himmelen alene, og bredte ut jorden uten hjelp fra noen. Jeg gjør pratmakernes tegn til intet og spåmennene til dårer, jeg driver de vise tilbake og gjør deres visdom til dårskap. Jeg stadfester min tjeners ord og fullbyrder mine sendebuds råd. Jeg sier om Jerusalem: Der skal bo folk folk! - og om byene i Juda: De skal bygges opp igjen, jeg vil reise opp deres ruiner." (Jes 44,23-26)

Pløying
Han ber oss om å pløye landet med våre bønner, med andre ord bryte opp jord som ligger brakk. Det handler om å søke Ham for bevis for at rettferdighet gjenopprettes i en nasjon. Han har gitt oss autoritet til å rydde opp det området vi er blitt tildelt.

Invitasjon
Hvem ønsker autoriteten som forløses ved en ivrig søken etter ilden og Guds nærvær? Hjerter som søker med iver etter Hans brann gjør oss i stand til å arbeide med og til å være vitner idet Gud renser landområdene og lar Hans regn øse ned over Israels land og nasjonene. Hvem er klar for den som pløyer og for den som høster?

"Så dere en sæd, som rettferdigheten kreer! Få dere en høst etter kjærlighetens bud! Bryt dere nytt land! For nå er det tiden til å søke Herren, til Han kommer og lar rettferdighet regne over dere." (Hos 10,12)

Ordet 'regn' på hebraisk er 'yaw-raw' og betyr 'å flyte som vann', 'å skyte' som en pil, 'å påpeke', 'å lære', 'å kaste', 'å sette'.

Måtte våre hjerter høre Hans bevegelser, og komme i overensstemmelse med hva Han regner ned over Israels land og hennes folk; og på samme måte i alle nasjoner. Den frie flyten av Hans ord gjør det mulig for sannhetens ords piler blir skutt ut, ledet av Hellighetens Ånd og lært av de som ønsker å se, se og annonsere hans dekreter. Hans godhet til føre til at omvendelsen blomstrer, og etablerer rettferdighet.

La oss omvende oss i en tid av gjenopprettelse.

"Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut. Da skal det komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn." (Apg 3,19-21) 

SISTE: Kristen kvinne i fengsel for sin tro avbryter hungerstreik

Maryam Naghash Zargaran (bildet) har avsluttet en tre uker lang hungerstreik. Zargaran soner en tre år lang fengselsstraff for sin tro og tjeneste i den islamske staten Iran. Hun lider av flere sykdommer og de iranske myndighetene nekter henne livsnødvendig medisinsk behandling.

Som jeg har skrevet på bloggen tidligere ble denne kristne kvinnen først nektet behandling for en livstruende hjertelidelse tidligere denne sommeren. Så fikk hun permisjon fra fengselet, men ingen sykehus i Teheran ville behandle henne. Fordi hennes søster er lege, fikk hun behandling, men behandlingen ble avbrutt før den var ferdig. Til tross for legenes innstendige anmodning om at Zargaran måtte få behandling ble hun ført tilbake til det beryktede Evin-fengselet. Der innledet hun så en hungerstreik den 9.juli og den varte helt frem til den 31.juli.

Zargarans familie forteller nå at de har fått lov til å besøke henne, og fengselsmyndighetene kommer med antydninger om at de kan la henne få fullføre behandlingen. Hungerstreiken har ført til at Maryam nå er svært avmagret. Hennes helsesituasjon er svært alvorlig.

La oss huske henne i våre forbønner, og la oss be om at det må bli et gjennombrudd med hensyn til hennes helsesituasjon.

Et godt åndelig råd

"Det er nødvendig å unngå konflikter og diskusjoner som begynner tilsynelatende på grunn av en åndelig fordel, de fører oftere til hodepine.

Ikke forvent åndelig forståelse fra mennesker som ikke tror på Gud. Det er bedre å be for slike folk - at Gud tilgir og opplyser dem.

Hver person snakker på et språk som han forstår, og det er ikke nødvendig for de troende å sette fram for andre de store sannhetene de tror på og som de erfarer, for den andre kan ikke forstå fordi han snakker på en annen frekvens, på en annen åndelig bølgelengde."

Munken Paisios av Athos (bildet), (1924-1994). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Viktig bønneoppdrag: Fare for ny fullskala krig i det østlige Ukraina

Juli var den dødeligste måneden i Donbass-regionen i det østlige Ukraina, og en fullskala krig kan når som helst bryte ut igjen.

Det er journalistene Ola Cichowias og Matthew Bodner som hevder dette i en artikkel i The Moscow Times, som ble publisert 4. august.

Konflikten i det østlige Ukraina har ikke lenger medias oppmerksomhet.

Siden april 2014 har den tatt livet av 10.000 mennesker. Det har vært stille en stund, men i følge FN har åtte mennesker blitt drept og 65 skadet i juli. Volden er i ferd med å eskalere, og i følge The Moscow Times er det vanskelig for internasjonale organisasjoner å få oversikt over det som skjer. Humanitære organisasjoner blir hindret i sitt arbeid både av militære mannskaper fra Ukraina såvel som av separatister fra Luhansk og Donetsk.

I forrige uke ble representanter fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeide i Europa, OSCE, holdt tilbake på en vaktpost kontrollert av separatistene.

Og separatistene i det østlige Ukraina har høynet deres retorikk. Denne uken uttalte den selvutnevnte for Folkerepublikken Donetsk, Denis Pushilin, seg til avisen Izvestia, som er kjent for å være tro mot Kreml og Putin, at det var en risiko for fullskala militære operasjoner og at disse ville føre til at man vendte tilbake til konflikten. I følge Pushilin sto Folkerepublikken klare til å gjengjelde.

Lederen for den nasjonale sikkerhets- og forsvarstjenesten i Ukraina, Oleksandr Turchynov, snakker nå om å gjeninnføre unntakstilstand ved frontlinjene. Dette har det ikke vært snakk om siden 2014.

Ukrainske kristne er opptatt av bønn, og mange menigheter og bedere mobiliserer nå til bønn. La oss stå sammen med våre venner i forbønn for Ukraina og spesielt for det som skjer i den østlige delen av landet.

Hvem vil fly med vekter-ørnene?

Som annonsert tidligere pågår det en helt spesiell forbønnsaksjon for Israel i disse dager. Som ledd i denne forbønnsaksjonen anbefaler jeg deg å lese noe som den arabiske bønnelederen Rania Sayegh har skrevet:

Hvem vil fly med vekter-ørnene og våke over Guds drømmer?

"For så sier Herren til meg: Gå og still vaktmannen ut! Det han ser, skal han melde." (Jes 21,6/Norsk Bibel)

Hensikten med det vi skriver er å fortelle deg en historie som vil gi instruksjoner for dagens VAKE i det vi tar hverandres hender og løfter dem over Israels land og folk, både jøde og araber.

For to og et halvt år siden døde en profet og vekter som hadde tjent Kristi verdensvide kropp. Han var amerikaner og hans tidligere militære karriere førte til at han ble beæret med en æresgarde som draperte hans kiste med det amerikanske flagget. Etter at skuddsalven ble avfyrt i en salutt, brettet æresgarden flagget sammen, og overrakte det som en gave til hans ektefelle. I det vi dvelte ved denne mannens inntreden i Guds himmelske hjem, begynte vi å ane noe av dybden av denne mannens tjenende liv og den rikdommen som Guds rike representerte i hans liv som hadde berørt tusenvis av hjerter, og vi kjente på tristheten over den tomme plassen han hadde etterlatt seg her på jorden. Han var en trofast tjener og venn. Hans liv en verdifull gave til tusenvis av mennesker.

I det øyeblikket, i det flagget ble foldet sammen er den beste beskrivelsen av hva vi ble vitne til, dette: herlighet, som en boblende, 'levende' olje, som var vokst fram i denne mannens liv; og dette på grunn av denne mannens lydighet overfor Herren som sønn og vokter aktivert ved Guds kraft (som utbasunert sannhet), løftet seg nå opp sammen med det foldede flagget.

Hans vennskap med Herren, hans samarbeide med Gud, det han gav av sitt liv som en Guds tjener, Gud kjente hans identitet fullt ut, og nå vendte denne herligheten tilbake til Gud, hans venn og Far.

Hvem ville nå ta stafettpinnen? Hvem vil nå våke over landet med et slikt vennskap til Kristus? Hvem vil forstå på djupet sin identitet og sitt kall? Hvem vil elske Gud og sin nasjon som denne mannen, lutret i ild? Denne mannen var ikke en som våket over og dyrket sin selvoppholdelse, forfremmelse, heller ikke fremhevet han seg selv, men han våket over drømmene, Guds planer, og hvordan han kunne gi videre Guds sannhet til folkene.

"På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål." (Hab 2,1/Norsk Bibel)

I går kveld, i det min venn kom, sto vi ute i stillheten for en lang tid med utsikt til fjellkjedene som sto der rett foran øynene våre. I et øyeblikk, mens du står der i stille tanker, var det som sløret mellom himmel og jord ble tatt bort. Atmosfæren ble ladet av Guds tilsiktede nærvær. Han talte.

Vi sto ikke lenger der bare ute i naturen, men vi så ut over nasjonene med VEKTERENS øyne, vi var i stand til å se ut over det vi kan se med våre fysiske øyne, inn i nærværet til DEN ENE som gir syn for nasjonene. Det var en invitasjon til å høre og se det Gud ønsket å vise oss, basert på den identitet vi har i Ham. Min ånd var oppmerksom. VEKTEREN var tilstede. Tiden sto stille. Det var tid for å arbeide.

I mellomtiden hadde min venn - som ikke visste hva som skjedde med meg - selv et himmelsk møte. Hun observerte en stor ørn som svevde rett over oss. Hun spurte Gud hvem denne ørnen var og hvorfor den var der. Hun ble fortalt at dette var VEKTER-ØRNEN og den ventet på at noen ville fly med den. Den var sendt til VEKTERE som var interessert i å vite hva Gud sier og gjør.

Venner! Dette er ikke bare for oss. Dette er for de som er blitt kalt, som var svart på anropet, og som ønsker å se nærmere på nasjonene med Hans perspektiv. Hvem vil fly med VEKTER-ØRNENE? Hvem vil be om en kjærlighet djupere enn forventet til Jesus? For nasjonenes folkegrupper? For landet? Hvem er villige til å endre sine egne planer for å tilpasse seg opprykket? Hvem vil fly med VEKTER-ØRNEN og stige opp til høydene over folkene?

"Jorden og det som fyller den, hører Herren til, verden og den som bor der, er hans. For han har grunnlagt jorden på havet, grunnfestet den på strømmende land. Hvem kan gå opp på Herrens fjell. hvem får stå på hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke lengter etter løgn, og ikke sverger falsk ed. Han får velsignelse av Herren og rettferd fra Gud, sin frelser. Dette er en slekt som vender seg til ham, som søker ditt ansikt, Jakobs Gud." (Salme 24,1-6/2011 oversettelsen)

Himmel og jord våker sammen

Det er en annen gruppe som VÅKER med nasjonens vektere. Disse menneskene har fullført sitt arbeid på jorden og er blitt oppgradert og står nå på himmelens balkonger og ser ut over nasjonene.  Vi er ikke alene. De har investert mye i vårt arbeid her på jorden. For de vil ikke bli gjort fullendte og heller ikke motta det som er blitt lovet dem før vi selv utfører den drømmen Gud har betrodd oss.

"For enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss. Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone." (Hebr 11,39-12,2)

Det er et nivå innen VEKTER-TJENESTEN som er blitt renset av Guds hjerte, som er tilgjengelig for dem som ønsker å jobbe frivillig i Guds kraft i dag. Fremtiden til disse nasjonene og skjønnheten til disse nasjonene venter på å bli mottatt av de som verne om Guds drøm og som arbeider for å representere Ham og den arven som Jesus Kristus fra Nasaret, representerer.

"Vekter! Hvor langt på natt? Vekter! Hvor langt på natt? Vekteren svarer: Det kommer morgen, men også natt. Vil dere spørre, så spør. Kom tilbake igjen!" (Jes 21,11-12/Norsk Bibel)

"Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet. En glans som solens lys bryter fram, stråler omkring ham, og i dem er hans makt skjult. Pest går fram for hans åsyn, og sott følger i hans fottrinn. Han stiger fram og rister jorden. Han ser opp og får folkene til å skjelve." (Hab 3,3-6a)

Med glede venter Han på at vi kommer.
Vi ser frem til å se deg på vingene til VEKTER-ØRNEN.

Rania og Priscilla.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Du kan lese om den pågående bønneaksjonen for Israel og araberlandene her:

http://bjornolav.blogspot.no/2016/07/jeg-sa-en-drage-sirkle-rundt.html

Gud er en ild

"Gud er en ild som varmer og tenner vårt hjerte og indre.

Derfor, hvis vi føler kulde i våre hjerter, så kommer det fra djevelen, for djevelen er kald - la oss kalle på Herren.

Han vil komme for å varme våre hjerter med fullkommen kjærlighet, ikke bare for oss, men også for vår neste og den kulde som finnes hos ham som hater det gode, vil flykte fra varmen fra Hans åsyn."

Serafim av Sarov (1754-1833, russisk munk og beder). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et spesielt bønneoppdrag

I dag vil jeg dele et helt spesielt bønneemne med deg. Kunne du tenke deg å be for byen Marseille i Frankrike?

Visste du at mer enn en tredjedel av byens befolkning er muslimsk, og at den ansees å være den farligste byen i Europa?

Bønne- og misjonsorganisasjonen World Horizons, med base i Llanelli i Wales har et team i byen for øyeblikket. Teamet er der for å be og for å vitne der det gis anledninger. Mer enn 400 personer fra mer enn 20 forskjellige nasjoner arbeider for World Horizons, og de arbeider blant de mest neglisjerte folkegruppene i verden. Blant annet arbeider de for å plante nye menigheter.

Marseille er en by ved Frankrikes middelhavskyst. Den er landets nest største, med 851.420 innbyggere. I nærområdet bor mer enn 1,5 millioner mennesker. Marseille er samtidig Frankrikes viktigste havneby, og med sitt greske opphav regnes den som Frankrikes eldste by. Marseille har helt siden slutten av 2.verdenkrig hatt et problem med stor kriminalitet.

Be for teamet som er i Marseille som nå utfører et spesielt strategisk bønneoppdrag. Be om beskyttelse, og be om at de får muligheter til å tale med mennesker som er åpne for å lytte til evangeliet.

Utholdende bønn, del 2

Her er del to av Peter Hoovers artikkel. Den første ble publisert tirsdag 2. august:

Hvis en gammel låve kunne snakke, hva ville den da fortelle?

Ettersom Lancaster County var så overfylt som det var av mennesker, så ikke Jacob og Magdalena noen fremtid der. Heller ikke var Amish-folket i Alsace, etter så mange år, på samme sted, verken åndelig eller sosialt, som sine kollegaer i USA. Så, så snart Magdalena var klar og babyen var i form til å reise, la de ut på den lange vandringen nordover, gjennom staten New York, over Niagara elven og inn i Nith-dalen i det øvre Canada. Her gjorde de krav på land vest for en mennonite-bosetning i det som nå er Wilmot Township i Waterloo, Canada.

Sammen med noen få andre innbyggere fra Alsace valgte familien Kropfs et område som nå er landsbyen Baden. Her fant Jacob en elv, og fant at denne plassen var et godt sted for å sette opp en mølle. Dette var et krevende arbeid, men når guttene deres vokste opp, gjorde låven deres det mulig å lagre rikelige avlinger for husdyrene gjennom de kanadiske vintre. Låven står der fremdeles, som du kan se av bildet overfror.

Joseph Goldschmidt og Johannes Brennemann ble ganske snart ordinert til de første pastorene i denne nye Amish-bosetningen - den første i Canada. Dette skjedde på midten av 1820-tallet, og Jacob Kropf ble diakon. De neste femti årene slo mange innvandrere fra Frankrike og Bayern seg ned i dette området.

Dette kartet fra 1861 for Wilmort township, Ontario, viser den opprinnelige bondegården til Jacob Kropf, som nå er delt opp av sønnene hans, Christian, Henry og David. (Jakob Kropf jr døde som en ung, gift mann). Den røde prikken på bildet er gården til David Kropf.

Hvis du kan følge sikk-sakk veien sørover, fordi David Kropfs gård, mot landsbyen Bad, kan du se en bekk og to dammer knyttet til møller.

Jacob og Magdalena Kropf var begge i live i 1854 da deres barnebarn, da deres barnebarn, Jakob, opplevde den mest traumatiske hendelsen i sitt liv.

Historien om Jacob D. Kropf (1852-1920)
av et barnebarn, Ella Headings Kropf(1906-2004), kona til Alvin Kropf, som bodde i Halfway, Pork County, Missouri

To år gammel var vår bestefar, Jacob D. Kropf, nær ved å drukne. Vår tippoldefar seilte fra Sør-Tyskland (nå Frankrike) til Amerika. En av hans sønner, David Kropf, som var gift med Magdalena Oesch, vår oldefar, levde i nærheten av Kitchener, Ontario. Det er ingen tvil om at dette var en hardarbeidende familie, der alle, når de var gamle nok, arbeidet for å bidra til økonomien. Oldefar var møller av yrke. Møllen var på den ene siden av elven, huset på den andre. Disse to stedene var forbundet med hverandre via en bro.

De eldste guttene var allerede gamle nok til å hjelpe til i møllen, og selvfølgelig, i de dager fantes det ingen bekvemmeligheter, ingen vaskemaskiner, så kvinnene måtte vaske klærne i elva. Og selvsagt hadde vi ingen telefoner, så når en beskjed skulle gis måtte vi over brua.

En dag sa mor til Kathie: "Du du gå over brua og fortelle at middagen er ferdig?" Hun skyndte seg over brua og mens hun var på vei over la hun merke til noe blått tøy duvet i vannet under brua. Hun tenkte med seg selv at det må være noe tøy hun hadde glemt igjen når hun hadde vasket klær i elva.

Hun gikk raskt over brua for å fortelle faren at middagen var ferdig, og da hun kom over til den andre siden skyndte hun seg ned til elva for å forhindre at det blå tøystykket skulle drive med elva nedover. I det hun skulle trekke det blå tøystykket ut av vannet ble hun svært overrasket. Det var hennes to år gamle bror Jacob (som senere skulle bli vår bestefar). Han hadde falt ned fra broa helt ubemerket og ingen hadde savnet ham ennå. Det var umulig å si hvor lenge han hadde ligget i vannet.

Selvfølgelig var dette årsak til stor bekymring. Vi hadde ingen mulighet til å få hjelp noe sted. Mor arbeidet hardt på å få vannet ut av Jacob, som var livløs. Etter å ha stått på lenge med dette, sa endelig oldefar:

"Det nytter ikke å få en død mann levende igjen!"

Hun svarte: "Gi meg litt mer tid."

Hun holdt på i 15 minutter til, og da nøs gutten!

Vi ser det for oss. Familien som står rundt og ser moren jobbe for livet. Noen av dem har sikkert bedt om at barnet kunne bli gjenopplivet. Og Herren var barmhjertig mot dem, de hadde overgitt sine liv i Hans nådefulle hender. Sannelig, troen spilte en viktig rolle i denne historien.

(fortsettes)

Tvangsgiftet kristen kvinne trues med døden om hun ikke vender tilbake til mannen som voldtok henne

Familien til en kristen jente som ble kidnappet, voldtatt og tvunget til å konvertere til Islam, og så tvangsgiftet med overgriperen blir nå truet på livet hvis de nekter å gi jenta tilbake til kidnapperne!

For syv måneder siden ble Asma kidnappet av en muslimsk nabo, som har stor makt i lokalsamfunnet som tvang henne til å konvertere til Islam og gifte seg med ham. Etter at hun klarte å flykte og kom hjem igjen til familien sin, har muslimske prester hevdet at Asma har vendt tilbake til sin kristne tro og er nå å betrakte som en frafallen. Hun vil derfor bli drept med mindre hun vender tilbake til sin "ektemann" og sin muslimske tro.

Historien om Asma er ikke unik. Hun er en av hundrevis av kristne jenter som opplever lignende situasjoner i Pakistan hvert eneste år.

La oss huske Asma og familien hennes i våre forbønner.

Jesus, vårt hjertes lys

"Jesus, vårt hjertes lys, Du legger ned i oss en lengsel
tilgjengelig for vår menneskelige skrøpelighet - lengselen etter Ditt nærvær.

Selv om vi ikke alltid forstår, ønsker vi å leve ut fra evangeliets vakre håp og der finne kraften til å begynne på nytt."

Bror Roger av Taize, i boken: "I alle ting en stille glede", Verbum forlag, side 124.

La oss glede oss over alt det Gud gjør i dag

Det er mye dystert som skjer, men jammen er det også mange lyspunkter! Guds rike går fram. Det perspektivet er det viktig å ha i en tid som vår. Jeg tenker ofte på ordene fra Ord 5,18: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag."

I dag blir jeg oppmuntret over å lese om Naira (bildet), en hjertespesialist fra Armenia, som inspirert av baptistenes arbeid kalt, "School without borders", har startet opp et arbeid blant syke i Jerevan.

"Det er slik en velsignelse å nå mine personlige mål, samtidig som jeg også kan tjene andre gjennom Kristus", sier Naira og legger til: "Jeg er så takknemlig for måten Gud bruker meg på."

Og det finnes studenter fra "School without borders" som planter nye menigheter i svært vanskelige og krevende områder fra Sentral-Asia til Nord-Kaukasus til det krigstrette øst-Ukraina.

Nylig var Øivind Augland, fra Norge som representant fra organisasjonen M4-Europe i Bryansk i Russland, for å presentere nytt studiemateriale som kan bli til stor hjelp for de som driver med menighetsplanting i Øst-Europa. Han deltok på kongressen til Den russiske baptistunionen, og fikk presentert materialet der.

Billedtekst: Øivind Augland presenterer studiematerialet på kongressen til Den russiske baptistunionen.

Så det er mye å glede seg over. La oss takke Gud for at det gode som skjer i Hans rike. For alt som blir sådd, gjennom Bibelspredning og Ordets forkynnelse, for alle som nås gjennom barmhjertighetsarbeid og gode gjerninger. For alle som kommer til tro, lar seg døpe og blir medlem av Guds menighet. For alle sommerleirene for barn- og ungdom som holdes hundrevis av steder i Øst-Europa denne sommeren. Mange av disse barna kommer fra ikke-kristne hjem, og får kanskje høre om Jesus for aller første gang.

Å kjenne sin egen svakhet

"Velsignet er det menneske som kjenner sin egen åndelige svakhet, fordi denne kunnskap blir for ham fundamentet, røttene, og begynnelsen til all godhet."

Hl.Isak Syreren. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Skal jeg være stolt, vil jeg være stolt av min svakhet."

Apostelen Paulus i 2.Kor 11,30

"Han ble korsfestet i svakhet, men han lever i Guds kraft. Og vi er svake i ham..." (2.Kor 13,4)

Du lar meg få igjen pusten min

Salme 23:

"Gud, min gjeter! 
Jeg trenger virkelig ingenting. 
Du har latt meg gå til sengs i frodige enger, Du har funnet noen stille vann til meg og latt meg drikke av dem.

Tro mot dine ord 
har Du latt meg få igjen pusten min
og sendt meg i riktig retning.

Selv når veien går gjennom
Dødens dal, er jeg ikke redd
for Du går ved siden av meg. Den tillitvekkende gjeterstaven din
gjør at jeg føler meg trygg.

Du serverer meg en seksretters middag
rett foran mine fiender.
Du gjenoppliver mitt hengende hode;
begeret mitt flyter over av velsignelser.

Din skjønnhet og din kjærlighet jager etter meg
hver dag av mitt liv.
Jeg er hjemme igjen i Guds hus
for resten av livet mitt.

Eugene Peterson, presbyteriansk pastor, professor i teologi ved Regent College i Vancover, Canada og bibeloversetter. Oversatt til norsk (C) Bjørn Olav Hansen

Derfor forlater amerikanske pastorer sin tjeneste

1700 amerikanske pastorer forlater tjenesten sin hver måned. En nylig offentliggjort undersøkelse gjengitt på nettstedet 'Ex-pastor' viser at:

90 prosent av forteller at de arbeider 55-75 timer i uka og 50 prosent forteller at de klarer ikke å leve opp til kravene og forventningene de stilles overfor.

70 prosent av dem er kraftig underbetalt

90 prosent oppgir at utdannelsen de har fått ikke holder mål overfor de utfordringene og kravene tjenesten innebærer, og at tjenesten var helt annerledes enn det de trodde den var når de trådte inn i tjenesten.

70 prosent av pastorene kjemper med depresjon og 50 prosent av dem er så nedfor at de hadde forlatt tjenesten om de kunne funnet seg et annet arbeid.

80 prosent av pastorene som deltok i undersøkelsen forteller at den har en negativ innflytelse på deres familieliv. 80 prosent av ektefellene forteller at de synes pastoren er overarbeidet, de føler seg tilsidesatt og ikke særlig verdsatt av menighetens medlemmer.

70 prosent av pastorene forteller om stor ensomhet, har få nære venner og 40 prosent av dem opplever en eller annen konflikt med et annet menighetsmedlem minst en gang i måneden.

Dette er svært alvorlig. Jeg tror mange norske pastorer ville svare på samme måte. Hva gjør menighetene med dette? Kirkesamfunnene? De teologiske utdannelsesinstitusjonene?

Amerikansk dagsavis nektet å ta inn annonse fordi den inneholdt ordet 'kristen'

Avisen "News Sentinel", som utgis i Knoxville i Tennessee, USA, nektet nylig innehaveren av "Tennessee's Cedar Springs Christian Store', å få annonsere på grunn av at ordet 'kristen' ble brukt i annonsen. Avisen mente ordet 'kristen' var anstøtelig for avisens lesere!

Det var i forbindelse med at innehaveren av forretningen, Lois McGinnis og hennes familie, hadde bestemt seg for å flytte forretningen og åpne et annet sted i byen, at de ønsket å annonsere i en av byens aviser. I annonsen ville de opplyse om forretningens nye adresse. Annonsen ble utformet og bestilt, men da Lois McGinnis skulle finne annonsen i avisen på den avtalte dagen, sto den ikke der.

Annonsen var en enkel utformet annonse som fortalte om den nye adressen, og hva slags varer forretningen selger, og at det i forbindelse med flyttingen, også skulle være et salg. Annonsen skulle trykkes 26., 27 og 28. juli.

Men annonsen kom ikke på trykk. Hun ringte avisen og fikk til svar at annonseteksten var anstøtelig. Da hun spurte om hva dette anstøtelige var, fikk hun til svar at det var ordet 'kristen'.

Mange fikk høre om dette, og avisen fikk mange tilbakemeldinger på at folk reagerte mot en slik sensur. Dette har ført til at avisen har bestemt seg for likevel å trykke annonsene, og har beklaget overfor eieren av forretningen.

Men så følsomt er altså ordet 'kristen' blitt at en stor avis i en amerikansk by er redd for å trykke en annonse som inneholder et slikt ord.

Pilegrimsferd med Benedikt, del 6

Her gjenopptas artikkelserien skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove, i min oversettelse. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli, fjerde del mandag 6. juli, femte del onsdag 11.juli

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor og sammen med Shane Claiborne, en av lederne innenfor den nymonastiske bevegelsen:

Benedikts regel sier at vi skal ta imot hver gjest som om gjesten var Kristus selv - og spesielt pilegrimer som deler troen. Dette har også, disse brødrene og søstrene her, tatt til sitt hjerte, og de hadde spesielt tilrettelagt for oss anifonene på engelsk, og hadde invitert fader Martin til å lese dagens utvalg av regelen på engelsk. "I utgangspunktet er dette en smal vei å gå," proklamerer Regelen. "Men som vi gjør framgang på denne troens og livets vei, skal vi løpe på Guds buds stier, og våre hjerter flyter over med usigelig glede og kjærlighet." Hvis Benedikts botsvei synes hard, er hans ønske at vi skal forstå vårt mål: å utvide våre hjerter. Det er denne gleden vi ser i øynene til Donatello's Maria Magdalena, lovprisningen som Salme 51 leder oss hen mot. Det er denne paradoksale fred som stråler ut fra en søster som serverer oss lunsj, og som så setter seg ned for å fortelle oss om sitt liv.

I det jeg lytter til kvinnens historie forsøker jeg å se henne for meg i en av mine klasser på Duke Univeristy. Hun er på omtrent samme alder som de fleste av mine studenter, og jeg ser den samme energien i øynene hennes som animerer så mange av deres når de snakker. Men det løfte hun har avgitt forstyrrer deres grunnleggende forutsetninger. Hun har giftet seg med Jesus på en konkret måte i en praktisk forening av ånd og liv som mange av dem lengter etter. Jeg vil ikke for et øyeblikk late som at hun ikke deler sorger og bekymringer som er felles for oss alle. Men denne unge kvinnen er forskjellig fra så mange av elevene mine. Hun er ikke engstelig. Jeg husker Jesu ord til Marta om hennes søster, og jeg innser at jeg ser hva Han mente:

"Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." (Luk 10,42)

(fortsettes)

Utholdende bønn, del 1

Her begynner en ny artikkelserie skrevet av Peter Hoover, som jeg har oversatt. Flere har gitt uttrykk for at de verdsetter disse artiklene som omhandler gammel vekkelseshistorie. Det setter jeg stor pris på. Jeg var nylig i kontakt med Peter Hoover, som gleder seg over at disse artiklene blir oversatt til norsk:

Guds løfte over et lite tettstedet på landsbygda: Epfig im Elsass. Kan du gjette deg til hvilket land denne landsbyen tilhører?

Hvis du gjettet Frankrike, valgte du rett, i hvert fall var du politisk korrekt. Men om du gjettet på Tyskland er du kulturelt og historisk på rett spor.

Landsbybeboerne i Epfig, med alle sine naboer bor "im Elsass" (Alsace), historisk sett en tysk provins på vestsiden av Rhinen. Men i løpet av de siste fire hundre årene har deres landområde ofte byttet side mellom Tyskland og Frankrike men det endelige skiftet fant sted mot slutten av 2.verdenskrig når Alsace ble permanent fransk. Det tyske språket døde raskt ut, og selv Amish-etterkommere som fremdeles bor i området - slike som Chrisophe Kropp (Kropf) og Valiere Kipfer (Küpfer), Jean-Michel Hochstetter (Hochstädtler) og Pascal Joder (Jödter/Yoder) fant det mer attraktivt å studere engelsk som deres andre språk, enn morsmålet til deres forgjengere. Men er mer til denne historien.

Tidlig på 1800-tallet levde Jacob og Magdalena (Rothacher) Kropf, som var medlemmer av en Amish-menighet, i utkanten av landsbyen Epfig. Hvis du husker noe som helst av det som hendte i Frankrike på denne tiden, så er det ikke vanskelig å forestille seg hvor usikkert og vanskelig denne familiens liv fortonet seg.

Den blodige franske revolusjonen brøt ut når Jacob bare var fem år gammel. To år senere ble kongen og dronningen av Frankrike - Ludvig 16 og hans kone Maria Anoninette - offentlig henrettet i Paris. "Terrorens år" fulgte frem til 1804, det året fylte Jakob 20, når Napoleon Bonaparte tok over makten. Det ene massive slaget ble etterfulgt av et nytt. Til tross for farene ba Jacob og Magdalena om å få gifte seg. Det skjedde på et Amish-møte i 1811. Hunger, flukt, plyndringen av så mye av Europa fulgte, inntil Napoleon ble beseiret. Men nådetiden ble kortvarig.

I 1815 - på den tiden hadde Jacob og Magdalena fått to sønner - hadde Napoleon funnet veien tilbake. Mer vold og slaget ved Waterloo fulgte. Napoleon ble sendt i eksil til den ensomme øya St.Helena.

Det var på denne tiden at Jacob og mange andre som tilhørte Amish-folket i Alsace følte seg overbevist om at de trengte å rømme Frankrike for enhver pris. Om det ville bli bedre eller ikke, følte de seg ikke sikre på. Alt de ønsket seg var å skaffe seg franske pass og unnslippe.

Egalite, fraternite et liberte - liket, brorskap, frihet - det mye brukte franske slagordet synes ikke å være noe annet enn noe det var godt å komme seg unna. Endelig kunne familien til Jacob stue sammen bagasjen sin og finne sine tildelte plasser på et skip som seilte ut fra havnen i La Havre (bildet) til den nye verden. Med sine tre små gutter ombord, Jacob Jr, Christian og Heinrich, krysset de havet og kom trygt frem, midlertidig i Pennsylvania, der Magdalena fødte ei jente, Elisabeth, 22.januar 1822.

(fortsettes)

SISTE: Aleppo beleiret - kristne har ingen sted å flykte og forbereder seg på å dø

Den syriske byen Aleppo er beleiret. Alle veier ut er stengt. Over 300.000 mennesker er i ferd med å gå tomme for mat, vann eller livsviktige medisiner i Aleppo og 60.000 i Manbij. Kampene mot opprørerne og styrkene til Assad blir stadig mer intensive, og bringer stor ødeleggelse til det kristne samfunnet som finnes her.

En prest som befinner seg inne i det som nå må karakteriseres som et krigshelvete vi knapt kan forestille oss, forteller til den katolske barmhjertighetsorganisasjonen, Aid to the Church in Need, at 250 raketter falt ned over den vestlige delen av byen på bare en dag. Søndag var fire sykehus mål for bombingen. Et varelager med over 60.000 matpakker er også truffet, og ødelagt.

Til tross for gjentatte forsøk får jeg ikke kontakt med våre venner inne i byen. Det finnes to evangeliske menigheter i Aleppo. Begge har holdt sine gudstjenester og sammenkomster helt frem til nå. Hva som vil skje med dem nå er det ingen som vet.

En syrisk prest, fader Ibrahim al Sabbagh legger ikke skjul på desperasjonen når han sier:

"Dette betyr at vi ikke lenger har noen mulighet til å leve. Noen sier at det nå er best om vi alle dør."

Han sier at krigen aldri har vært mer intensiv og grusom enn nå.

"Dette er vårt verste øyeblikk i historien."

Men, legger han til, og merk dere nå hans gripende ord: "Vi kan ikke forbli passive når ondskapen viser ansikt. Vårt ansvar må være handling. Derfor fortsetter vi å besøke de syke og be med de trofaste."

Slik taler en sann hyrde, en som ikke forlater flokken når den er i stor fare!

Aleppo var en gang i tiden den byen i Syria som hadde størst kristen andel av befolkningen.

Nå må vi ta oss god tid til å be for våre fortvilte venner.

Du legger ned i oss et gjenskinn av ditt ansikt

"Dette er en evangeliets revolusjon i våre liv: at Kristus kommer til oss ved Den Hellige Ånd og trenger igjennom selv de mest motsigelsesfulle kreftene i oss, de som vår vilje har liten innflytelse over. Han legger ned i oss et gjenskinn av sitt ansikt og forvandler det i oss som vi kjenner uro ved.

Hellige Ånd,
Du puster på det som er skjørt.
Du tenner en flamme av levende barmhjertighet
og kjærlighet i oss,
en flamme som, enda den er dekket av aske,
ennå gløder i vårt indre.
Og så kan angsten og natten i vårt hjerte,
gjennom Deg bli til en soloppgang,
en begynnelse på et nytt liv."

Bror Roger av Taize (bildet), 1915-2005, i boken: "I alle ting en stille glede", Verbum forlag, side 118.

Serafim av Sarov - en god følgesvenn

Helt siden 1980-tallet har Serafim av Sarov vært en av mine følgesvenner. Derfor var det en spesiell glede for meg å få anledning til å feire hans minnedag i dag med en gudstjeneste i Hellige Trifons kloster i Hurdal.

Jeg fikk også anledning til å rusle den lille veistubben fra klosteret til kapellet inne i skogen som omkranser klosteret, og som er viet til hellige Serafims minne. For en som ikke har så mye pust til å gå langt, var dette en stor opplevelse. Jeg fikk være der inne i kapellet litt alene. Det var en spesiell velsignelse Herren hadde for meg i dag. Når man er kronisk syk lærer man seg etter hvert til å sette pris på de små tingene. Det er jo de, når alt kommer til alt, som er livet!

Serafim var fremfor alt en beder.

Han bar på en djup Gudslengsel helt fra barndommen, og fra første dag han trådte inn i det monastiske livet dro han seg tilbake i skogene for å be. Hans navn - Serafim - betyr 'brennende' på hebraisk. Det passer i grunnen veldig bra. "Vi lever", sa han, "for å få i eie Den Hellige Ånd." Han levde et liv i Guds nærhet på en måte som er få forunt. Det vil si vi kan alle få del i dette om vi er villige til å betale omkostningene. Det var ikke uvanlig at han så engler. Gjerne syngende i kirken.

I årevis levde han helt avsondret i en koie djupt inne i Sarov-skogene. Hit kom med-munker med nattverden til ham og den maten han trengte for å overleve. Ellers levde han her i bønn. Og dyrene skygget slett ikke unna ham. Både bjørner, rever, ulver, kaniner kom gjerne bort til koia til den stillferdige bedende mannen.

Etter å ha levd slik i bønn i mange år, ble han en åndelig far for mange. De kom til ham for å få åndelig veiledning og hjelp for sine liv. Det kunne han fordi han selv hadde erfart det han delte med andre. For ham var det ikke teori, men ervervet liv.

Nærmere 40 år etter at jeg stiftet bekjentskap med Serafim av Sarov for første gang, er han fremdeles et spennende bekjentskap som har mye å lære meg.

Vår skjulte lengsel

"Jesus Kristus, Ditt ansikt søker vi. Ditt blikk er nok til å få sorg og uro til å forsvinne. Og når vi stoler på Deg, er det mulig - nå og alltid - å følge Deg.

Tenk om vår lovsang til den oppstandne Kristus kunne fylle våre hjerter hver morgen når vi våkner... da ville en bølge av livskraft, midt i hverdagens ensformighet, åpenbare vår skjulte lengsel.

Jesus, vår glede,
Du ønsker at våre hjerter
skal være preget av enkelhet,
som om det var vår i vårt indre.
Da lammes vi ikke så lett
av det som gjør livet komplisert.
Du sier: Vær ikke bekymret!
Selv om din tro er liten,
er jeg, Kristus,
alltid med deg.

Bror Roger av Taize i boken "I alle ting en stille glede", side 116-117

Om å bli åndelig stabil

"I den første tiden jeg var kristen, hendte det at jeg ble åndelig oppglødd og ga løfter til Herren om alt mulig. Jeg følte at jeg hadde mottatt åndelig ledelse, visste hva hensikten var og tenkte: 'endelig, nå er jeg på vei!' Det neste jeg erfarte, var at alt hadde gått i stykker, og at all åndelig visjon og inspirasjon var forsvunnet. Så tok jeg meg sammen, rystet støvet av meg, returnerte til startstreken og begynte på nytt igjen. Dette gjentok seg mange ganger.

Dette mønsteret kan også være en del av din åndelige erfaring, eller det kan være et problem du sliter med å overkomme nå. Livet er aldri lett. Vi har alle våre opp- og nedturer. Det har vært tider da jeg sa til Herren: 'Jeg vil aldri tvile på deg igjen!' Men ganske snart sa jeg: 'Herre, hvor er du?'

Det er på tide for oss å vokse ut av disse mønstrene, og begynne å bevege oss oppover og framover uten vakling. Det er svært viktig at det grunnlaget som vi står på er 'KLIPPEN', vår Herre Jesus Kristus, og at våre liv er skjult 'i Kristus'. Hvis våre åndelige erfaringer hviler på sand, det vil si at vi stoler på våre egne evner, vil vi mislykkes når prøvelsene i livet øker på.

Når problemene påvirker oss og vi begynner å miste vår åndelige retning, hvis vi da blir stille og ser hen til Herren, vil vi innse at under vår vakling ligger det lag av åndelig styrke og håp som er blitt lagret der gjennom vår identifisering med Jesus i Hans død og oppstandelse - som ble bekreftet i den fred som kom da Han tok bolig i oss.

Vi trenger å innse at vi er en ny skapning - det gamle er borte, og våre liv er skjult i Jesus, og at vår styrke kommer fra Ham. Med David, bør vi være i stand til å si: 'Herren er mitt lys og min frelse.' Hvis vi dveler litt ved våre siste seire som vi har oppnådd ved å plassere våre liv i Hans hender, vil dette bli virkelig for oss personlig.

Paulus sa: "...jager fram mot målet." (Fil 3,14) Dette 'mål' er det fullbrakte verket på korset på våre vegne. Herren ser tvers gjennom vår vakling og ser om det er en djup indre vilje til å presse igjennom til det sted hvor vår respons ikke lenger kommer fra vår adamittiske natur, men fra den nye skapelsen som vi er blitt.

Mange av oss har en avgjort 'kunnskap' - at vi har erfart for mye med Herren til å vende tilbake, og det til enhver pris, vi har ikke noe annet valg enn å presse oppover og framover. Når vi innser dette - at det ikke er noen vei tilbake - kan vi bare si: 'Om det skulle bli bedre eller verre - mitt liv er Ditt." Herren er fornøyd med dette, for Han sier: 'Salige er de fattige i ånden ...' Det si si: 'Salige er de som er kommet til slutten av seg selv, og sine egne evner.'

Vi er kalt til å være 'overvinnere'. Men vi kan ikke overvinne om vi ikke har noe å overvinne. Så, når disse 'åndelige lover' treffer oss, har vi et valg, en anledning til å fornekte våre følelser, nekte å synes synd på oss selv, og heve oss over våre omstendigheter, som en overvinner.

Å være en 'overvinner' handler ikke om beseire fienden i vår egen styrke, men snarere å erkjenne at vår adamittiske natur er død og begravet, og at vi en ny skapning, styrket av Den Hellige Ånd. Da trer vi inn i livet til Kristus, og overvinner i Hans styrke.

De varierte kampene som hver enkelt av oss står overfor er svært reelle. Det er imidlertid ikke 'kampen' som er viktig, men heller måten vi ser på den og svarer på den. Vi lever i et verdslig miljø hvor alle slags kriger raser mot oss, og mange ganger virker det som om det er mer mot oss, enn for oss. Dette gir oss gode muligheter til enten å synes synd på oss selv og falle i fortvilelse, eller å reise oss over disse tingene og møte vår Herre, som seirer.

I Herrens hjerte er det et ønske for de som vil stå på forsoningens grunnfjell som Han tilveiebrakte på deres vegne, at de stoler på Hans trofasthet alene. Dette krever av oss at vi bryter oss ut av vår egen usikkerhet, og trer inn i den sikkerheten som består i at vi sitter med Ham på Hans trone, på høyre side av all makt og myndighet.

Her, idet vi hviler i Hans seier, vil Den Hellige Ånd som førte Jesus ut fra det som synes å være et totalt nederlag, også løfte oss ut fra vårt sted av motløshet og vakling til et seirende sted i Hans nærvær.

Har du noen gang ført, når noen blir velsignet, at dette er for 'alle', men ikke for meg? Hver av oss ønsker å være ønsket, verdsatt, og forstått, da dette er bygget inn i hele vårt vesen.

Siden vi er skapt i 'Herrens likhet', er dette ønsket også i Ham som skapte oss. Dermed ønsker Herren at vi kommer til Ham i full tillit og verdsetter Hans forløsning. Når vi vakler i troen så kan det ta fra oss gleden av å ha vår tilfredsstillelse i Herren.

'Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.' (Matt 18,3)

I forhold til vår nye skapelse - hvis vi vil holde det potensialet som ligger i oss for Herren i en enkel, barnlig tillit, vil vi være i stand til å heve oss over de begrensningene som ligger i oss selv, og gå inn i alt det Han har gjort for oss.

Nå kan vi vandre i den stabilitet og tillit som finnes i Ham."

Wade Taylor (bildet)/Parousia Ministries. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen