Kvalmende - og skammelig!

I dag ble jeg skikkelig uvel. Rett og slett kvalm.

Jeg kom nettopp hjem fra en flerkulturell gudstjeneste. Flotte mennesker fra ulike nasjoner, som lovpriste Gud sammen. Mange av mine nærmeste venner er ikke norske. De kommer fra mange forskjellige land, og har annen hudfarge enn meg. Felles for mange av dem er at de er norske statsborgere, mens andre bor i andre land og er borgere av deres hjemland. Noen venter på å bli norske statsborgere.

Dette er varme, gode, snille, rause mennesker med så store hjerter, så mye omsorg.

Og så kommer jeg hjem og blir møtt med hverdagsrasismen. Ikke fra hvem som helst, men fra en stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet, ja, ikke bare det: Inger-Marie Ytterhorn er til og med medlem av Nobelkomiteen!

Jeg kjenner jeg blir uvel. Rett og slett kvalm. Dette er en skam. En person med et slikt syn diskvalifiserer seg for å sitte i Nobelkomiteen, og burde ikke ha et tillitsverv som stortingsrepresentant. I dag ble jeg skikkelig uvel. Rett og slett kvalm.

Jeg kom nettopp hjem fra en flerkulturell gudstjeneste. Flotte mennesker fra ulike nasjoner, som lovpriste Gud sammen. Mange av mine nærmeste venner er ikke norske. De kommer fra mange forskjellige land, og har annen hudfarge enn meg. Felles for mange av dem er at de er norske statsborgere, mens andre bor i andre land og er borgere av deres hjemland. Noen venter på å bli norske statsborgere.I dag ble jeg skikkelig uvel. Rett og slett kvalm.

Jeg kom nettopp hjem fra en flerkulturell gudstjeneste. Flotte mennesker fra ulike nasjoner, som lovpriste Gud sammen. Mange av mine nærmeste venner er ikke norske. De kommer fra mange forskjellige land, og har annen hudfarge enn meg. Felles for mange av dem er at de er norske statsborgere, mens andre bor i andre land og er borgere av deres hjemland. Noen venter på å bli norske statsborgere.

Dette er varme, gode, snille, rause mennesker med så store hjerter, så mye omsorg.

Og så kommer jeg hjem og blir møtt med hverdagsrasismen. Ikke fra hvem som helst, men fra en stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet, ja, ikke bare det: Inger-Marie Ytterhorn er til og med medlem av Nobelkomiteen!

Jeg kjenner jeg blir uvel. Rett og slett kvalm. Dette er en skam. En person med et slikt syn diskvalifiserer seg for å sitte i Nobelkomiteen, og burde ikke ha et tillitsverv som stortingsrepresentant.

Nordmenn er ikke bare hvite. Nordmenn finnes i alle farger. De har bakgrunn fra Amerika, Asia, Afrika, bare for å nevne noen.

Dette er varme, gode, snille, rause mennesker med så store hjerter, så mye omsorg.

Og så kommer jeg hjem og blir møtt med hverdagsrasismen. Ikke fra hvem som helst, men fra en stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet, ja, ikke bare det: Inger-Marie Ytterhorn er til og med medlem av Nobelkomiteen! Heldigvis viser det seg at perioden som medlem av Nobelkomiteen og stortingsrepresentant er over. Og bra er det når man har slike rasistiske holdninger.

Jeg kjenner jeg blir uvel. Rett og slett kvalm. Dette er en skam. En person med et slikt syn diskvalifiserer seg for å sitte i Nobelkomiteen, og burde ikke ha et tillitsverv som stortingsrepresentant.  

Nordmenn er ikke bare hvite. Nordmenn finnes i alle farger. De har bakgrunn fra Amerika, Asia, Afrika, bare for å nevne noen.
Nordmenn er ikke bare hvite. Nordmenn finnes i alle farger. De har bakgrunn fra Amerika, Asia, Afrika, bare for å nevne noen.

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte"

Det hviler et spesielt lys over Allehelgensøndagen. Oppstandelseslyset lyser kraftigst den dagen, synes jeg. Det minner oss om Kristi seier over døden. Med døden nedtrampet Han døden, og til dem er er i gravene ga Han liv.

Døden er fremdeles tabu - også i kristne sammenhenger. Det er den ene tingen vi ikke snakker om. Men når vi blir eldre blir det stadig flere å minnes - stadig flere som har gått hjem til  Gud før oss. For meg blir det derfor stadig viktigere å minnes de som har elsket oss og dem vi har elsket.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Godt å treffe bønnevenner på Jessheim

Når disse linjene skrives denne lørdagskvelden, har May Sissel og jeg kommet hjem fra Jessheim, hvor jeg har hatt et seminar med tittelen: "Bønn med hvilepuls". Seminaret ble holdt i Pinsekirken Jessheim, og var et samarbeide mellom tre menigheter, foruten Pinsekirken Jessheim, også Gardermoen kristne fellesskap og Baptistkirken Eidsvoll.

Det var godt å dele om bønnens velsignelser og muligheter til en gruppe mennesker, som var lydhøre og åpne.

I dette seminaret snakker jeg mye om hvordan bønn kan bli en belastning, et krav, en skuffelse, en dårlig samvittighet, og om hvordan bønnen kan bli en god rytme, en velsignelse, en hvile. Jeg har holdt det i ulike sammenhenger, i ulike kirkesamfunn, og mange har gitt uttrykk for at det er blitt til praktisk hjelp i den enkeltes hverdagsliv.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for at mitt eget kirkesamfunn, Det Norske Baptistsamfunn, har løftet frem bønnen som menighetens pulsslag og satt bønn øverst på agendaen. Det er takket være generalsekretær Terje Aadne. Her står han ved siden av meg i forbindelse med dagens seminar.

Jeg leder i dag Baptistenes nasjonale bønnenettverk (BnB), men jeg besøker ikke bare baptistmenigheter. Bønn er felleskristent! Så jeg besøker alle kirkesamfunn og menigheter som ønsker et seminar eller et møte med fokus på bønn. Men det er godt å stå i en sammenheng som prioriterer bønn så høyt.

Takk til Linda og Terje Aadne som inviterte May Sissel og meg til dagens seminar om bønnn. I morgen taler jeg om 'Kraften i velsignelsen' i Gardermoen kristne fellesskap. Den begynner klokken 11.00. Er du i nærheten hadde det vært koselig å få hilse på deg.

En undring - og flere undringer

Jeg undrer meg. Først undret jeg meg om ikke Gud åpnet en mulighetens dør til å endre deler av abortlovgivingen i Norge. Nå undrer jeg meg over hvorfor de som ikke tror på en slik mulighetens dør føler behov for å bruke så sterke ord om mennesker, som ikke har gjort noe annet enn å be inn i noe de trodde var noe Gud sto bak.

En bruker så sterke ord som 'abortbedraget', han snakker om å 'spre myter', ja, sågar om 'en bløff', som 'en ballong som ble skutt ned'. Det er aldeles helt i orden å være uenig i statsministerens innspill, men kan man ikke stoppe der. Tenk om det faktisk var Gud som åpnet denne døra, og tenk om Gud sørget for, som svar på troendes bønner, at den delen av abortloven som omhandler tvillingaborter og paragrafen om Downs-barna, ble endret - mot alle odds? Hva svarer de da? Tenk om Gud gjorde et under? Hvorfor latterliggjøre de som faktisk ikke gjør noe annet galt enn at de tror Gud kan, og derfor ber.

Det er mulig jeg tar feil. Det er mulig at det er umulig, men hva galt har jeg gjort som deres troende bror i Herren, om jeg har søkt Herrens ansikt og bedt for vårt kjære fedreland?

Kall meg enfoldig, men jeg velger å tro at Gud kan snu den mest håpløse situasjonen til seier.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg tok feil om det ikke gikk. Men hvorfor håne min tro  mens jeg ber?

Jeg merker meg at Høyres stortingsgruppe er på lag med statsministeren. Jeg merker meg at det har vært arbeidet skikkelig med disse spørsmålene i påvente at svaret fra Kr.F's landsmøte. Dette er ikke tatt ut av løse lufta. Men jeg er også klar over den voldsomme motstanden mot disse endringene. Jeg er fullstendig klar over at det ikke behøver å lykkes.

Men inntil videre ber jeg - og mange med meg - mot alle odds.

I min Bibel har jeg lest at Løven av Juda seirer.

Til slutt gjør Han det. Da må alle bøye kne. Også de statslederne og de myndighetspersonene som sørget for at det farligste stedet for et barn å være er i mors liv.

Hvem vil be sammen med meg?

Kappes om å hedre hverandre, del 14: Martin Lönnebo

Martin Lönnebo er biskopen som fant igjen barnet i seg og lot sognebarna leke med fargerike perler, som han hadde flettet til det han gav det vakre navnet "Frelsärkransen" og som på norsk har fått navnet "Kristuskransen". En slags kristen-livbøye, som skal hjelpe oss til å holde fokus, kunne samle oss i bønnen.

Sognebarna er blitt mange, også langt utenfor Linköpings stift, spesielt etter at han ble biskop emeritus. Mange av dem finnes også i Norge. Biskop Martin er blitt det det russerne kaller en 'starets', en åndelig veileder med karismatiske gaver, og en åndelig modenhet og visdom. En visdom ikke først og fremst ervervet gjennom boklig lærdom, men gjennom levd liv og åndelig  erfaring, preget av Guds nærværet.

Kristuskransen har hjulpet meg mange ganger. Den er et pedagogisk hjelpemiddel, som hjelper meg til å konsentrere meg. Jeg velger den perlen som passer best for anledningen, og med det mener jeg det som opptar meg i øyeblikket. Enten det er den store Gudsrike-perlen, eller det er en av taushets-perlene, eller Himmelperlen.

Selv har biskop Martin hatt en teologisk lærer fremfor noen annen, hans funksjonshemmede sønn Jonas. Biskop Martin sier at alt han har han lært om teologi har han lært av sønnen Jonas, som ikke har noe språk.

Jeg har møtt Martin Lönnebo en gang. Det møtet fant sted i Linköping, og jeg glemmer det aldri. Det var som ren nåde, som om en flik av himmelriket ble dratt til side. Martin Lönnebo snakker så mildt, og selv er han så full av fred. Han bærer freden med seg. Og den fredfulle atmosfæren er smittende.

Så har jeg møtt ham igjen i hans 'treningsbøker' for sjelen. Hvor han skildrer en kroppsliggjort tro. Her er ingen overfladisk åndelighet, her er enkle, hverdagslige råd, som tar vår tid på alvor.  Noe vi virkelig trenger.

Over alt hvor jeg har mine bønneseminarer lærer jeg bort Martin Lönnebo's 'vandrerbønn", Den lyder slik, og du kan be den i takt med skrittene dine:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg!"

Martin Lönnebo er blitt 88 år gammel. Nylig talte han på tidsskriftet 'Pilgrims' høstmøte på Bjärka Säby. "Eftervärme' het samlingen. Det er veldig beskrivende. Biskop Martin bærer lyset og varmen med seg, og med så mange leveår i baggasjen, har han gjort seg  erfaringer på troens vei vi gjør vel i å ta med oss og ta vare på.

Billedtekst: Martin Lönnebo taler i Slottskapellet på Bjärka Säby. Foto: Joel Halldorf. Brukt ved velvillig tillatelse.

Et bøyd strå en grå novemberdag

Herre, som et strå som svaier i vinden, som bøyer seg, slik er mitt liv. Jeg vil alltid bøye meg for deg. For din vilje.

Samtidig vil jeg. selv i min skjørhet, be deg om at din Vind, ditt åndepust, blåser på meg, og at jeg, en slik blåkald novemberdag, kan varmes av sollyset. Av deg.

Men jeg ønsker ikke å være et enslig strå, Herre. Takk at du har satt meg sammen med andre skjøre strå, slik at når du blåser på oss, på Guds åkerjord, kan få vinden til å rasle mellom oss, og skape en salme i stillheten.

Om 40 dager og 40 netters stillhet

Legg til bildetekst

Noen uker nå har jeg vært på en reise - og det er nesten så jeg skulle ønske at den ikke tok slutt. For å bruke et gammelmodig ord, så er min sjel blitt vederkveget. Jeg er blitt berørt, og jeg harlatt meg berøre. Ordene som finnes melllom disse to permene er så blendende vakre, ja, lyriske. Boken er som en sang, en salme, om det indre livets skjønnhet. Som en rislende og klukkende bekk på fjellet i sommerheten. Men det har også vært en reise inn i sjelens irrganger, et møte med mørket i oss. Så bånn ærlig og realistisk som det er mulig å bli,

Hva jeg snakker om? Om '40 dager og 40 netter', skrevet av fengselspresten Kjell Arnold Nyhus. Merk deg navnet og boken. Om jeg skal sammenligne den med noe jeg har lest før, så kommer jeg til å tenke på en bok som har betydd mye for meg og som jeg stadig har vendt tilbake til: Peder W. Cappelen: Alene med vidda, som utkom for riktig mange år siden. Også den om et opphold i fjellheimen, om betydningen av stillheten og med refleksjoner om livet. Men det er betydelige forskjeller. Nyhus lodder djupere, beskriver vår tids eksistensielle spørsmål, er mer underfundig, spørrende, og ærlig. Og språket til Nyhus er vakrere. Nå har jeg lest '40 dager og 40 netter en gang', men jeg skal lese den minst en gang til - denne gangen med blyant. Streke under de vakre formuleringene, alle overraskelsene boken byr på,  av beskrivelser. Enten det er vare naturskildringer, eller det handler om sjelens brådjup.

Det er selvsagt en slitt floskel og si at dette er boken alle burde lese. Men i dette tilfellet mener jeg det. Dette er en av de vakreste, vareste bøkene jeg har lest - og jeg har lest mange. Den er skrevet for alle. Man behøver ikke ha noen kristen tro for å lese denne. Det er en bok full av visdom, og dermed blir du litt klokere av å ha lest den.

Kjell Arnold Nyhus skriver om mysteriet, om det uutsigelse, men han pakker det ikke opp. Han lar noe av innpakningspapiret bli igjen, slik at det forblir nettopp det - et mysterium. Vi blir med på hans 40 dager og 40 netter på hytta hans, i stillhet, kontemplasjon, meditasjon, men samtidig inviteres vi til å gjøre vår egen reise.

For meg har det vært helt spesielt. Jeg elsker fjellet. Har hatt utallige turer dit. Fjellet lokker og drar i meg. Men nå er det satt punktum for de lange og frie turene. Parkinsons har ødelagt de mulighetene og det er så mye sorg og vemod i det. Men med  denne boken har jeg vært på reise i fjellet igjen. Kjent angen fra myrene, vinden som leker seg med vidda og som gir stillheten musikk, sett fossefallet med vannet styrtende ned foran deg, kjent suget når jeg har lent meg utfor stupet.

Takk, Kjell Arnold, for den vakre boka. Drømmen min måtte være en dag å få det privilegium å få sitte med deg på fjellnutens topp og skue blåne på blåne - på virkelig.

Kjell Arnold Nyhus:
40 dager og 40 netter
En fortelling om stillhet
Vårt Lands forlag
308 sider

Om å forårsake splid

"Hver dag når vi våkner har vi et valg: Vi kan bringe enhet, oppmuntring og velsignelser til Kristi kropp eller vi kan forårsake splid, kjødelige diskusjoner og manglende enhet. 

Herre, gjør oss til ydmyke ærens kar, som reflekterer hvem Du er. Må Herrens skjønnhet hvile over oss.

Splid = noen som sår krangling mellom brødre. En person driver frem en konflikt i et fellesskap (eller sosiale medier).

'Seks er de ting som Herren hater, og sju har han avsky for ... den som sår splid mellom brødre.' (Ord 6,16 og 19b)

'Måtte Herren vår Gud være vennlig mot oss! La våre henders verk lykkes for oss, ja, våre henders verk, la det lykkes!' (Salme 90,17)

- Steve Porter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Det som stjeler freden og gleden fra oss

En av mine nærmeste følgesvenner er en munk som levde på 600-tallet. Av Isak Syreren lærer jeg stadig noe nytt. Han er en god åndelig veileder. Han holdt til i Khuzistan, de ørkenlignende traktene mellom utløpet til Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt nede i det sørvestre Iran. Selv kom han fra Qatar. Der hadde en vokst opp og blitt munk i et av de østsyriske klostrene.

Isak og jeg er ofte sammen, noen ganger hver dag. I dag har han lært meg dette, her i min oversettelse:

"Et nidkjært menneske når aldri frem til fred i sitt sinn. Og den som er fremmed for freden, er fremmed for gleden... Du menneske, som tror at din nidkjærhet bekjemper andres skrøpeligheter, du har jaget bort helsen fra din egen sjel. Bekymre deg heller for din egen helse. Om du vil lege syke, så lit da at syke mennesker har større behov for omsorg enn for tukt... Det er ikke visdom som ytrer seg i nidkjærheten, men sjelens sykdommer: trangsynthet og manglende kunnskap. Den guddommelige visdommens begynnelse er overbærenhet og mildhet; de er utmerkede for en storsinnet sjel som vil ta vare på sin nestes svakheter."

Noe å grunne på den første dagen i november 2018.

Et profetisk budskap

Fra venner jeg anser som svært pålitelige har jeg mottatt et profetisk budskap som nylig ble båret frem i en bønnesamling. Vi har valgt å la vedkommende som bar frem profetien være anonym, og det samme med hvor den ble båret frem. Det er budskapet som er viktig. Det er sjelden jeg gjengir slike budskap, men budskapet har en slik karakter at så mange som mulig av de som ber for Norge bør høre det.

Jeg gjør oppmerksom på at den som fikk budskapet opplevde at det var nasjonen Norge, som talte dette. Som med alle profetiske budskap hører regelen:

"Forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode." (1.Tess 5,20-21.

Her er profetien:

«Hvor er mine trøstere, hvor er mine hjelpere og hvor er de som kan stoppe mitt blødende sår?
Jeg er å finne på kne og har ikke lenger kraft til å stå. Jeg har kunnet gi innbyggerne av mine resurser og min overflod. Jeg har kunnet få være til rik velsignelse, fordi det har vært mennesker som har gitt tilførsel ved sine bønner og sin gode ferd. Jeg har vært i stand til å gi menneskene det beste av landets goder, og jeg har trofast stått som en venn. Men nå er nøden kommet og jeg er ikke lenger i stand til å gi det jeg er kalt til å gi. 
Jeg er i nød, jeg er ensom og naken. Hvorfor er det ikke lenger mange som ber? Jeg savner de som stod opp for rettferdigheten. De som ingen så, men som fylte vekterplassen natt og dag. Jeg gledet meg stort over menneskebarnas bønner for meg, for innbyggerne og landets ledere. 

Om dere visste min tilstand og min nød hadde bønnerommet vært fylt til randen. Men akk... alt som finnes er tomme stoler og tomme altere som ingen lenger besøker. Lampene er blåst ut i bønnens hus, og de ligger mørklagt og står tilbake med låste dører. 

De som spurte etter Gud er ikke lenger, og de som nødet folket til bønn er ikke lenger, og de som lot ropet høres for sitt elskede land er borte. Hvorfor høres ikke lenger ropet fra vekterposten, og hvor er de som samlet seg i kirker og bedehus?

Farer truer og grenser prøves. Jeg skjelver! Jeg er i barnsnød! Finnes det noen der ute som vil holde min hånd så jeg ikke synker dypere ned?

Jeg synker sammen, og mine lunger svikter. Må bønnenes vind fylle deres og mine lunger så vi sammen kan gi ære til Himmelens Gud! 

Se til jødene og stå dem bi, se til deres kall og hjelp til. Jeg kjenner mine brødres nød(naboland), de som er bundet på hender og føtter. Våkne opp for ilden nærmer seg! Våkne opp for fattigmann er på vei! Om bønnen ikke stiger opp vil vi snart få kjenne arm-grep som ikke er av kjærligheten.

Den harde herre vil stjel lyset fra oss og vi vil bli famlende og redde.

Mine kjære innbyggere; be for meg, be Nådens Herre om hjelp i denne stund. Be og rop, for jeg er i barnsnød og i stor ensomhet. Vil du gi meg tilbake for alt jeg har gitt deg?»

I nød; Norge 

Tenk om det var Gud?

Jeg klarer ikke å fri meg fra denne tanken: Har Gud åpnet en mulighetens dør, når Norges statsminister Erna Solberg, åpnet muligheten for å gjøre endringer i abortloven? Og, er vi som forbedere også denne gangen i ferd med å glippe taket og la anledningen gå fra oss til å be dette igjennom?

Flere ser på dette utspillet som politisk spillfekteri og svært usannsynlig, men - om det er Gud som har åpnet en mulighetens dør? Skulle noe være for vanskelig for Ham?

Kanskje du mener at vi ikke skulle blande Gud inn i dette, og la politikk være politikk? Men hvem sin side er Gud på? Jeg holder en knapp på fosteret i mors liv.

Høyres stortingsgruppe stiller seg bak utspillet til Solberg, Venstre og Fremskrittspartiet er imot, ja, alle odds er imot. MEN, med Gud er det alltid et: men. Gud.

Hvor mange vil be om et mirakel? For barnet i mors liv?

Det svakeste ledd er selve sentrum

"De delene av kroppen med størst ære er ikke hodet eller hendene, som leder og kontrollerer. De aller viktigste delene er de som sjeldent presenteres. Det er selve kirkens mysterium. Som mennesker kalt ut av undertrykkelse og ut i frihet, erkjenner vi at de svakeste blant oss - de eldre, de små barna, de funksjonshemmede, de mentalt syke, de sultne og de syke - er de som danner det virkelge sentrum. Paulus sier:

"De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig..." (1.Kor 12,23)

Kirken som Guds folk kan virkelig kroppsliggjøre den levende Kristus blant oss kun når de fattige forblir den virkelige skatten. Å ta vare på de fattige, er noe langt mer enn kristen veldedighet. Det er selve essensen i det å være Kristi kropp."

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Om å akseptere Guds nærvær i oss selv og andre

"Freden kommmer når vi ikke lenger behøver å bevise at vi har rett, idet vi lever ut sannheten om tilgivelse og forsoning og aksepterer lyset og nærværet til Gud i oss selv og i andre."

- Jean Vanier (bildet) i boken: Drawn to the Mystery of Jesus, side 300. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En indianerkvinnes djupe visdom

En av mine venner er en kristen indianerkvinne. På forunderlig vis har Gud mange ganger talt gjennom henne rett inn i livet mitt. Særlig i vanskelige sykdomsperioder. Selv ble hun etterlatt på gata ni og en halv måned gammel, og funnet av politiet i Chicago. Hun ble plassert i et barnehjem, og senere adoptert bort. Da var hun seks. Hun ble misbrukt, og 11 år gammel fant hun ut at det var tryggere på gata enn i familien som hadde adoptert henne.14 år gammel møtte hun Jesus, og ble døpt.

I 2011 ble Brown Eagle dignostisert med langt fremskreden krefr. Hun tok opp kampen, og har vært kreftfri i fire år. Prøvelsene har vært mange. Utrettelig arbeider hun for å hjelpe de fattige, de hjemløse og marginaliserte.

Her om dagen skrev hun - og det gikk rett hjem hos meg:

"Den visdom jeg har lært gjennom skriftningene i årstidene vi opplever i livet, er at noen ganger må vi bli ført lenger bort slik at vi kan bli brukt på en større måte av Gud. Og noen ganger er  det slik at andre ikke vil forstå, men det er helt i orden. Fordi Gud var, er og vil for alltid bli vårt svar."

Å bli 'ført lenger bort' handler om at Gud tar oss til side, inn i stillheten, avsondretheten, hvor vi er alene, og hvor Herren får en mulighet til å tale til oss. Det skjer for en periode. Hvor lenge vet Gud alene. Så, når tiden er inne, tar Han oss frem igjen, for å gi videre hva vi har fått.

Min erfaring er at det ikke alltid er like lett å forstå dette, særlig ikke når Gud tar oss til side, midt i aktive år. Vi tror jo at vi er så viktige, ja, uunnværlige. Men Herrens visdom er annerledes.

Ofrene for jødehatet har fått et ansikt

Legg til bildetekst

Hun overlevde nazistenes jødeforfølgelser og utryddelsesleire, men den demoniske antisemittismen og antisionismen nådde henne igjen. 97 år gammel skytes Rosa Malinger (bildet) ihjel av en glødende jødehater, mens hun feirer gudstjeneste på sabbaten.

Den verste jødemassakren i amerikansk historie har fått et ansikt. Den livsglade, vakre  Rosa Malinger, måtte gi tapt for det amerikanske jødehatet. Men det finnes også et norsk jødehat, som det finnes et svensk og britisk. Antisemittismen og antisionismen er global. Den har infisert alle samfunn.  I USA var det en hvit mann som kaldblodig drepte elleve menn og kvinner - ene og alene fordi de var jøder. Ikke for noen annen årsak.

Men han er ikke alene.

Halvparten av all hatkriminalitet i USA er hat mot jøder. Jødehatet blant amerikanere har økt med 60 prosent i 2017. 1.986 tilfeller av antisemittiske hendelser ble raportert over hele USA i fjor. Det er en økning på 57 prosent siden 2016 da tallert var 1.267. Tilfeller med jødehat ble rapportert i alle de amerikanske statene, og det for første gang på 10 år.

Går vi tilbake til 2016 ble 54,2 prosent av alt religiøst hat i USA rettet mot jøder, mens hat mot muslimer lå på 24,8 prosent.

Jødehatet i USA finnes i jihadistiske grupper, i nynazistiske grupper, blant hvite og svarte, og i enkelte kristne grupperinger.

Reaksjonene på det som skjedde i Pittsburg lørdag, i synagogen 'Livets tre', har vært sterke. Men det som skjedde er likevel ikke overraskende. Det var bare et spørsmål om det tiltagende jødehatet som ligger der og ulmer skulle få utløp. I dag sørger mange amerikanere over tapene av jødiske liv, og vi sørger sammen med dem. Men når skal vi sette jødehatet på dagsordenen?

Men det finnes lyspunkter. Amerikanske muslimer har i kjølvannet av tragedien i Pittsburg samlet inn over 60.000 amerikanske dollars til minne om ofrene lørdag. Giverne tilhører ulike islamske organisasjoner. Det er sterkt all den tid det ikke var en muslim, men en hvit amerikaner som sto for de grufulle drapene.

Skremmende signaler fra våre fremtidige politikere

Det er skremmende å tenke på hva slags kommende politikere som skal styre Norge i en nær fremtid. Ikke bare vil flere av de politiske ungdomsorganisasjonene sørge for at flere liv går tapt i mors liv. Nå har Unge Venstre i sitt landsmøte denne helgen fattet vedtak om å arbeide for å få opplevet kirkeasylet. Liberalistene vil med andre ord ramme noen av de mest sårbare gruppene vi har: fosteret i mors liv, og mennesker på flukt.

I Vårt Land i dag karakteriserer biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, vedtaket Unge Venstre har gjort som et 'dramatisk brudd med den kristne kulturarven'. Det er jeg helt enig i. Respekten for kirkebygget har sine røtter i den jødiske arven. Gud opprettet såkalte tilfluktsbyer, hvor mennesker som hadde kommet i skade for å forvolde en annens død, kunne rømme og oppholde seg, mens saken ble gransket.

Kirkeasylet har vi hatt siden vi fikk kirker i Norge. Kirkerommet har vært ukrenkelig. Inntil nå. For Unge Venstre er ikke alene om å fremme forslaget om å oppheve retten til beskyttelse for særlig utsatte mennesker. Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsperson, Jon Helgheim, tok i februar til orde for å avskaffe kirkeasylet.

Kirkene skal altså ikke lenger være et fristed for forfulgte. Det bør vi merke oss med tanke på de vanskelige tidene vi nå går i møte. Forfølgelsen av kristne verden over øker i intensitet. Hvorfor skulle Norge bli forskånet? Vi ser allerede i dag hvordan våre politiske myndigheter behandler konvertitter.

Det var justisminister Grete Faremo (Ap) som i 1993 ga politiet innstruks om at de av respekt for kirken som hovedregel ikke skal gå inn i kirker og bedehus 'for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet'. Det samme prinsippet ble gjentatt av Bondevik-regjeringen i sin innstruks til politiet i 1999.

Nå vil våre fremtidige politikere endre dette. Dette er et signal til alle de som ber for Norge. La oss be om at vi får gudfryktige politikere inn i kommunestyrer, fylkesting og Storting, som vet å ta vare på vår kristne kulturarv.

Den uredde prinsessen som reddet jøder under 2.verdenskrig

Det er ikke så ofte jeg skriver om kongelige, men jeg er blitt så grepet av historien om prinsesse Alice av Battenberg (bildet) Hun er gravlagt på Oljeberget i Jerusalem, og ble i 1993 erklært som 'Rettferdig blant nasjonene', den høyeste utmerkelse en hedning kan få, for med fare for sitt eget liv, å ha reddet jøder under 2.verdenskrig. Hun var en djupt troende kristen.

I forbindelse med prins Williams første offisielle besøk til Israel i juli i år stanset han ved Maria Magdalena kirken som ligger på Oljeberget. Der ville han besøke gravstedet til sin oldemor, prinsesse Alice.

Men la oss begynne med begynnelsen:

Alice ble født inn den kongelige britiske familien i 1885, og var Dronning Victorias første tipp-oldebarn. I 1903 giftet hun seg med prins Andrew og flyttet til Athen og ble en del av den kongelige greske familien. Prinsesse Alice og prins Andrew fikk fire døtre og en sønn, Prins Philip, den fremtidige hertugen av Edinburgh.

Prinsesse Alice's liv skulle bli ekstraordinært fra begynneløse til slutt. Hun ble født døv. I perioder av sitt liv slet hun psykisk. Etter at broren til hennes mann begikk statskupp, måtte prinsesse Alice og hennes famlie gå i eksil i Sveits. Senere flyttet de til Paris. Her levde de som flyktninger i stor fattigdom og hjelpeløshet. Det var her i Paris at prinsesse Alice ble forlatt av sin mann. Prinsen tok også fra henne deres barn. Gjennom disse mørke årene, hadde hun likevel et stort hjerte for de virkelig nødlidende og hun tok derfor på seg arbeid for Røde kors.

I 1938, returnerte prinsesse Alice til Hellas alene, men hun skulle ganske snart kastes ut i et storpolitisk drama. Nazistene okkuperte som kjent Athen i 1941. Nok en gang, måtte den greske kongefamilien flykte, Sør-Afrika. Prinsesse Alice og hennes svigerinne, prinsesse Nicholas, valgte å bli. Den eneste måten å overleve på, var matpakker sendt til dem fra prinsesse Alices bror, Lord Mountbatten, men flesteparten av disse matpakken ga de bort til de fattige.

Situasjonen var svært vanskelig for prinsesse Alice. Hennes fir døtre hadde giftet seg med tyske prinser, mens hennes sønn Philip var medlem av British Royal Navy. Prinsesse Alice var lojal mot de allierte styrkene.

I 1943 begyne Gestapo å lete opp de greske jødene for å sende dem til konsentrasjonleirene. 60.000 av de omlag 72.000 jødene som befant seg i Hellas ble deportert og av disse døde 58.000 i Auschwitz og Treblinka. Kun en eneste jødisk familie klarte å flykte idet de ba to av de gjenværende medlemmene av den kongelige greske familien som fremdeles bodde i Athen om hjelp.

Haimaki Cohen var et tidligere medlem av den greske regjeringen og hadde ved ulike anledninger gjort viktige tjenester for kong Georg I av Hellas. Kongen hadde sagt at om det skulle oppstå en situasjon der han trengte hjelp skulle han henvende seg til kongen. En dag sto familien til Haimaki Cohen på døra til prinsesse Alice og ba om hjelp. Hun tok imot dem. Det innebar en svært stor risiko. Hovedkvarteret til Gestapo var nærmeste nabo til prinsesse Alice. Men prinsesse Alice bestemte seg likevel for å skjule Haimakis enke Rachel og deres datter, Tilde, for resten av krigen. Etter å ha forsikret seg om at Rachel og Tilde var trygge, reiste Rachels fire sønner til Kairo som medlemmer av motstansbevegelsen for å tjene den greske regjeringen i eksil. En av sønnene, Michael kom tilbake etter en tid, og fikk også ly hos prinsesse Alice.

