Allerede i Det nye testamente stifter vi bekjentskap med trosbekjennelser brukt i urkirken. En av dem er den vi finner i 1.Kor 15:
"At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene." (v.3-4)
Vi finner en lignende bekjennelse i 1.Timoteus brev:
"Og det må alle bekjenne, stor er den gudfryktenes hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet." (1.Tim 4,16)
Ordene fra 1.Timoteus fremsies hver eneste torsdag når vi feirer vår gudstjeneste i Kristi himmelfartskapllet, ved siden av Den apostoliske trobekjennelsen.
Jeg er blitt glad i disse bekjennelsene. De sier mye om hva jeg tror og bekjenner meg til.
Men både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen utelater noe. De sier omtrent ingenting om Jesu liv og Hans undervisning.
En av de som påpeker dette er Stuart Murray, som har en doktorgrad i anabaptistisk hermeneutikk, og som leder The Mennonite Trust i Storbritannia. Han er også forfatteren av boken: The Naked Anabaptist. I et forord til en en av trosbekjennelsene fra reformasjonstiden, "skrevet av Peter Riedemann, skriver Murray:
"... det går umiddelbart fra 'født av jomfru Maria", til 'pint under Pontius Pilatus,' med bare et komma som representerer hva som skjedde i de mellomliggende tretti-tre årene." (Peter Riedemann: Love Is Like Fire. Plough Publishing House 2016, side xi).
Underlig i grunn. Det er her den anabaptistiske tradisjonen kommer med et særdeles viktig bidrag. En av de aller viktigste sidene ved den arven døperbevegelsen etterlater seg er at de insisterer på at Jesu liv ikke bare er en "tilfeldig forløper til Hans død og oppstandelse men av paradigmatisk betydning for de som vil følge Ham.." (Murray).
Det er her Bergprekenen kommer inn. For anabaptistene var den deres viktigste bekjennelse. Bergprekenen representerte og representerer for dem Jesu undervisning og lære i et nøtteskall.
Jeg har undret meg stort over de kristne som i dag mener at budskapet i Bergprekenen hører hjemme i et fremtidig Tusenårsrike. Jeg har spurt noen av dem hvordan dette kan forholde seg, siden Tusenårsriket er preget av en fredsperiode som involverer hele jorden. Hvilken plass har da Jesu undervisning hvor han sier 'salige er de som stifter fred'? Og hva skal man med gjøre med ordene om å tilgi sine fiender? Ingen av de jeg spør svarer på det spørsmålet. Det er kanskje for vanskelig?
Mange kristne oppholder seg også mye i Det nye testamentes brever, og lite i evangeliene. Det er ingen tvil om at det skaper en ubalanse i ens kristenliv. Kanskje trenger mange av oss å lese evangeliene på nytt? Og få hjelp av dem til å vandre i Kristi fotspor.
Det er mange gode grunner til å reflektere over ordene: Hva ville Jesus gjort?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar