Den syriske byen Aleppo er beleiret. Alle veier ut er stengt. Over 300.000 mennesker er i ferd med å gå tomme for mat, vann eller livsviktige medisiner i Aleppo og 60.000 i Manbij. Kampene mot opprørerne og styrkene til Assad blir stadig mer intensive, og bringer stor ødeleggelse til det kristne samfunnet som finnes her.
En prest som befinner seg inne i det som nå må karakteriseres som et krigshelvete vi knapt kan forestille oss, forteller til den katolske barmhjertighetsorganisasjonen, Aid to the Church in Need, at 250 raketter falt ned over den vestlige delen av byen på bare en dag. Søndag var fire sykehus mål for bombingen. Et varelager med over 60.000 matpakker er også truffet, og ødelagt.
Til tross for gjentatte forsøk får jeg ikke kontakt med våre venner inne i byen. Det finnes to evangeliske menigheter i Aleppo. Begge har holdt sine gudstjenester og sammenkomster helt frem til nå. Hva som vil skje med dem nå er det ingen som vet.
En syrisk prest, fader Ibrahim al Sabbagh legger ikke skjul på desperasjonen når han sier:
"Dette betyr at vi ikke lenger har noen mulighet til å leve. Noen sier at det nå er best om vi alle dør."
Han sier at krigen aldri har vært mer intensiv og grusom enn nå.
"Dette er vårt verste øyeblikk i historien."
Men, legger han til, og merk dere nå hans gripende ord: "Vi kan ikke forbli passive når ondskapen viser ansikt. Vårt ansvar må være handling. Derfor fortsetter vi å besøke de syke og be med de trofaste."
Slik taler en sann hyrde, en som ikke forlater flokken når den er i stor fare!
Aleppo var en gang i tiden den byen i Syria som hadde størst kristen andel av befolkningen.
Nå må vi ta oss god tid til å be for våre fortvilte venner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar