Hvis en gammel låve kunne snakke, hva ville den da fortelle?
Ettersom Lancaster County var så overfylt som det var av mennesker, så ikke Jacob og Magdalena noen fremtid der. Heller ikke var Amish-folket i Alsace, etter så mange år, på samme sted, verken åndelig eller sosialt, som sine kollegaer i USA. Så, så snart Magdalena var klar og babyen var i form til å reise, la de ut på den lange vandringen nordover, gjennom staten New York, over Niagara elven og inn i Nith-dalen i det øvre Canada. Her gjorde de krav på land vest for en mennonite-bosetning i det som nå er Wilmot Township i Waterloo, Canada.
Sammen med noen få andre innbyggere fra Alsace valgte familien Kropfs et område som nå er landsbyen Baden. Her fant Jacob en elv, og fant at denne plassen var et godt sted for å sette opp en mølle. Dette var et krevende arbeid, men når guttene deres vokste opp, gjorde låven deres det mulig å lagre rikelige avlinger for husdyrene gjennom de kanadiske vintre. Låven står der fremdeles, som du kan se av bildet overfror.
Joseph Goldschmidt og Johannes Brennemann ble ganske snart ordinert til de første pastorene i denne nye Amish-bosetningen - den første i Canada. Dette skjedde på midten av 1820-tallet, og Jacob Kropf ble diakon. De neste femti årene slo mange innvandrere fra Frankrike og Bayern seg ned i dette området.
Dette kartet fra 1861 for Wilmort township, Ontario, viser den opprinnelige bondegården til Jacob Kropf, som nå er delt opp av sønnene hans, Christian, Henry og David. (Jakob Kropf jr døde som en ung, gift mann). Den røde prikken på bildet er gården til David Kropf.
Hvis du kan følge sikk-sakk veien sørover, fordi David Kropfs gård, mot landsbyen Bad, kan du se en bekk og to dammer knyttet til møller.
Jacob og Magdalena Kropf var begge i live i 1854 da deres barnebarn, da deres barnebarn, Jakob, opplevde den mest traumatiske hendelsen i sitt liv.
Historien om Jacob D. Kropf (1852-1920)
av et barnebarn, Ella Headings Kropf(1906-2004), kona til Alvin Kropf, som bodde i Halfway, Pork County, Missouri
To år gammel var vår bestefar, Jacob D. Kropf, nær ved å drukne. Vår tippoldefar seilte fra Sør-Tyskland (nå Frankrike) til Amerika. En av hans sønner, David Kropf, som var gift med Magdalena Oesch, vår oldefar, levde i nærheten av Kitchener, Ontario. Det er ingen tvil om at dette var en hardarbeidende familie, der alle, når de var gamle nok, arbeidet for å bidra til økonomien. Oldefar var møller av yrke. Møllen var på den ene siden av elven, huset på den andre. Disse to stedene var forbundet med hverandre via en bro.
De eldste guttene var allerede gamle nok til å hjelpe til i møllen, og selvfølgelig, i de dager fantes det ingen bekvemmeligheter, ingen vaskemaskiner, så kvinnene måtte vaske klærne i elva. Og selvsagt hadde vi ingen telefoner, så når en beskjed skulle gis måtte vi over brua.
En dag sa mor til Kathie: "Du du gå over brua og fortelle at middagen er ferdig?" Hun skyndte seg over brua og mens hun var på vei over la hun merke til noe blått tøy duvet i vannet under brua. Hun tenkte med seg selv at det må være noe tøy hun hadde glemt igjen når hun hadde vasket klær i elva.
Hun gikk raskt over brua for å fortelle faren at middagen var ferdig, og da hun kom over til den andre siden skyndte hun seg ned til elva for å forhindre at det blå tøystykket skulle drive med elva nedover. I det hun skulle trekke det blå tøystykket ut av vannet ble hun svært overrasket. Det var hennes to år gamle bror Jacob (som senere skulle bli vår bestefar). Han hadde falt ned fra broa helt ubemerket og ingen hadde savnet ham ennå. Det var umulig å si hvor lenge han hadde ligget i vannet.
Selvfølgelig var dette årsak til stor bekymring. Vi hadde ingen mulighet til å få hjelp noe sted. Mor arbeidet hardt på å få vannet ut av Jacob, som var livløs. Etter å ha stått på lenge med dette, sa endelig oldefar:
"Det nytter ikke å få en død mann levende igjen!"
Hun svarte: "Gi meg litt mer tid."
Hun holdt på i 15 minutter til, og da nøs gutten!
Vi ser det for oss. Familien som står rundt og ser moren jobbe for livet. Noen av dem har sikkert bedt om at barnet kunne bli gjenopplivet. Og Herren var barmhjertig mot dem, de hadde overgitt sine liv i Hans nådefulle hender. Sannelig, troen spilte en viktig rolle i denne historien.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar