Er du vennlig mot deg selv?

Er du vennlig mot din sjel og din kropp? Jeg har ikke vært så vant med å stille meg selv et slikt spørsmål, og det er først i de senere årene jeg har stavet ordet 'selvivaretagelse', og øvd meg på dets innhold.

Jeg har vært for streng mot meg selv.

Slik tror jeg mange kristne har det.

Mange kristne sliter med å tilgi seg selv.

Men vi må ikke glemme at vi er mennesker. Når apostelen skal beskrive sine høye åpenbaringer, at han har vært rykket like inn i den tredje himmel, og har hørt usigelige ord, slik han selv forteller der, så beskriver han seg selv på følgende måte: 'Jeg kjenner et MENNESKE i Kristus.' Ikke en helgen, men et menneske. Med alle sine feil, alle sine nederlag, alle sine svakheter. 'Et MENNESKE i Kristus'. Der er hans identitet.

Vennlige morgener.

Det uttrykket leste jeg på et samtaleforum for Parkinsons-pasienter i går. Og jeg forsøker å ta det til meg. Min dagsrytme har forandret seg etter at jeg ble syk. Alt går i et annet tempo. Jeg lærer mer og mer å lytte til kroppen - og sjelen min. Være raus med meg selv.

'Bli med meg til et sted for å hvile dere,' sa Jesus til sine disipler.

Tilllater vi oss det?

Det er en øvelse å komme inn i Guds  hvile. Lære seg til å slippe taket. Lære seg hva den hellige likegyldigheten går ut på. Leve med i øyeblikket. Lære seg til å puste.

Det er så mye legedom i dette.