Prinsesse Alice var fullt klar over hvilken risiko hun påtok seg. Etter en tid fikk Gestapo mistanke og hun måtte inn til avhør. Nå hadde prinsessen lært seg å lese på leppene. Faktisk kunne hun lese på leppene både tysk, engelsk, fransk og gresk, men når Gestapo forhørte henne lot hun som om hun ikke forsto noe som helst og de ga til slutt opp.

I 1967 kunne prinsesse Alice returnere til sin sønn og svigerdatter, prins Philip og dronning Elisabeth II. De hadde invitert henne til å bo i Buckingham Palace.

Prinsesse Alice døde to år senere. Hennes siste ønske var å bli gravlagt i Jerusalem, like i nærheten av hennes barndoms store helt og kjære tante, Storhertuginne Elizabeth Feodorovna av Russland, som ble myrdet under den russiske revolusjonen. Hun ble først gravlagt ved St.George`s Chapel i Windsor, og gravlagt i Jerusalem 19 år senere.

Graven ble som sagt besøkt av prins William i år. Hennes sønn Philip besøkte graven i 1994, hennes barnebarn prins Charles, i 2016. Når prins William besøkte graven på oljeberget i år fikk han møte to av Cohens etterkommere som da befant seg i Jerusalem: Evy og Philippe Cohen, oldebarn av Rachel Cohen.

Når livet ikke ble slik du ønsket deg

Denne uken fikk jeg en uventet beskjed fra fastlegen min. Hun har mistanke om at jeg har fått leddgikt, Jeg sendes nå videre til en reumatolog og røntgen. Smertene i noen ledd er så intense, så det kan godt være hun har rett. Ikke akkurat det jeg ønsket å høre, men jeg holder fast ved ordene fra 2.Kor 4,9: "slått ned, men ikke utslått". 

Med en tilleggsdiagnose til de jeg har med hjerte og lunger, diabetes, lavt stoffskifte og Parkinsons, var dette en tøff beskjed å få. Jeg synes det var nok nå, men igjen la jeg mitt liv i Herrens hender og overlater til Ham å skrive min historie.                                           

I det samme kapitlet skriver Paulus: "For Gud som sa: Lys skal stråle fram fra mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatt i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv... Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp..." (v.6-7 og v.10-11)

Men løpet er ikke fullført. Jeg svarer på den nye utfordringen med å tilby menigheter og foreninger et nytt seminartilbud:

"Når livet ikke ble slik du ønsket deg
med undertittelen:
- Det strøymer ei livselv av lukka - Gleden i Den Hellige Ånd."

Seminaret har en varighet på tre timer, og vi har ledige dager våren og høsten 2019.

Det er også muligheter for å få Bjørn Olav på besøk med seminaret:

Bønn med hvilepuls.
Hvordan senke skuldrene og leve i bønn i hverdagene.

Ta kontakt via epost: bjørnolav58@gmail.com
eller send en sms til 90525875 så ringer jeg deg opp igjen

Vår djupe selvforakt og vår legedom

Jeg møter av og til kristne som er så strenge mot seg selv. De sliter med så mye selvforakt og dårlig samvittighet for alt de skulle ha gjort, og som de ikke rekker med. Jeg kjenner dette igjen fra eget levd liv.

I dag leste jeg om en som forteller om en venn av seg som endelig hadde fått nåde til å tilgi seg selv for alle sine synder og alle sine feiltrinn som menneske, som ektefelle og som kristen.

Min Facebook-venn, Chris Brown, forteller at når han leste om dette, skrev han til denne vennen for å få ham til å fortelle om hva han hadde opplevd.

Vennen kunne fortelle at han for noen år siden hadde oppsøkt et svært gammelt kloster, hvor han hadde fått snakke med en munk og fortalte ham hva han slet med. Munken gjenfortalte historien som Jesus forteller om 'Den gode samaritan', og brukte så den som et eksempel på å ha medlidenhet med seg selv.

Munken sa det slik:

"Om du går nedover en gate og finner en mann forslått og ranet og som ligger der blødende, ville du ikke ha medlidenhet med ham eller ville du fordømme ham for hans svakhet som gjorde det mulig å bli ranet?"

"Min venn svarte at han ville hatt medlidenhet med mannen og ville ha hjulpet ham."

Munken svarte da: "Mannen som ligger der er deg!"

Så skriver min Facebook-venn:

"Selvsagt kan vi ikke rettferdiggjøre våre synder og vi skal selvsagt strebe etter å gjøre det beste og vende oss vekk fra vår synd, men vi er alle blitt frastjålet Guds nåde, vi er blitt slått, påført skader, og etterlatt i grøfta. Likevel, Kristus elsker oss og søker alltid å løfte oss opp fra lidenskapens myr. Når Han elsker oss og vi søker å etterligne Ham på alle måter så skulle vi strebe etter å elske det liv som Gud har gitt oss fordi vi kan ikke elske Ham og samtidig hate det livet Ham har gitt oss."

Så sant dette er.

Måtte Herren sette oss fri fra all selvbebreidelsene, selvforakten, og gi oss en djup erfaring av å være Den elskede, den Gud har sitt behag i, den Han gleder seg over. Den Han elsker. Den Hellige Ånd kan lege oss slik at vi erfarer dette i  våre liv.

Vond splid mellom ortodokse troende

Det østlige ortodokse Europa rystes. Ikke siden det store skismaet i 1054 mellom den såkalte Øst- og Vestkirken har vi vært vitne til en djupere splittelse i Den ortodokse kirke enn nå. Mange opplever dette som svært smertefullt.

Konflikten dreier seg i første rekke om at patriarken i Konstantinopel er klar til å anerkjenne Den ortodokse kirken i Ukraina som en selvstendig kirke. Den ortodokse kirken i Ukraina har nemlig siden 1686 hørt inn under patriarken av Moskva. Etter Sovjetunionens fall ønsket en del av Den ukrainsk-ortodokse kirken selvstendighet, men lederne for denne selverklærte kirken ble ikke anerkjent av patriarken av Konstantinopel, som blant de ortodokse kirkene regnes som den fremste blant patriarkene.

Nå har patriarken i Konstantinopel, Bartolomeus, endret standpunkt, og samtidig har han fratatt Moskva overhøyhet over ortodoksien i Ukraina. Målet er en nasjonal ukrainsk-ortodoks kirke. Slik blir det bråk av. Både kirkepolitisk og storpolitisk. Blant annet fordi det handler om hva som skal skje med de klostrene og kirkene som i dag hører inn under Moskva-patriarkatet. Men det handler også om storpolitiske spørsmål: Om forholdet mellom Moskva og Kiev.

Og det får store praktiske konsekvenser mellom de troende:

For Moskva-patriarkatet svarer med å bryte med patriarken i Konstantinopel. Moskva anerkjenner nemlig ikke det som skjer i Kiev. Det fører til at prester fra de to kirkene ikke kan arbeide sammen, noe som igjen fører til at de troende ikke kan feire nattverd sammen. Læren er den samme, men nok en gang fører kirkepolitikk til splittelse i Kristi kropp. Det er en skandale.

Det er mye sinne, uforsonlighet og maktutøvelse i det vi nå er vitne til.

Mens Vestkirken, les Den romersk-katolske kirke, er såkalt overnasjonal, har Østkirken, les Den Ortodokse kirke, en annen struktur, og har nasjonale kirker knyttet til ulike patriarkater. Den ortodokse kirke har gjennom sin historie vært ridd av mange nasjonale konflikter, noe som har skapt store problemer troende imellom.

I Ukraina har mange følt at Den ortodokse kirke har tatt russernes side i den bitre og voldelige konflikten øst i landet, mens mange russere mener at Ukraina hører dem til. Både i  Russland og Ukraina er det sterke bånd mellom Den ortodokse kirken og statsmakten.

Å elske mennesker

"Å elske mennesker som Jesus elsker dem er å vaske deres føtter, å tjene dem i ydmykhet, er å hjelpe dem til å reise seg i sannhet og kjærlighet.

Å elske er å leve i fellesskap med andre."

- Jean Vanier (bildet) i Drown into the Mystery of Jesus, side 274. Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen.

Uten tårer kan vi ikke se Gud

"La ingen bli villedet eller villlede seg selv med tomme ord - før vi har sørget og felt tårer, har vi ikke fått et nytt sinnelag, heller ikke har vi et ønske om virkelig forandring eller ærefrykt for Gud i vårt hjerte. For vi har ennå ikke blitt oss bevisst vår skyld eller dømt oss selv, og sjelen har heller ikke fått en forsmak på den ytterste dom og den evige pine. For hadde vi dømt oss selv, om vårt hjerte så var blitt grepet av dette og kjent det, da ville våre tårer strømme.

Uten tårer kan ikke vårt harde hjerte mykne, vår sjel kan heller ikke tilegne seg åndelig ydmykhet, og vi vil mangle kraft til å ydmyke oss. Den som ikke er ydmyk, kan ikke bli forenet med Den Hellige Ånd. Uten den forening som oppnås ved renselse fra all lidelse, kan vi ikke kjenne og se Gud, ikke bli verdige til å få del i den skjulte innsikt som hører ydmykheten til."

- Simeon Den nye teologen (949-1022) i boken: Kysse spor av Peter Halldorf, Luther Forlag 2002, side 373.

Bror Roger om bønn

"Bror Roger var absolutt en bønnens mann, men det skulle ikke gjøre noen forlegen. Han så aldri på seg selv som noen åndelig mester, og foreslo aldri noen metoder eller teknikker når det gjaldt bønn eller meditasjon som måtte studeres eller læres.

Først og fremst ønsket han å være en som lyttet. 

For ham handlet det å ha tillit til Gud om noe veldig enkelt, så enkelt at alle har tilgang til det, og det samme var sant når det  gjaldt bønn."

-  Sabine Laplane: 15 days of Prayer with Brother Roger of Taize. New City Press 2010, side 8. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

Nynazister får marsjere i to norske byer - hvor er reaksjonene?

Det er skremmende at de ansvarlige myndighetene i Fredrikstad og Moss er så lite lydhøre, og slipper nazister til i sine gater. Ervin Kohn forteller på sin Facebook-side at han ikke får mye støtte for å forby Den nordiske motstandsbevegelsen. Nå skal nynazistene få marsjere i disse to østfoldbyene.  Det skjer førstkommende lørdag. Politiet har tilkalt ekstramannskaper.

Det er ingen ting som sier at kommunene i Norge må stille det offentlige rom til disposisjon for alt og alle.

Det er et valg, og Fredrikstad og Moss åpner altså opp for jødehatet. Hvilke signaler sender vi med dette til den jødiske befolkningen i Norge?

Hvorfor er det så få som reagerer på dette? Har vi glemt vår nære historie?

Hvor er engasjementet fra menighetene i disse to byene?

Finland har forbudt denne organisasjonen. Hvorfor gjør ikke Norge det samme?

Døde under kveldsbønnen

Det finnes vel ingen bedre måte å bli hentet hjem til himmelen på, enn å dø på et bønnemøte. I forrige uke, i forbindelse med en av kveldsbønnene i Taize døde bror Francois. Han ble 89 år gammel.

Han var fremdeles ung  da Gud  kalte ham til å forlate hjemlandet Nederland for å bli en del av den økumeniske kommuniteten i Taize. Bror Francois ble en stor støtte for bror Roger i de forskjellige fasene denne kommuniteten har vært igjennom. Hele tiden har bror Francois arbeidet lidenskapelig for kirkens enhet.

Det er et særs fruktbærende liv som nå er avsluttet. Alltid trofast mot Jesus og kommuniteten, som var hans liv, og med en varm tilstedeværelse. Han forstod virkelig betydningen av Jesu ord: "Jeg kaller dere venner". Bror Francois var også kjent for sin store kjærlighet til Guds ord, og den kjærligheten satte et tydelig preg på livet i Taize.

Billedtekst: Bror Francois sammen med den nåværende prioren for Taize-kommuniteten, bror Alois. Foto: Taize.

Pinsemenighet i Sverige samler kristne i bønn for enhet

Pingstkyrkan i Vänersborg i Sverige er inne i en syv dagers bønneaksjon, som startet lørdag i forrige uke. Lengselen er å se Guds folk komme sammen i enhet.

Det hele begynte for tre år siden med seks timers lovsang en gang i måneden. Initiativtager er lovsangslederen Michael Johansson og hans kone, Lisa. I vår fikk Michael Johansson et syn der han så hvordan Gud dro en sirkel av ild rundt ham. Når han innbød andre i sirkelen, ble den utvidet. Til slutt omkranset den hele Vänersborg, som ligger i Västra Götalands län. Byen fikk bystatus allerede i 1644, og har nærmere 22.000 innbyggere.

Michael Johansen er også ansvarlig for foreningen "Burn 24-7 Vänersborg, og har nettopp kommet hjem fra en stor bønnesatsning i Sarajevo.

Pinsekyrkan i Vänersborg strekker ut en hånd til alle de andre kristne forsamlingene i byen, og vil ha med seg alle i en forenet bønn for stedet de bor på.

Et vemodig punktum

Jeg vet ikke når jeg skrev mine første bokstaver, men jeg har levd i 60 år.  Kanskje var jeg fem-seks. Derfor er det vemodig når man ikke lenger er i stand til å skrive. Jeg forstår ikke lenger hva jeg selv skriver. Hånda skjelver for mye.

Jeg tenker derfor - med mindre noe helt spesielt skjer - at dette er noe av det siste, om ikke det siste jeg skriver, for hånd. På lappen står det:

"Gud velsigne alle mine lesere. Takk til alle som er innom bloggen. Gud er trofast. La Herren skrive din historie."

På dager som dette kjenner man seg ekstra liten. Parkinsons er ikke bare en nevrologisk sykdom. Den staves også s-o-r-g og t-a-p.

Den livsfarlige bitterheten

For mange år siden hørte jeg min gode venn, Eivind Frøen, tale over ordene i Hebr 12,15: "La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet."

Selv om det er mange år siden jeg hørte Eivind snakke om hva bitterhet kan gjøre med livene våre, har hans budskap levd med meg i alle disse årene.

Ved siden av stolthet er nemlig bitterhet det åndelige livets verste fiende. Bitterheten kveler alt åndelig liv, Og den har den egenskapen at den er smittsom. Et menneske som styres av bitterhet, kan dra andre mennesker inn i sin bitterhet, og forpeste og ta kvelertak også på deres liv. Det er ikke for ingenting at Hebreerbrevets forfatter innleder sine ord med:

"Se til at ingen går bort fra Guds nåde...." Så kommer ordene om bitterheten.

Bitterheten vil til slutt føre til at vi vender oss bort fra Gud, og i mellomtiden kan vi ha dratt mange med oss i fallet.

Bitterhet starter gjerne med at den onde sår et lite frø. Det kan være en en skuffelse, en urett som begås mot oss, og så gir vi den næring, og vi ender opp som hevngjerrige mennesker. Vi skal ta igjen!

En kristen derimot, kalles til å lide urett!

I menigheten i Korint hadde bitterhet fått slå rot, og de anla til og med rettssaker mot hverandre. Da er det at apostelen Paulus viser dem Lammets vei:

"Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor heller ikke lide tap." (1.Kor 6,7)

Guds Lam led stille og tok ikke hevn.

Gir vi rom for bitterheten blir frøet til en rot, som vokser og vokser og vokser.

Apostelen Peter skriver:

"Men om dere holder ut lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. DET VAR JO DETTE DERE BLE KALT TIL. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, FOR AT DERE SKULLE FØLGE I HANS SPOR. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånet, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig." (1.Pet 2,20-23)

Har du gitt etter for bitterheten, er det bare en vei å gå: Omvendelsens.

Gud åpner dørene når vi lever evangeliet

Jeg fikk siste nr av det amerikanske magasinet 'Sojourners' i går. Det er alltid spennende å lese det. I november nummeret er det et intervju med Jean Vanier. Jean Vanier, som nettopp fylte 90, forteller blant annet om en film som lages om ham og bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, som han har grunnlagt.

Men det var noe annet som fanget min interesse denne gangen, noe Jean Vanier forteller om en av Jesu lillesøstre. Hun nevnes ikke med navn. Hør bare, her i min oversettelse:

"Vanier fortalte meg om en av Jesu lillesøstre som hadde sin tjeneste i et tøft nabolag i Frankrike hvor mange muslimske kvinner bærer burka. Denne ordensøsteren hadde et sterkt ønske å møte noen av disse kvinnene og bli venner med dem, men hun visste bare ikke hvordan det ville kunne la seg gjøres. 

En dag hun ruslet rundt i nabolaget og støtte på en gutt som kastet stein og ropte ut skjellsord mot en kvinne i burka. Hun knelte ned foran gutten og sa: 'Du burde ikke gjøre slikt, det er ikke pent, og  du burde be om unnskyldning!' Kvinnen i burka hadde stanser opp og var vitne til det som skjedde. Gutten spurte ordensøsteren: 'Vil jeg bli tilgitt?' Hun svarte: 'Ja!' Og gutten gikk bort til den muslimske kvinnen og sa at han var lei seg.

Ordensøsteren bøyde seg nok en gang ned til gutten og sa: 'Du er vakker fordi du kan si unnskyld.  Det viser hvor vakker du er!'

Etter denne hendelsen har ordensøsteren fått mange venner blant de muslimske kvinnene."

Tenk hva våre handlinger i Jesu ånd og kjærlighet kan utrette! Tenk hvor mange vi kunne nå med evangeliet om vi levde evangeliet!

En predikants anfektelser

Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men predikanter kan bli anfektet, også de mest garvede. Det er veldig sjeldent jeg gruer meg for å stå foran en forsamling, det være seg om den er liten eller stor. Man får etter hvert trening. Men jeg kan bli veldig anfektet etterpå.

Fikk jeg sagt det jeg skulle si? Sa jeg mer enn jeg skulle si? Sa jeg noe feil. Kom jeg i skade for å såre noen? Var jeg for steng i stemmen? Eller verst av alt: dette burde jeg ikke sagt! Det ble helt feil.

Kanskje det ikke passet for denne anledningen? Kanskje Gud ville ha frem noe annet?

Slik kan jeg spørre, og slik kan jeg anklage meg selv. Rett etter en preken eller et seminar kan jeg være veldig sårbar. Og til og med dagen etterpå. Det vet fienden vår å utnytte.

Noen mener at man ikke skal si noen rosende ord til predikanten etter en tale. Det vil nemlig holde ham ydmyk. Jeg tror ikke det er noen fare. Han eller hun er sin verste dommer! Kanskje de faktisk trengte oppmuntringen du kunne gi dem. Noen ganger går jeg fra en forsamling uten at noen har gitt noen respons. Hvordan tror dere den dagen blir?

Ikke at jeg er ute etter ros eller skryt, men det er noe annet med oppmuntringer.

Jeg, og jeg tror de aller fleste forkynnere, tar kallet og forkynneroppdraget på ramme alvor. Før jeg 'leverer' en preken, har jeg brukt dager i bønn og forberedelser. Jeg har studert Guds ord, arbeidet med teksten. Alle mine prekener skrives ned. Frem til nå for hånd, men jeg skjelver for mye på grunn av Parkinsons, til at jeg kan fortsette med det, så det må skrives på maskin. Ofte dikterer jeg til May Sissel, så hun skriver for meg. Forberedelsene kan ta flere dager, og skrive manus likeså. Ting blir slettet underveis, omskrevet. Jeg spør hele tiden om det jeg skal si er forståelig, at det er levd liv hos meg, og ikke teorier. Jeg kan ikke forkynne noe for andre, som jeg ikke lever ut selv. Det blir feil for meg. Jeg ønsker å være ærlig overfor andre om mitt eget liv, derfor byr jeg på meg selv og forteller om mine egne feil, mangler og synd. Vi kommer lengst med ærlighet.

Så har jeg lært underveis dette: ikke ha meg selv for høytidelig.

Men jeg tar forkynnelsen på ramme alvor. Jeg skal svare for Gud en dag. "En lærer," sier Skriften, skal "få desto strengere dom."

Be for oss som forkynner Guds ord. Be om beskyttelse. Be om Åndens salvelse. Be om at vi må bli bevart.

Å leve i påskelyset

Herre, takk for at jeg får leve i påskelyset hver dag, i etterdønningene av din seier over døden. Dette lyser bryter mørket i livet mitt.

Herre, la meg få leve med den majestiske ro du viste, når du sto opp igjen fra de døde. Du tok tørkelet ditt hode var svøpt med, og brettet det pent sammen og la det til side.

Frykt ikke! var din hilsen til dine venner i daggryet påskemorgen. Jeg tar med meg den hilsenen inn i hverdagene mine. For det hender jeg frykter.

Med døden nedtrampet du døden,
og til dem i gravene ga du liv.

Gjøvik 23.oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C)

Arven etter Jan Hus, del 2

Navnet Jan Milic er uløselig knyttet til Jan Hus. Han var en tsjekkisk romersk-katolsk prest og nok den mest innflytelsesrike predikanten i den fremvoksende bøhmiske reformasjonen på 1400-tallet. Sammen med andre bøhmiske predikanter og skribenter i sin samtid, banet ham veien på ulike måter for reformatoren og martyren Jan Hus.

Han kom til tro på Jesus i året 1363 og gav sitt fullstendig i Herrens hender. Hans samtidige forteller at han var en mann sterkt preget av en påtagelig hellighet, ydmykhet og bønnens ånd. Hans motstandere klaget ham inn for paven, og Jan Milic måtte stå til rette for pave Urban. Men Gud elsket Jan Milic, og sto ved hans side.

Det fortelles at pavens bror, som var en albansk kardinal, kom med følgende uttalelse:

"Selv om min bror, pave Urban, står der skinnende på grunn av sine mirakler, mener jeg likevel at det er Milic som burde kanoniseres før min bror."

Jan Milic fraskrev seg alle sine privilegier og sin eiendom, og så det som sin hovedoppgave å spre evangeliet, ta seg av de fattige, syke og ensomme, leve i tilbedelse og studier og skrive ned sine prekener. Arven etter Jan Milic ble videreført av modige menn som Tomas Stitny, Marej av Janov og senere av Jan Hus selv.

Etter at Jan Hus ble brent bundet til en stake og brent for sin tro og overbevisning fortsatte arbeidet med å forkynne sannheten, koste hva det koste ville. Grupper av sanne Jesus-troende oppsto og de dannet 'Unionen av Brødre' i Kunwald, i 1457. Grunnlaget for denne unionen var en sterk vektlegging av hellighet.

Martin Luther ble inspirert av de tsjekkiske brødrene, her i min oversettelse:

"Siden apostlene har det ikke vært noe folk hvis kirke har vært nærmere læren og livet til apostlene enn de tsjekkiske brødrene. Selv om disse brødrene ikke overgår oss i renhet hva lære angår, overgår de oss i stor grad i sin pliktoppfyllende disiplin som er nærværende i kirken, disiplin som de anvender og gjennom hvilken de leder kirken med glede. Hva angår deres disiplin fortjener de stor ære, som vi anerkjenner til Guds ære og for sannheten."

Apostelen Paulus skriver:

"For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige, så dere holder dere borte fra hor... For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv." (1.Tess 4,3 og v.7)

(fortsettes)

CD-perm med helgens bibelundervisning

Da har May Sissel og jeg nettopp kommet hjem fra Slemmestad, og med oss har vi rykende ferske CD-permer fra helgens bibelseminar i Sannhetens Ord Bibelsenter.

Tema: Et hellig presteskap. CD-permen innneholder fire CD'er:
1. Et hellig presteskap
2. Apostelen Johannes - beder og profetisk seer
3. Det viktigste bønneemnet
4. En profets lønn.

Pris kr 100,- pr perm. Porto kommer i tillegg.

Du kan bestille den ved å sende en epost til: bjornolav58@gmail.com

Når du søker åndelig veiledning

"Begjær ikke råd av den som ikke lever samme liv som deg, hvor vis han enn må være.  Det er bedre å betro seg til en enkel og ulærd mann som selv har erfaring, enn til en  lærd filosof som taler om hva han har forsket på, men som savner erfaring...

Om du har bedt Gud om noe og Han drøyer med å bønnhøre deg, bli da ikke bedrøvet. Du er ikke visere enn Gud."

- Isak Syreren. Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen (C)

Gode møter i Slemmestad

May Sissel og jeg befinner oss i Slemmestad denne helgen hvor vi er sammen med våre gode venner i Sannhetens Ord bibelsenter. Det er nå fjerde året på rad at vi har denne bibelhelgen. I går talte jeg i to samlinger med tema: 'Det hellige presteskapet' og 'Apostelen Johannnes: en profetisk seer'.

I ettermiddag (kl.15.00) og i kveld (18.00) skal jeg tale om: 'Det viktigste bønneemnet', og 'En profets lønn'.
Vi gleder oss veldig til disse to samlingene. Er du i nærheten hadde det vært veldig hyggelig å få hilse på deg. Møtene er godt besøkt, og i går ettermiddag opplevde vi et forunderlig Gudsnærvær hvor mange ble berørt.

Når Den Hellige Ånds vind blåser

"Alle de helliges visjoner er blitt gitt dem mens de ba, den tid da hver og en taler med Gud. For det er da mennesket ber og bønnfaller Gud og taler til Ham, gjør seg flid med å samle alle sine tanker, impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylles av Ham. 

Da fatter man det ufattbare. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver og ens evne til å ta imot. Han får næring av menneskets bønn og blåser i henne til hun når det høyeste stadiet av oppmerksomhet, da selve bønnen stanser opp og sjelen blir overveldet og henført og fylles av kjærlighet slik at man glemmer sin bønn og dens innhold. Den befinner seg ikke lenger i verden.

 - Isak Syreren. Norsk oversettelse; Bjørn Olav Hansen (C)

En bønn en helt alminnelig dag

Herre, du møter meg i morgengryet, mens dagen  er ferskvare. Stile kommer du til meg, og jeg ber om å få bevare várheten.

Herre, du møter meg ved hanegal, idet jeg står opp, kler meg i høytidsskrud for å omgås deg i vennskap.

Herre, du møter meg ved dagens middagshøyde, med en salme, bedt skjelvende av ærefrykt og beundring for deg.

Herre, når dagen er blitt sval, kommer du vandrende i hagen. Det dufter av deg, og sødmen beruser meg.

Herre, du kommer til meg, idet du kler av dagen og det blir aften, med din fred. Du svøper meg i den, og jeg legger meg. Du brer over meg og jeg sovner i fanget ditt.

Gjøvik, lørdag 20.oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C)

Arven etter Jan Hus, del 1

Jeg studerer for tiden historien om den tsjekkiske reformatoren og martyren Jan Hus (bildet) og hans etterfølgere, blant annet Petr Chelcicky og Rehor Krajci.

Mest av alt er Jan Hus (1371-1415) kjent for å være en sannhetssøker, Hva var hans forståelse av sannheten? Sannheten var for ham mer kostbar enn livet. Å forråde sannheten var ensbetydende med å forråde Jesus Kristus. Jesus og Guds Ord, Bibelen, representerte for Jan Hus sannheten. Ingen menneskelig autoritet - heller ikke hellig eller sekulær - kunne for ham stå over evangeliet. Skulle en slik siituasjon oppstå at man måtte velge mellom Guds ord og kirkens ord, mellom myndighetene og Guds ord, måtte man lyde Guds ord. Kristne er først og fremst ansvarlige overfor Gud og sin samvittighet. Det er rett for en kristen å adlyde øvrigheten, men bare hvis den forfekter sannheten.

Jan Hus ble derfor en forkjemper for den guddommelige sannhets overlegenhet og for samvittighetsfriheten. Derfor ble han farlig for datidens myndighetspersoner og kirkelige hierarki representert i Den romersk-katolske kirke.

Her er den berømte uttalelsen til Jan Hus om sannheten, her i min oversettelse:

"Så, sanne kristne, søk etter sannheten, lytt til sannheten, lær sannheten å kjenne, elsk sannheten, tal sannhet, hold deg til sannheten, forsvar sannheten inntil døden, fordi sannheten vil frigjøre deg fra synd, djevelen, sjelens død og, helt til slutt, fra den den evige død."

For Jan Hus var det om å gjøre at hans eget folk kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Han fikk revidertt de tidligere tsjekkiske bibeloversettelsene, som ble samlet i en enhetlig bibeltekst. Og tsjekkerne leste Guds ord.

Og det bar frukt. I 1720 fant en vekkelse sted flere steder i Böhmen og Moravia. Det var tider da Bibelen ble lest i hver eneste tsjekkiske hjem. Når pave Pius II reiste gjennom Böhmen, sa han:

"Mange tsjekkiske kvinner kjenner Bibelen bedre enn en latinsk prest."

(fortsettes)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 4

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

HVORDAN GIKK DET med alt dette for oss? I Tyskland holdt Martin Luther seg til den opprinnelige læren til de første kristne, og feiret Kristi verk gjennom brød og vin, uke etter uke. Jesu nærvær, "realpresensen" til Kristus, som kristne har kalt den i århundrer, var rett og sann, mente han, så lenge folkets hjerter var fylt med Hans Ånd. Nei, brødet og vinen kunne ikke forandres til en annen substans (slik romerske katolikker trodde), men det kunne absolutt bli en frelsende, styrkende, velsignet realitet med åndelig forbindelse, langt mer enn et symbol eller et minnesmerke.

Martin Luther, og opplagt de første anabaptistene i Bern, delte denne overbevisningen - konsubstansiasjon - med de første kristne, inkludert apostlene, bortsett fra en gruppe som kalles gnostikere.

Zwingli, og sørgelig, de første anabaptistene i Zürich, forlot denne apostoliske overleveringen og fanget opp den gnostiske ideen om at brødet og vinen i eukaristien er ikke noe annet enn et symbolsk minnemåltid.

HVORDAN GIKK DET SÅ VIDERE? Slik det alltid gjør når oppriktige troende kommer sammen for å arbeide, og leve med Kristus på en levende måte, vil den onde gjøre sitt beste for skille og ødelegge det som er til det gode. 170 år etter dens begynnelse, ble den anabaptistiske bevegelsen i Bern splittet på en tragisk måte - en ung, nidkjær biskop, Jakob Amman, på den ene siden, og Hans Reist, en eldre biskop havnet på motsatt side i konflikten. Kirken ble delt (Amish mot sveitsiske brødre) og mens dette fant sted, brøt det løs en bølge av forfølgelse som tvang først og fremst de troende fra Bern til å forlate kantonen under svære prøvelser og stor fattigdom.

Mange av de som hadde sittet fengslet i lange perioder ad gangen, fant seg selv og sine familier ombord på skip som tok dem ned elven Aare og nedover Rhinen på vei til deres nye hjem i Nord-Amerika. Dette fant sted tidlig på 1700-tallet.

Foreløpig slutt på oversettelsen. Muligens kommer jeg tilbake til mer senere, om det er ønskelig.

Harde ord og vennlighet

Jeg har tenkt mye på noe Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Bruk ikke harde ord mot en eldre mann ..." (1.Tim 5,1)

Respekt og vennlighet burde prege oss alle i all vår omgang med alle mennesker, men særlig mennesker i sårbare situasjoner.

Vennlighet er faktisk en av Åndens frukter, jfr Gal 5,22, og Paulus snakker om "Kristi egen vennlighet og mildhet ..." (2.Kor 10,1)

Jeg vet litt hva jeg snakker om: Med Parkinsons følger sårbarhet. Jeg reagerer sterkere nå på harde stemmer og ord, jeg tar meg lettere nær av ting. Slik er sykdommen. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Da er det godt å bli møtt med vennlighet. Vennlighet gjør meg rørt.

Vi lever i et veldig konkurransestyrt samfunn. Man skal helst lykkes. Det er om å gjøre å være sterk. Det er liten, eller ingen plass for svakhet. Mange har forakt for den.

"Salige er de fattige," sier Jesus og da tenkte han ikke bare på penger. Det finnes en salighet, en rikdom i det lille, det i menneskelige øyne ubetydelige, i det som skyves vekk. Men vi må oppdage det! Kanskje gjør vi ikke det før vår 'vellykkethet' rammes, og vi fratas det som er så selvfølgelig for oss?