Jeg fikk også anledning til å rusle den lille veistubben fra klosteret til kapellet inne i skogen som omkranser klosteret, og som er viet til hellige Serafims minne. For en som ikke har så mye pust til å gå langt, var dette en stor opplevelse. Jeg fikk være der inne i kapellet litt alene. Det var en spesiell velsignelse Herren hadde for meg i dag. Når man er kronisk syk lærer man seg etter hvert til å sette pris på de små tingene. Det er jo de, når alt kommer til alt, som er livet!
Serafim var fremfor alt en beder.
Han bar på en djup Gudslengsel helt fra barndommen, og fra første dag han trådte inn i det monastiske livet dro han seg tilbake i skogene for å be. Hans navn - Serafim - betyr 'brennende' på hebraisk. Det passer i grunnen veldig bra. "Vi lever", sa han, "for å få i eie Den Hellige Ånd." Han levde et liv i Guds nærhet på en måte som er få forunt. Det vil si vi kan alle få del i dette om vi er villige til å betale omkostningene. Det var ikke uvanlig at han så engler. Gjerne syngende i kirken.
I årevis levde han helt avsondret i en koie djupt inne i Sarov-skogene. Hit kom med-munker med nattverden til ham og den maten han trengte for å overleve. Ellers levde han her i bønn. Og dyrene skygget slett ikke unna ham. Både bjørner, rever, ulver, kaniner kom gjerne bort til koia til den stillferdige bedende mannen.
Etter å ha levd slik i bønn i mange år, ble han en åndelig far for mange. De kom til ham for å få åndelig veiledning og hjelp for sine liv. Det kunne han fordi han selv hadde erfart det han delte med andre. For ham var det ikke teori, men ervervet liv.
Nærmere 40 år etter at jeg stiftet bekjentskap med Serafim av Sarov for første gang, er han fremdeles et spennende bekjentskap som har mye å lære meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar