Takket være gode venner fra Wisconsin, USA, var jeg tilbake i mitt elskede Rondane. Men det ble et ganske annerledes møte med et landskap som betyr så mye for meg. Visst gledet jeg meg over å få være tilbake, men det ble også en sorg over hvordan livet har endret seg for meg.
Aldri mer lange vandringer langs et bekkefar, eller over heier fulle av mose, eller kunne lange ut, i full fart, langs godt opptrådte stier til Rondsvassbu. Ingen flere teltturer med tung ryggsekk, eller vandringer under den stjernestrødde himmelhvelvingen.
For i går sa det stopp. Jeg har ikke mer pust igjen. Et kraftig angina-anfall gjorde også sitt, men det er først og fremst problemene med lungene som gjør at jeg nå forstår at en epoke for meg er over.
Jeg har vel visst det lenge - at sykdommen har innhentet meg. Sannelig, det er sant, det Bibelen sier at "Alt har sin tid, og en tid er et satt for alt det som skjer under himmelen." (For 3,1)
Men jeg skulle ønske at enkelte 'tider' varte lenger enn andre. Som tiden for fjellvandringer.
Mens jeg sitter på en stein langs en veltrådt sti jeg har gått så mange ganger kommer det en kvinne forbi. Det skulle vise seg at hun var fra Paris. Hun er på vandringstur i fjellheimen med familien sin. Hun går et godt stykke foran dem. Og stanser.
Det er slikt man gjør i fjellet. Vi kan passere hverandre på gatene i byene våre, eller sitte ved siden av hverandre på bussen, men da er vi tause. Ikke så i fjellet. Da hilser man på fremmede. Og snakker. Som om vi skulle være gamle kjenninger.
Hun spør om hvorfor jeg sitter der jeg sitter og jeg snakker som om jeg kjente kvinnen godt. Om begrensningene sykdommene jeg strever med gir meg. Så sier hun:
"Du får sitte og kontemplere!"
Ja, det får jeg. Nyte synet av noe som var. Dvele ved de gode opplevelsene. Leve meg inn i det som skjer her og nå. Øve meg på å være tilstede i livet med alt hva det er.
Jeg takket for det gode rådet, og kvinnen og familien hennes gikk videre, men jeg ble sittende kontemplerende og vente på vennene fra Wisconsin.
Med ett kjentes Herren så nær. Og jeg flyttet blikket fra fjellmassivet foran meg til Herrens ansikt. Og kontemplerte.
"... det som vi har sett med våre øyne, det som vi beskuet ..." (1.Joh 1,1)
Der har vi ordet 'kontemplere' - 'beskue'.
Å se med andre øyne enn sine fysiske.
Nå venter en høst med møter og bønneseminarer rundt omkring i Norges vidstrakte land. Det begynner allerede i morgen, hvor jeg skal tale i Misjonssambandet, så går det slag i slag. Med møter hos baptister, pinsevenner, lutheranere, frie venner. Den tiden er ikke over. Og så lenge det fremdeles er litt pust i meg skal jeg være tro mot det kall som Herren gav meg for mange, mange år siden. Jeg jeg gleder meg over det - og kjenner på en djup takknemlighet. Takk til alle dere som inviterer meg til å dele det Herren har lagt på mitt hjerte.
Begrenset, ja, men ikke Gud. Hans åndepust bærer meg.
Billedtekst: Langs 'gjengrodde stier' i Rondane. Foto: Paul Martens, Wisconsin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar