Den skjøre skatten vi oppbevarer i våre leirkar

Noen ord av bror Roger har vært i mine tanker den siste tiden. Som kjent grunnla den reformerte sveitsiske pastoren, Roger Louis Schutz den økumeniske kommuniteten i Taize i 1940. Siden da har brødrefellesskapet vokst til en kommunitet på 100 personer, fra mange land. Hit kommer titusener av ungdommer hvert eneste år, for å ta del i bibelstudiene, bønnene og lovsangen.

Bildet viser rommet til bror Roger. Enkelt innredet. Lyst. Solen slipper inn gjennom et stort vindu. Legg merke til bøkene ved siden av sengen. Lett tilgjengelige. Og den personlige bønneplassen i det ene hjørnet.

Men så til ordene fra bror Roger, her i min oversettelse:

"Du kan bare bygge med det du er. Det er med din egen sønderbrutthet - det ordet er kanskje litt for sterkt; det er korrekt men kanskje vi ikke skulle bruke det for ofte - bedre å si vår indre skjørhet, i en leirkrukke - at Gud plasserer sin skatt i hver eneste en av oss... Når stormene kommer, i mørket hvor det er så lite lys, i stedet for å bli innadvendte, kan det hende vi kommer til den erkjennelsen at det er på denne måten at hjertet vårt åpner seg opp for alt det skapte. Det kan være at vi oppdager noe av det som er sant om oss selv, litt av det som konstituerer oss, og fra det øyeblikket fremover ønsker vi å forstå andre, å være sammen med dem. ikke for å gi råd - for på den måten risikerer vi å gjøre store feil - men ved å være der for å lytte til dem." (Kathryn Spink: A Universal Heart. The Life and Vision of Brother Roger of Taize. SPCK 2005, side X og 19)

Jeg kom til å tenke på disse ordene når jeg på nytt leste apostelens ord i 2.Kor 4,6-7: "For Gud, som sa: Lys skal stråle fram fra mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss selv."