Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor og sammen med Shane Claiborne, en av lederne innenfor den nymonastiske bevegelsen:
Benedikts regel sier at vi skal ta imot hver gjest som om gjesten var Kristus selv - og spesielt pilegrimer som deler troen. Dette har også, disse brødrene og søstrene her, tatt til sitt hjerte, og de hadde spesielt tilrettelagt for oss anifonene på engelsk, og hadde invitert fader Martin til å lese dagens utvalg av regelen på engelsk. "I utgangspunktet er dette en smal vei å gå," proklamerer Regelen. "Men som vi gjør framgang på denne troens og livets vei, skal vi løpe på Guds buds stier, og våre hjerter flyter over med usigelig glede og kjærlighet." Hvis Benedikts botsvei synes hard, er hans ønske at vi skal forstå vårt mål: å utvide våre hjerter. Det er denne gleden vi ser i øynene til Donatello's Maria Magdalena, lovprisningen som Salme 51 leder oss hen mot. Det er denne paradoksale fred som stråler ut fra en søster som serverer oss lunsj, og som så setter seg ned for å fortelle oss om sitt liv.
I det jeg lytter til kvinnens historie forsøker jeg å se henne for meg i en av mine klasser på Duke Univeristy. Hun er på omtrent samme alder som de fleste av mine studenter, og jeg ser den samme energien i øynene hennes som animerer så mange av deres når de snakker. Men det løfte hun har avgitt forstyrrer deres grunnleggende forutsetninger. Hun har giftet seg med Jesus på en konkret måte i en praktisk forening av ånd og liv som mange av dem lengter etter. Jeg vil ikke for et øyeblikk late som at hun ikke deler sorger og bekymringer som er felles for oss alle. Men denne unge kvinnen er forskjellig fra så mange av elevene mine. Hun er ikke engstelig. Jeg husker Jesu ord til Marta om hennes søster, og jeg innser at jeg ser hva Han mente:
"Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." (Luk 10,42)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar