Cruiceskipet "Bremen" var Tysklands stolthet og det raskeste transatlantiske passasjerskipet på den tiden. Fire år etter brødrenes reise til Europa, ble det stukket i brann og sank. Siden dette var på høyden av 2.verdenskrig antar man at dette var en sabotasjehandling.
Jeg ønsker å gi en kort beskrivelse av "Bremen". Skipet var 960 feet langt og 100 feet bredt. Det hadde 12 dekk og hadde et mannskap på 1.000 og kunne ta 2.130 passasjerer. Det ble drevet av damp-turbiner med over 2.800 hestekrefter. Disse kunne også produsere strøm og ventilasjon. Skipet hadde 12 dampkokere og fire propeller, og seilte med en fart av 28 knop.
Det neste skipet vi gikk ombord i hadde to dekk. Det var ikke så bra der, for der var det drikking og røyking, selv kvinnene tok del i dette. I løpet av to timer kom vi til Southampton. Vi var der klokken 08.00 om morgenen. Skipet ble losset ved hjelp av maskiner. Bagasjen ble plukket opp i nett og kraner løftet den over i lastebiler som så fraktet den inn i tollhuset. Der ble bagasjen lagt ut, mens vi sto utenfor et gittergjerde og ventet på at alt skulle bli i orden. Så strømmet folk inn og fikk tak på deres ting.
8. februar: Vi takker Gud for at frem til nå har alt gått så bra. Vi tok en drosje til et engelsk hotell. Vi la med en gang merke til at ting var annerledes enn hjemme. Pipene var runde og hvert rom hadde sitt eget ildsted.
9. februar: Klokken 10 om morgenen gikk vi ombord i et tog. Men dette var annerledes enn hjemme. Vognene var så små! Alt var vidunderlig grønt, og folk bodde sammen i landsbyer. Veiene krysser ikke jernbanelinjen, men over bruer eller gjennom tunneler. Vi så gamle hus med steinfliser på takene. Vi kan ikke beskrive alt. Vi kjørte ofte gjennom tunneler. Det er et bølgende og bakkete landskap. Med Guds faderlige beskyttelse ankom vi klokken tre om ettermiddagen og vi ble møtt så vennlig av Hans Zumpe og Hardy Arnold. Etter omlag 15 minutter en hest med vogn. Det var en buggy med to hjul. Vi dro til det vi kaller 'hof' (et 'hof' er en bosetning ute på landet, som inneholder en klynge av hus, låver og uthus. De første anabaptistene brukte dette ordet om et kristent fellesskap. På engelsk bruker man gjerne ordet 'colony' - koloni - om det samme. Navnet 'Hofer' stammer fra ordet 'Hof', på sveitisk Huber eller på engelsk Hoover, min anmerkning). Her møtte vi vår kjære Gemeinde (fellesskap) og de kom for å møte oss med sang og vi håndhilste på hverandre på en hjertevarm måte.
Etter en så lang reise gledet Michael og David seg mye over å få være sammen med familiene og barna som tilhørte Cotswold Bruderhof i England (se bildet).
Du kan jo tenke deg hvilken glede det var å ha krysset det store havet med Guds hjelp. Hvilken hjertets glede det var! Vårt kjære Gemeide så det som en gave fra Gud at Han ved hjelp av sine engler hadde ført oss hit. For dette takker vi og ærer vi Gud. Amen. Ganske snart kom det mat på bordet. De gav oss det råd at vi skulle holde hva vi kaller en Lehr (et undervisningsmøte. Blant Hutterianerne, gudstjensten som holdes søndag morgen). De fant ut at Hans Zumpe skulle ha ansvaret for det første møtet, og det ansvaret tok han på seg.
Neste dag, 10.februar tok David ansvaret for det vi kaller Gebet (kortversjon for Gebetstunde, eller bønnemøte. Blant Huttrianerne en gudstjeneste som holdes før kveldsmaten, min anmerkning). Vi ba om brødrene skulle sitte på en ene siden og kvinnene på den andre. Før dette hadde de sittet sammen, menn og kvinner, men dette var ikke noe vi kunne akseptere.
11. februar tok Michael ansvaret for bønnemøtet. Det handlet om Bergprekenen. De ble veldig berørt av å høre om undervisningen til våre forfedre. Det var en hjertes glede å få høre hva Gud hadde åpenbart for dem. Vi tok en tur innom skolen deres, og fant at den var veldig lik vår egen.
13. februar tok Georg Barth ansvaret for bønnemøtet. På søndag underviste David over teksten fra 1.Joh 3 - om Guds kjærlighet til menneskene. Deres hjerter ble berørt.
På kvelden handlet møtet om dåpen og nattverden. Den vi kaller Haushalter (husøkonomen) måtte be om tilgivelse. Han ble alvorlig formant fordi han ofte ikke hadde vist forståelse. Han hadde vært stolt og ofte gitt dårlige råd.
Det er en skikk her at når noen knuser en kopp eller ødelegger noe på gården, kommer han til bønnemøtet, men han blir stående til alt er ordnet opp i.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar