Det som stjeler freden og gleden fra oss

En av mine nærmeste følgesvenner er en munk som levde på 600-tallet. Av Isak Syreren lærer jeg stadig noe nytt. Han er en god åndelig veileder. Han holdt til i Khuzistan, de ørkenlignende traktene mellom utløpet til Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt nede i det sørvestre Iran. Selv kom han fra Qatar. Der hadde en vokst opp og blitt munk i et av de østsyriske klostrene.

Isak og jeg er ofte sammen, noen ganger hver dag. I dag har han lært meg dette, her i min oversettelse:

"Et nidkjært menneske når aldri frem til fred i sitt sinn. Og den som er fremmed for freden, er fremmed for gleden... Du menneske, som tror at din nidkjærhet bekjemper andres skrøpeligheter, du har jaget bort helsen fra din egen sjel. Bekymre deg heller for din egen helse. Om du vil lege syke, så lit da at syke mennesker har større behov for omsorg enn for tukt... Det er ikke visdom som ytrer seg i nidkjærheten, men sjelens sykdommer: trangsynthet og manglende kunnskap. Den guddommelige visdommens begynnelse er overbærenhet og mildhet; de er utmerkede for en storsinnet sjel som vil ta vare på sin nestes svakheter."

Noe å grunne på den første dagen i november 2018.