Totalberedskapskommisjonen er krystallklar: Vi må øke selvforsyningsgraden

Som jeg skrev i går: Urolige tider internasjonalt, klimakrise og lav grad av selvforsyning sender nå varselflagget til topps. Norsk matforsyning avhenger av andre land. Mer etterspørsel etter norske varer kan være en del av løsningen. 

I en ny rapport fra Totalberedskapskommisjonen blir det slått fast at Norge bør styrke matberedskapen ved å produsere mer selv. I rapporten heter det blant annet: «De viktigste forutsetningene for norsk matsikkerhet er kontinuerlig produksjon av mat innenlands, ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget og et velfungerende internasjonalt handelssystem».

NRK Innlandet har fulgt opp rapporten fra Totalberedskapskommisjonen med en reportasje fra bonde Ellen Fjestad fra Ottestad i Stange kommune. Hun produserer rundt 630 tonn løk til norske butikker, men kunne produsert mye mer!  Bare rammebetingelsene hadde vært bedre.

I reportasjen fra NRK Innlandet heter det: "Regjeringen har et mål om 50 prosent selvforsyning. Altså at halvparten av den maten befolkningen har behov for, skal produseres her i landet. Ifølge rapporten går dagens import av varer utover norsk produksjon. Det gjelder både kornprodukter, kjøtt, egg og meierivarer. I tillegg importeres mye frukt og grønt som like gjerne kunne vært produsert i Norge. Men hvis bøndene skal produsere mer, må også etterspørselen etter norske varer øke."

Norsk Bondelag forventer nå at regjeringen kommer med en opptrappingsplan for inntekt til landbruket som henger sammen med økt selvforsyning.

Bønnesvar for Øst-Finnmark

I bønnegruppa som ber for Finnmark og nordområdene og som ledes av Jørn-Ivar og Beate Holmgren, har det i de åpne Zoom-bønnemøtene mandager, vært bedt en del for industri- og næringsvirksomheten i fylket og da særlig for Øst-Finnmark. Øst-Finnmark er en region som er særlig hardt rammet av krigen i Ukraina. Nå kommer bønnesvaret:

Regjeringen gir over 105 millioner til Øst-Finnmark. Dette kommer i form av en såkalt aktivietspakke, hvor midlene skal legge til rette for arbeidsplasser og et godt tilbud for folk i Øst-Finnmark. Å bevare aktivitet her er særlig viktig rent sikkerhetspolitisk. 

Det er SV som sammen med regjeringspartiene er blitt enige om aktivitetspakken.

Bønnemøtene for Finnmark og nordområdene finner sted på formiddagen mandager, og skjer på zoom og er åpn for alle. Ta kontakt med Jørn-Ivar Holmgren, så får du innloggingsinformasjon. Han finnes på Facebook.

Den frihet som kommer av nøysomhet og enkelhet, del 1

En gammel kvekerhymne har levd sitt eget liv i meg den siste tiden. Jeg kjenner ikke melodien, men ordene er så sterke og utfordrende. Her er hymnen i min oversettelse: "Det er en gave å være enkel. Det er en gave å være fri. Det er en gave å befinne seg der man burde være. Og når vi ser oss selv på en måte som er riktig, kommer vi til å leve i en dal av kjærlighet og glede." Det andre verset lyder slik: "Når virkelig enkelhet er oppnådd, kommer vi ikke til å skjemmes for å leve og vise kjærlighet. Å le og synge vil være vår glede, for gjennom latter og sang kommer vi rett fram."                                           

Vi lever i en tid her i det vestlige samfunnt som mer og mer aksepterer tomme materialistiske vurderinger som definisjon på et godt liv og innretter mer og mer våre liv på å konsumere enn på å leve et skapende liv. Fordi vi setter likhetstegn mellom levestandard og konsumentsnivå, arbeider vi hardere og hardere for å produsere stadig mer, men til tross for dette finner vi ingen ro. Vi har for mye av alt. Det er en djup fattigdom i all overfloden.

Vi har polske arbeidere i borettslaget hvor vi bor. De jobber med å rehabilitere de 52 boligene borettslaget vårt består av, og gjør en fenomenal god jobb. Når vi spør dem om noe svarer de, med smil om munnen og latter i stemmen: 'Ikke stress, vi fikser!' De har vel skjønt at er det noe vi nordmenn gjør, så er det at vi stresser. Apologeten og den kristne forfatteren C.S Lewis sa ved en anledning at: 'stress kommr ikke fra djevelen. Det er djevelen!'

Enkelhet er likevel ikke noe enkelt! Å motstå presset fra samfunnet krever stadig kamp og disiplin. Men på den andre siden: koble av! Du kan likevel ikke fremtvinge enkelhet. Prøv ikke å være noe du ikke er. Enkelheten er en gave. En gave fra Gud, som vi må ta imot som vi gjør med alle andre gaver.

fortsettes

Nasjonal bønnedag med fokus at Bibelen på svensk har vært tilgjengelig i 500 år

I dag, på Sveriges nasjonaldag, står vi sammen med svenske bedere og velsigner vårt naboland! Den svenske nasjondagen er samtidig Sveriges nasjonale bønnedag. Det er bønnenettverket Sverigebönen som står som arrangør av den nasjonale bønnedagen. Visjonen for sverigebönen har lenge vært å arveide for at det holdes bønnesamlinger i alle Sveriges 290 kommuner på nasjonaldagen. I skrivende stund er det rundt 110 registrerte bønnegrupper i 93 kommuner i landet, men antallet vokser hele tiden. I tillegg er det mulig å registrere samlingen din helt til siste slutt.

Her er bønnemnene for dagen i dag: 

* Be att Herren väcker bönens ande hos sitt folk i Sverige till att komma samman i enhet, kärlek och frimodighet till bön för vårt land på varje ort.

* Be till skördens Herre om skördearbetare till den skörd som är mogen att bärgas i vårt land (Matt 9:38).

* Be för alla kyrkoledare på varje ort, om mod, vishet och hjälp till samordning av bönesamlingarna på nationaldagen.

* Be för Guds egendomsfolk Israel, om nåd, kraft och uthållighet i prövningens tid.

I forbindelse med nasjonaldagsbønnen er det spesielt fremhevet at det er 500 år siden Gustav Vasa tiltrådte som svensk konge, noe som resulterte i dannelsen av den staten vi har i dag. 

Bare noen få år senere, i 1526, ble Det nye testamente utgitt på svensk for første gang, senere fulgt av Det gamle testamente, som betyr at Bibelen har vært tilgjengelig på svensk i nesten 500 år.

Nå ringer alarmklokkene!

Norge må være forberedt på en forsyningskrise. Vi har gjort oss avhengige av land og regioner vi ikke har interessefellesskap med. Det finnes ingen evakueringsplaner for sivilbefolkningen i Finnmark i tilfelle krig, og kommunes risikoanalyser og planer for beredskap er ikke oppdaterte. Kriseforsståelsen er større i våre naboland enn i Norge.

Dette fremkommer i rapporten fra Totalberedskapskommisjonen som ble presentert for justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl i går. 

Nå forstår jeg bedre hvorfor Gud har talt til meg om å be for norsk matsikkerhet, kornlagre og Norges grenser i flere år, og med stadig økende intensitet. Det har ikke vært lett å fronte dette offentlig, men jeg har ikke klart å slippe tak i det. 

Lederen for totalberedsskapskommisjonen, general Harald Sunde, som har vært landets forsvarssjef fra 2009-2013, sier det rett ut til NRK Trom og Finnmark: 

"Nå er det alvor, nå er det virkelig alvor. Og nå har vi ingen tid å miste."

Sunde peker på totalforsvaret av Norge. Med det mener han den samlede sivile og militære beredskapen Norge har for å møte hele spekteret av utfordringer i samfunnet, fra krig til andre hendelser og kriser i samfunnet som naturkatastrofer, langvarig tørke eller flom, nasjonale ulykker, ustabilitet og annet. Og fordi Norge har gjort seg så avhengige av andre land er vi svært sårbare skulle noe uforutsett inntreffe. Norge har som kjent kvittet seg med sine kornlagre, og Norsk medisinaldepot, som har sikret oss livsviktig medisin er for lengst historie. Nå skjer det endelig noe med begge deler. Det måtte en krig til på europeisk jord for å vekke oss.

Det har vært kamp om dette i Stortinget. Til NTB sier justis- og beredskapsministeren at to ganger tidligere har en slik blitt stemt ned i Stortinget.

Befolkningens evne til å motstå uønskede og truende hendelser må forbedres, skriver tidligere forsvarssjef Harald Sunde i rapporten. Alle bør ha et lite lager av mat og vann hjemme. Tiden for å prioritere sikkerhet og beredskap er nå, sa Sunde da han presenterte rapporten.

Rådene for egenberedskap må forsterkes, konkluderer kommisjonen. Det gjelder antallet dager alle må kunne klare seg selv om forsyningene utenfra svikter, om ha slags lagre alle bør ha av mat og alternative varmekilder.

Men også befolkningens mentale og psykologiske robusthet for å kunne motstå krevende situasjoner og forsøk på å påvirke gjennom feilinformasjon må forbedres, ifølge kommisjonen.

– Hver og en av oss er ansvarlig for egen sikkerhet og beredskap, sa Sunde under presentasjonen av rapporten.

Jeg vet ikke om eller eventuelt når denne rapporten gjøres offentlig for allmenheten, men om den gjøres det, burde den leses under bønn av alle som ber for landet vårt.

Galskap!

Noe er riv ruskende galt. Det er nesten ikke til å tro det, men VG Nett skriver i dag om Ivar Thomas Høgset fra Rana, som nå gir seg etter 15 år som potetbonde, fordi han ikke får solgt 60 tonn med poteter han har dyrket. Det er ikke noe galt med potetene. De er ikke pene nok til å selges, skal vi tro BAMA.

Dette har gått hardt ut over hans økonomi. forståelig nok.

Potet som dyrkes i Nord-Norge får tynnere skall på grunn av kaldere klima, og da blir ikke skallet like fint. Når poteten lagres blir utseendet ytterligere forringet, sier Høgset til VG.

Potetene ble tatt opp av jorden i fjor høst og lagret. På grunn av ombygging av et pakkeri, kunne ikke Høgset levere potetene før i april.

– Når det gjelder poteter så vet vi at 30 prosent av det som dyrkes ikke kan selges. Noen av de prosentene er reelle skader og sykdom, men brorparten går på utseende, sier Høgset.

Mye av grønnsakene som kastes, mener Høgset er helt fin mat som kan spises.

– Det er jo et problem, både økonomisk og miljømessig, at vi kaster så mye mat, sier han til VG.

Jeg er vokst opp i en tid hvor vi drev med matauk. Vi hadde vår egen potetåker som sørget for oss året rundt. Potetene ble lagret i jordkjelleren under kjøkkenggulvet. Vi så vel aldri på  potetenes utseende, annet enn om de hadde grønt skall eller tørråte. Vi spiste den, enten de var store, middels eller ørsmå. Og vi dro hver høst på bærtur, så vi hadde saft og syltetøy til høst og vinter. Naturens spiskammers er det samme, bare at vi er blitt litt for fine på det. Hva vil skje med oss når nødstider kommer?

En bønn

Tal forsiktig i min stillhet.

Når de høye ytre lyder fra omgivelsene mine

og de høye indre lyder av frykten min

fortsetter å trekke meg vekk fra deg,

hjelp meg til å stole på at du fortsatt er der

selv når jeg ikke kan høre deg.

Gi meg ører til å lytte til den lille, mjuke stemmen din som sier:

«Kom til meg, du som er overbelastet, og jeg vil gi deg hvile . . .

for jeg er mild og ydmyk av hjertet.» La den kjærlige stemmen være min guide.

Amen.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk: Det stille Exodus - antisemittismen driver jødene ut av Europa

Antisemittisme og et synkende antall jøder i Europa eroderer håpet til noen hengivne aktivister om å oppdra familier i samfunnene de lever i.

Det skriver The Times of Israel lørdag 3.juni 2023.

Alle unntatt to av Rabbi Binyomin Jacobs syv barn har forlatt hjemlandet Nederland, og oppdrar sine egne barn i Israel. Det betyr at den nederlandske overrabbineren, hvis familie har bodd i Nederland i generasjoner, og hans London-fødte kone Blouma sjelden får sole seg i varmen fra den store familien de har viet store deler av livet til å etablere. Men med farlige ekkoer av tidligere hat som gjenlyder gjennom Europa, ønsker ikke paret at barna deres skal komme tilbake.

Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt alle barna mine i nærheten, sa Binyomin Jacobs til The Times of Israel. "Men hvorfor skulle jeg ønske at de skal bo i et land der antisemittisme blomstrer?"

Parets omstendigheter deles av mange jøder i Europa og utover, og innkapsler utfordringene som påvirker europeiske jødiske samfunn som mister medlemmer, selv om deres nasjonale myndigheter og EU i økende grad styrer ressurser og innsats for å løse noen av problemene.

Disse sakene var fokus på en konferanse forrige uke i Porto, Portugal, organisert av European Jewish Association, en Brussel-basert lobbygruppe. Flere dusin jødiske samfunnsledere fra hele Europa og myndighetspersoner deltok på konferansen, med tittelen "Shaping the Future of European Jewry Together," og var medvertskap for det jødiske fellesskapet i Porto.

Tidligere denne måneden opplevde familien Jacob tre antisemittiske hendelser i løpet av et par dager: Først ropte to menn fornærmelser og pro-palestinske slagord mot rabbineren. Dagen etter opplevde paret en lignende hendelse på gaten. Senere fant rabbineren flere hakekors malt i nabolagets park.

I 2021 registrerte overvåknningsgruppen CIDI 183 antisemittiske hendelser i kongeriket, en økning på 36 prosent fra året før og det høyeste antallet på over et tiår. 

"Det etterlater definitivt en følelse av at jøder ikke er ønsket her," sier rabbineren, selv om han har latt være å advare mot at jøder fortsetter å skape seg et liv i Nederland, hvor det jødiske samfunnet teller rundt 40.000.

Han anbefaler emigrasjon til menigheter som konsulterer ham om dette spørsmålet basert på deres omstendigheter. "Det er ingen størrelse som passer alle når det gjelder spørsmålet om aliyah," sier han, og bruker det hebraiske ordet for immigrasjon til Israel av jøder.

Blouma Jacobs bemerker at antisemittisme er en av hovedfaktorene som skyver vekk unge religiøse jøder, som statistiske data viser at det er mer sannsynlig at de blir målrettet på grunn av deres gjenkjennelige kleskode. Når de drar, svekker det samfunnet som gjenstår, sier hun, "så det jødiske livet er mindre robust totalt sett."

Rent praktisk betyr det at hvis du er troende på et sted som Amsterdam, hvor de fleste jøder ikke er særlig observante, har barna dine få potensielle ektefeller som deler hennes verdier og verdensbilde, sier rabbineren. "Mange reiser på grunn av det."

Selv de som ikke fysisk flytter bort, kan fortsatt svekke tilknyttningen til samfunnet. "Antisemittisme betyr at de som assimilerer har mindre sannsynlighet for å forbli knyttet eller styrke tilknytningen," sier Jacobs.

Flere ledere av europeiske jødiske samfunn legger ikke skjul på at barna deres har dratt. Joel Mergui, president for Paris Consistoire, fransk jødedoms organ med ansvar for religiøse tjenester, har i taler referert til det faktum at alle fire av barna hans på et tidspunkt i livet har flyttet til Israel.

Mergui har ofte sitert familiens sionistiske tradisjon for å forklare dette. Men han har også delt sin angst for hvordan antisemittisme påvirker livene til jødiske barn og deres foreldre i Frankrike. "I de siste årene har jeg sett barn sammenligne skoler ikke på karakterer, men på deres nivå av politibeskyttelse," sa han i et minneverdig intervju fra 2015.

Meyer Habib, en tidligere fransk lovgiver og tidligere visepresident for paraplygruppen CRIF av franske jødiske samfunn, har sagt at to av hans fire barn bor i Israel. Hovedrabbineren i Paris, Michel Gugenheim, har åtte barn, alle bosatt i Israel.

Nye lover som vedtas i europeiske hovedsteder har også resultert i å overbevise mange jøder om at selv regjeringer som lover å beskytte jøder fysisk ikke alltid er forpliktet til å sikre at jødedommen kan utøves fritt. Belgia, Sverige, Finland, Danmark, Slovenia, Estland, Sveits og Norge har stort sett forbudt kosher-slakting, og mange land i Europa har begrenset religiøs omskjæring eller vurderer å gjøre det.

Disse problemene skiller seg ut i Nederland, hvis tolerante rykte står i kontrast både med en økning de siste årene i uttrykk for antisemittisme og gjentatte initiativer for å forby kosher-slakting så vel som omskjæring. Det nederlandske parlamentet forbød i 2011 effektivt kosher- og halalslakting i en avstemning som, ikke uvanlig for denne typen lovgivning i Vest-Europa, ble støttet både av antimuslimske politikere på høyresiden og liberale dyrevelferdsorienterte på venstresiden. Senatet opphevet forbudet med henvisning til religiøse friheter, men nye forsøk på å gjeninnføre restriksjonene er i gang.

Lignende dynamikk påvirker europeisk jødedom som helhet, inkludert Belgia, hovedkvarteret og det oppfattede symbolet for Den europeiske union. To av de tre regionene forbød kosher- og halal-slakting i 2019. Disse hendelsene, som skjedde midt i en økning i antisemittiske hendelser og islamistiske terrorangrep, har fått jødiske ledere til å offentlig stille spørsmål ved sine lokalsamfunns fremtid for første gang på flere tiår.

Immigrasjon til Israel av jøder fra Belgia, hvor rundt 40 000 av dem bor, økte med rundt 20 % etter 2010. Det årlige gjennomsnittet av ankomster etter det året er 170 nykommere, sammenlignet med 130 per år i tidligere år, ifølge israelske myndigheters statistikk. Tusenvis av andre belgiske jøder har reist til andre destinasjoner, sier jødiske samfunnsledere.

Den "stille utvandringen", som den fremtredende kommunale aktivisten Joel Rubinfeld kalte trenden, har latt en gang så populære synagoger stå tomme og ligger ute for salg.

I Danmark har jødisk ledere advart om at gjentatte forsøk på å legge religiøs omskjæring til forbudet mot kosher-slakting vil gjøre ende på jødisk liv der.

Selv i Frankrike, Europas største jødiske samfunn med rundt 400 000 medlemmer, har mange menigheter blitt utarmet etter at minst 50 000 jøder har reist til Israel siden 2014, ifølge israelske myndigheters statistikk.

På konferansen i Porto oppfordret direktøren for European Jewish Association, Rabbi Menachem Margolin, samfunnslederne som deltok til å «aldri gi opp» og forsikret dem om at fremtiden til europeisk jødedom er «i deres hender». Effektiv lobbyvirksomhet, brobygging, samhold blant jøder og ren besluttsomhet kan ha dramatiske resultater, argumenterte han i flere taler som fikk entusiastisk applaus.

Margolin gjennomførte også en rask spørreundersøkelse blant 100-tallets jødiske samfunnsledere i rommet i Porto, og spurte dem: «Hvor mange av dere har blitt kontaktet av en offisiell tjenestemann, og spurte om deres innspill til planene for å bekjempe antisemittisme og beskytte jødisk liv?»

Bare én person, Maximillian Marco Katz fra Romania, holdt opp hånden.

"Dette er hva vi må endre," sa Margolin. "Vi må være samlet og proaktive."

Likevel på bakken har noen jødiske samfunnsledere mer umiddelbare bekymringer enn politikkutforming: De ser på menighetene deres visne bort. En av disse lederne er Jacob Benzennou, president for det jødiske fellesskapet i Waterloo, en belgisk by nær Brussel som er mest kjent for nederlaget som Napoleon Bonapartes hær led der i 1815. I dag er det hjem til rundt 250 jøder.

Benzennou er en av hundretusener av nordafrikanske jøder som fra 1950-tallet og fremover ga et sårt tiltrengt løft både i antall og religiøs overholdelse til europeiske jødiske samfunn som var blitt desimert og noen ganger utslettet i Holocaust.

Han var med å grunnlegge det jødiske samfunnet Waterloo og en lokal synagoge for rundt 30 år siden, og den vokste raskt til en levende forsamling. Men på grunn av assimilering og emigrasjon som begynte på 1990-tallet, har Waterloo synagoge ofte ikke en minyan, et quorum på 10 jødiske menn som er nødvendig for en eller annen bønn i ortodoks jødedom.

"Vi har ikke nok folk som ønsker å komme til synagogen, og vi ser en veldig alvorlig utvikling: Det er veldig, veldig rask assimilering," sa Benzennou. "Alle snakker om antisemittisme, men som grunnlegger av en synagoge er jeg mer bekymret for at unge mennesker ikke lenger kommer eller deltar: ikke i religion, ikke i tradisjon og ikke i samfunnslivet."

Flere land, inkludert Tyskland, så vel som EU-institusjoner, har de siste årene bevilget økonomiske ressurser til å bekjempe antisemittisme gjennom lovgivning, utdanning og å gi jødiske samfunn fysisk beskyttelse. Noen av disse landene og enhetene har også lansert prosjekter rettet mot å støtte jødisk kultur.

Mange jøder setter pris på denne innsatsen, som de sier gir håp i vanskelige tider. Men andre tviler på effektiviteten deres når de blir ledet av regjeringer og enheter som samtidig begrenser jødenes evne til å utøve noen av religionens mest grunnleggende ritualer, eller ser ut til å skille ut Israel for irettesettelse.

Binyomin Jacobs ser på de to problemene – antisemittisme og assimilering – som flettet sammen. «Jo mer antisemittisme blir uttrykt, jo flere drar. Jo flere jøder forlater, andre følger etter på grunn av minkende jødiske samfunn, sa han.

"Jeg trenger ikke å se på nyhetene: Når jeg ser politibilene rett overfor hjemmet vårt, vet jeg at noe har skjedd i Israel," sa rabbineren på konferansen, og refererte til det faktum at antisemittiske forbrytelser har en tendens til å skyte i været over hele Vest-Europa hver gang vold bryter ut i eller rundt Israel.

Blouma Jacobs, en mangeårig lærer, forsøkte uten hell å engasjere tenåringene. "Jeg ropte etter dem: Kom tilbake og snakk til oss i stedet for å stikke av som feige," husket hun.

Senere samme uke fikk familien Jacob vite at den lokale rabbineren som betjener det lille jødiske samfunnet i Amersfoort går av med pensjon, og satte et spørsmålstegn ved fremtiden til selve samfunnet der familien Jacob bor.

Sjefsrabbineren, hvis arbeid inkluderer Holocaust-opplæring og oppsøking til kristne og muslimske allierte og til jøder som søker en sterkere tilknytning til jødedommen, ville gjerne ha bodd i nærheten av noen av barna sine i utlandet, det være seg i Israel, Storbritannia, Storbritannia stater eller Canada, sa han. Men han vil bli i Nederland, sa han, fordi «en kaptein ikke forlater skipet».

Paret vil "sikkert bo i Amersfoort så lenge det er behov for vår tilstedeværelse," sa Blouma Jacobs, som sammen med mannen sin forbereder seg på begivenhetene som feirer den lokale synagogens 300-årsjubileum i 2027.

– Etter det får vi se.

Billedtekst: Rabbiner Menachem Margolin taler på det årlige European Jewish Association-møtet som ble holdt 16. mai i Porto, Portugal. (EJA)

De syv tordener og vår tidsalders ende, del 5

Omega-generasjonen, den siste generasjonen før Jesus kommer tilbake, vil være kjennetegnet av dette: Den har "smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter" (Hebr 6,5). Dette er en generasjon som finnes våkne når Herren kommer, som lever i og av Hans overnaturlige kraft, som er vel kjent med egen svakhet, lidelse, forfølgelse, som ikke går kompromissets vei, men lever radikale liv i Kristi etterfølgelse. Til denne generasjonen vil Herren åpne himmelen og gi åpenbaring. 

Dette er generasjonen som vil oppleve at de syv tordener vil rulle og tale, og hemmeligheter vil bli dem betrodd. 

Dette er den 'rest' som kalles 'overvinnerne', som vi leser om i alle de syv forsamlingene som omtalees i Åpenbaringen, de Herren har "kalt, elsket og bevart" i de ulike epokene i menighetens historie, jfr Jud v.1. Flere bibellærere mener at de syv menighetene som omtales i Åpenbaringen, ikke bare er syv lokale forsamlinger i Lille-Asia, men også representerer syv ulike faser i kirkehistorien. I alle disse fasene har det vært en 'liten rest' av trofaste, som har bestått ildprøvene mot menigheten. Seeren og apostelen Johannes omtaler dem på følgende måte: "den som seirer". De fantes i Efesos (2,7), Smyrna (2,11), i Pergamum (2,17, Tyatira (2,26), Sardes (3,5), Filadelfia (3,12) og i Laodikea (3,21)

Det er viktig å merke seg at i en mørk tid som den vi lever i åpenbarer Kristus seg som "herskeren over kongene på jorden", og at Han har gjort oss til "et kongerike, til prester for Gud, sin Far" (Åp 1,5-6) - altså ikke til en passiv rolle, men i en aller høyeste grad aktiv rolle i Guds profetiske tidsskjema. Historieen formes gjennom faste og bønn, og det er verken Vladimir Putin, Joe Biden eller Xi Jinping som får siste ordet, men Løven av Juda. Det gir meg håp og fornyet engasjement i bønn. Det finnes en med høyere autoritet enn all verdens herskere - presidenter, konger, keisere, sultaner, og en dag vil de måtte bøye kne for Ham.

fortsettes 

Mammons religion

 

Penger og Gud er fiender. Vi må velge det ene eller det andre.

Av Eberhard Arnold

Eberhard Arnold, grunnlegger av tidsskriftet Plough, og medstifter av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof, skrev følgende essay i 1923 i kjølvannet av andre verdenskrig og den bolsjevikiske revolusjonen. Den er forkortet og redigert for klarhetens skyld.

Ethvert folk antar at enhver form for religiøsitet hører sammen i samme kategori: religion, som står i kontrast til alt ikke-religiøst og secula. Denne måten å dele opp sosiale og personlige liv på er misvisende. Det er riktignok en skillelinje å trekke, men den går på tvers av kategoriene religiøse og sekulære. Det er linjen Jesus trakk da han erklærte: «Du kan ikke tjene Gud og Mammon» (Matt 6:24).

Den tidlige kristendommen anerkjente sterkt at religiøsiteten i den nåværende verdensepoken er fiendtlig mot Gud. Den nye troens første vitner brakte budskapet om Guds «helt andre» rike (for å bruke Karl Barths uttrykk), om det Nietzsche kalte «omvurderingen av alle verdier». De kristne bar vitnesbyrd om dette budskapet om den helt andre orden som skulle komme, og kalte det budskapet pakket inn i mystikk, skjult for dem som er fortapt, hvis tanker er blitt blendet av denne verdens gud (2. Kor. 4:4).

I motsetning til den Gud hvis ankomst er nært forestående – den Gud som vil etablere Jesu Kristi rike med dets rettferdighet, enhet og kjærlighet, begynnelsen og endens Gud – står en midlertidig gud, denne verdensepokens gud. Denne guden er denne verdens ånd, "jordånden" som er kjent for oss fra moderne litteratur.1 Denne guden er guden for grådighet, morderisk besittelse, for å gripe og holde, er denne verdens ånd. De første vitnene vitnet om at vi ikke har mottatt denne verdens ånd, men Ånden som gransker Guds djup, den Ånd som ingen kan kjenne uten å bli kjent av ham (1 Kor. 2:10–12).

Ingen kan tjene to herrer; du kan ikke tjene Gud og Mammon. Jesus definerte med ytterste skarphet Mammons natur som en ånd, og avslørte den sanne naturen til religiøsiteten til de eiendomsklassen. Han viste hvordan denne religiøsiteten tilber en dødsånd.

Jesus lærte at Satan, lederen for de urene ånder, også er «morderen fra begynnelsen» (Johannes 8:44). Mammon dreper; dens natur er drap. Det er gjennom Mammons ånd at kriger har brutt ut og urenhet har blitt et gjenstand for handel. Den dreper heller ikke bare gjennom krig. Hver dag som driver sultne barn og arbeidsløse inn i landsbyer på jakt etter mat, for så å bli jaget ut igjen av bønder med hundene sine, viser oss Mammons morderiske natur. Vi har blitt vant til realiteten at utallige mennesker blir knust i hjel gjennom vår velstand, akkurat som man kan gripe en insekt og knuse den; vi har sluttet å tenke på dem som blir ødelagt på grunn av oss. I dag må selv de som er mest blinde se hvordan Mammons utvikling betyr det uopphørlige drap på hundrevis og tusenvis.

Men vi er et stykke unna å gjøre opprør mot denne løgnen. Noen er rike og andre er fattige, og slik må det være – dette er vanlig tankegang i fromme kretser, og til og med blant arbeiderklassen. Folk sier ting som: "Når en mann som forvalter tusenvis av millioner av gullmerker er i stand til å gi arbeid og levebrød til et stort antall mennesker, må vi akseptere situasjonen og være glad for at en så energisk personlighet eksisterer." Men dette synet ignorerer fullstendig det faktum at det er umulig å samle en slik grad av rikdom – som samtidig betyr makt – uten å jukse, frata, såre og til og med drepe sine medmennesker underveis. Den ser ikke at siden kapitalen er konsentrert på så få hender, kan beslutningen til én mann styre hundretusener til å ødelegge gjennom arbeidsledighet, slik det skjer i dag.

Hvorfor forblir disse fakta skjult for oss? Hvordan er det mulig at våre medmennesker ustanselig blir lurt for rettferdighet og likevel forblir vi blinde for dette? Det er fordi vi selv også er under herredømmet til guden Mammon, og derfor mangler styrke til å gjøre opprør mot det.

Mammon er penger som styrer over mennesker, over selve menneskelivet, som er gjort avhengig av pengeinntekt og økonomiske forhold. Så lenge vi er avhengige av penger for vår egen eksistens og sikkerhet, vil vi ikke være i en posisjon til å trekke spaken som løfter Mammons slaveholdende styre av hengslene. Likevel kan vi i det minste gjenkjenne fiendskapet som eksisterer mellom penger og Gud.

Gud eller Mammon; ånd eller penger. Ånden er det djupe forholdet mellom levende ting, den innerste forbindelsen mellom dem. Mennesker er i konstant forhold til hverandre; ingen lever et fullstendig isolert liv. Mennesker er beslektet i grupper, familier, klasser og yrker; i nasjoner, stater, kirker og alle slags foreninger. Utover disse forbindelsene henger de sammen på en mye dypere måte ganske enkelt gjennom å være mennesker, som medlemmer av menneskehetens store, voksende fellesskap.

Penger objektiverer disse forholdene, endrer dem fra åndelig til materiell, til det blir den eneste verdien som er igjen. I stedet for å forbli bare et byttemiddel, blir penger en vare i seg selv. Det vi har da er penger i sin essens, penger som makt.

Det er grunnen til at penger og kjærlighet er gjensidig utelukkende: penger er kjærlighetens motsetning, akkurat som å drepe mennesker i krig, kommersialisere seksuell besmittelse av kropper eller lyve for offentligheten er alle kjærlighetens motsetninger. Og det er derfor også alt som angår Mammon er et spørsmål om hvilken religion vi setter vår lit til.

Jesus erklærte krig mot Mammons ånd. Han erobret denne svakhetens ånd ved å overvelde og helbrede ofre for sykdom og forfall med sin kraft. Han levde blant oss mennesker for å ta dødens makt – for å ødelegge døden, djevelens verk (1 Joh 3:8). Livsånden som utgår fra Kristus, overvinner også det indre livs død, og bringer fellesskap mellom alle levende ting; mens han utbrøt: «Nå er dommen over denne verden; nå skal denne verdens fyrste bli kastet ut» (Johannes 12:31). Ånden vil overbevise menneskeheten om at denne fyrsten er beseiret (Johannes 16:7–11).

Så snart vi står på Jesus side, må vi være klare til å forlate Mammon, overvinne den og erklære krig mot den. Når vårt indre øye har åpnet seg for å se hans lys, vil vårt øye slutte å svare på Mammons vilje (Matt. 6:22–23). Vi vil ikke lenger være i stand til å samle rikdom når våre hjerter er rettet mot den nye fremtiden, når vi har håp om at Gud vil opprette et nytt rike. Da vil vi bare strebe etter denne ene tingen og snu ryggen til alt annet. Vi vil leve for fremtiden som er menneskehetens frihet, menneskehetens enhet og menneskehetens fred. Da vil vi være i stand til å oppfylle Jesu lære om å "få dere venner gjennom urettferdig Mammon" (Luk 16:9) ved å gi Mammon bort og få kjærlighet ved å gjøre det.

Tallrike episoder fra Jesu liv illustrerer hvordan det ser ut å leve fri for Mammon. Da en rik, rensinnet ung mann som ikke var klar over å ha gjort noe galt kom til Jesus, elsket Jesus ham ved første blikk og spurte ham om han elsket Gud og sin neste. Den unge mannen trodde han hadde gjort alt han trengte å gjøre. "Bra," sa Jesus. "Hvis dette virkelig er tilfelle, så er det du trenger å gjøre nå å gjøre denne kjærligheten ekte. Gå og selg alt, gi det til de fattige, og bli med meg» (Matt. 19:16–21).

Guden Jesus møtte da han gikk inn i templet, den jødiske religionens helligdom, var ikke hans Gud, men guden Mammon: storfe- og storfehandlere, banker og bankfolk. Jesus laget en pisk, ikke for å slå folk i ansiktet, men for å tvangsvelte bordene og vise sin forakt for penger ved å kaste dem på gulvet. Han vitnet om at dette huset ikke skulle tilhøre Mammon, men til Gud (Matt. 21:12–13). Da en spion kom og viste ham en pengebit, mynten til keiseren, statsoverhodet, svarte Jesus at vi skulle gi Satan det som tilhører Satan: «Gi keiseren det som tilhører keiseren og til Gud det som tilhører. til Gud» (Matt 22,21).

Da det var behov for noen til å forvalte disiplenes felles pengepung på den lange reisen, ble Judas bedt om å være vokteren: Judas, som Jesus visste ville bli forråderen (Johannes 12:6). Morderen ble fra begynnelsen avslørt i selskap med Jesu disipler. Judas endte der drap må ende. Han avslørte hemmeligheten om at Jesus visste at han var Messias-kongen av en helt annen orden. Jesus stod på sitt da han ble spurt av politiske og religiøse myndigheter: «Er du Messias, Den Høyestes Sønn?» Han svarte: «Jeg er; dere skal se Menneskesønnen sitte ved Maktens høyre hånd og komme på himmelens skyer for å etablere sitt rike» (Mark 14:61–62). De drepte ham på grunnlag av denne revolusjonære bekjennelsen. Da Jesus ble eliminert, ble det åndsfødte samfunnet han ledet tilsynelatende ødelagt. Mammons vilje, dødens vilje, så ut til å ha seiret til slutt.

Likevel, gjennom selve henrettelsen av lederen av denne nye orden, gjennom selve graven, vant livet frem. Utrolig nok, fra dette undertrykte folket møttes jødene, unge menn og kvinner for å vente sammen på noe helt nytt. De ventet på Ånden. De visste at denne kjærlighetens, ordens og frihetens ånd var Guds rikes ånd. Og Ånden kom over dem, og førte til et samfunn, et fellesskap av arbeid og goder hvor alt tilhørte alle og alle medlemmer var aktive i den fulle utstrekning av deres forskjellige krefter og gaver (Apg 2).

I dag er det to forskjellige måter å bekjempe Mammon på. Den ene er sosialismens og kommunismens vei. Den andre veien er den nye måten for felles arbeid og fellesskap i åndelige og materielle ting.

Denne andre måten innebærer frivillig, uavhengig samling av mennesker som er fri for privat eiendom og kapital. Det er veien til kimcellens organiske vekst, veien til frøet som spirer på en steinete åker: Her og der viser en liten bladspiss gjennom, og etter at det har gått noen dager med sol og regn, kan du ligge på bakken og se et flott felt med levende skudd. Så noen uker senere vil du se et helt felt med blomstrende liv, der selv blant ugress og steiner bryter den unge avlingen gjennom; det det enkelte hveteblad ikke kan oppnå, kan hele åkeren. Da er innhøstingstiden her: «Be om at arbeidere må bli sendt ut til innhøstingen» (Matt. 9:37–38).                                                                                             

Her ser vi en stor forskjell mellom den andre måten og den første, sosialismens og kommunismens. Før innhøstingen skal ikke hveten og ugresset skilles, slik Jesus advarte i sin velkjente lignelse (Matt 13:24–30). Når en voldelig revolusjon griper Mammons tjenere og henger dem fra lyktestolper, med sikte på å la liv bare de som er fellessinnede, bryter det med Jesu ånd. Som han kanskje fortalte revolusjonærene på sin egen tid: Dere burde ha ventet til innhøstingstiden! Du har revet ut mye hvete mens du fortsatt lar ugresset stå.

I en voldelig revolusjon går Mammon rett og slett fra hendene til noen til andres. Så når vi i dag hører om medkristne som blir skutt av den bolsjevikiske regjeringen for å ha vitnet om menneskehetens enhet, tar vi vårt standpunkt med disse brødrene og søstrene. Vi har ingen del i væpnet revolusjon. Fordi den utøser blod, er den på løgnens Fars side (Johannes 8:44). Våre sosialistiske brødre lurer seg selv hvis de tror de kan overvinne Mammon ved å bevæpne seg, det vil si ved å stole på den samme avgrunnens ånd som Mammon selv. Gift kan ikke kureres med gift. Livet kan bare være født av liv, kjærlighet til kjærlighet, fellesskap av viljen til fellesskapet.

Vår vei til målet om fellesskap er denne andre veien. Vi går broderlighetens og søsterskapets fellesvei, hvor små grupper mennesker vil møtes, klare til å bli slått sammen i det ene målet, for å tilhøre den ene fremtiden.

Allerede nå kan vi leve i kraften til denne fremtiden, forme livene våre i nærvær av den kommende Gud, i samsvar med det fremtidige riket. Åndens seier manifesterer seg gjennom kirkesamfunnet. Kjærlighetens rike, fri for Mammon, nærmer seg denne jorden. Som evangeliet forteller oss: Guds rike har kommet veldig nær. Endre tankegangen din radikalt. Endre radikalt slik at du vil være klar for den kommende rekkefølgen av ting.

Kom nå, dere rike mennesker, gråt og jamre over elendigheten som kommer til dere. Dine rikdommer har råtnet, og klærne dine er møllspiste. Ditt gull og sølv har rustet, og rusten deres skal være et bevis mot deg, og det skal ete ditt kjøtt som ild. Du har samlet skatter i de siste dager. Lytte! Lønningene til arbeiderne som har slått jordene dine, som du holdt tilbake med bedrageri, roper, og hogstmennenes rop har nådd Herren, hærskarenes ører. Du har levd på jorden i luksus og fornøyelse; du har næret ditt hjerte på en slaktedag. Du har fordømt og myrdet den rettferdige, som ikke står deg imot.Vær derfor tålmodige, brødre og søstre, inntil Herren kommer. (Jakob 5:1–7)

Den fullstendige versjonen av dette essayet vises i boken Salt and Light: Living the Sermon on the Mountain. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk: Dyrtida merkes - ber du for norsk matproduksjon?

Nå begynner nordmenn flest å merke dyrtida. Norge har gjort seg helt avhengige av import av matvarer, og med svært svekket kronekurs, merkes dette godt på privatøkonomien. Men det er ikke bare økte matvarepriser som er utfordrende. Dyrtida har blottlagt hvor sårbare Norge er i tilelle krig, naturkatastrofer, klimaendringer og andre uforutsette ting. I flere år nå har jeg opplevd hvordan Herren har drevet meg til å be for norsk landbruk, kornlagre og økt selvforsyning. Og jeg vil gjerne ha flere forbedere med meg.

Denne fredagen skal næringspolitikerne på Stortinget diskutere årets jordbruksoppgjør. Og de har noe snakke om! Det er  nemlig langt frem før vi verdsetter hva norske bønder gjør. I 2020 var median årsinntekt i jordbruket 212.200 kroner. Timelønna justert for sosiale utgifter og kapitalavkastning er 41 kroner. Hvordan har norske politikere tenkt at de skal rekruttere nye bønder og sikre vår matproduksjon, med slike lønninger?

Resultatet er at norske gårdsbruk legges ned. Faktum er at tre av fire gårdsbruk har bliitt lagt ned de siste 50 årene. 

Bøndenes fremtid blir bestemt av jordbruksoppgjøret. Selv om årets oppgjør er historisk nøyt, er det et godt stykke vei før selvffyrsyningsgrad er sikret, nye kornlagre bygget og bøndene er verdsatt som de samfunnsbyggere de er. 

Kristenfolket kan bidra på flere måter. Vi kan fremsnakke og velsigne norske bønder -  det trengs. I årevis har vi hørt myten om grådige bønder. Dette må det bli slutt på. 

Og vi kan be. Når ba du sist for den norske bonden, for norsk landbruksproduksjon, og når var siste gangen du velsignet en bonde i nærheten av der du bor? Kanskje vi har sluttet å be: Gi oss i dag vårt daglige brød? Er det da noe rart at det blir som et blir? 

Glede

Glede er avgjørende for det åndelige liv. Uansett hva vi måtte tenke på eller si om Gud, når vi ikke er glade, kan ikke våre tanker og ord bære frukt. Jesus åpenbarer for oss Guds kjærlighet slik at hans glede kan bli vår og vår glede kan bli fullstendig. Glede er opplevelsen av å vite at du er ubetinget elsket og at ingenting – sykdom, fiasko, følelsesmessig nød, undertrykkelse, krig eller til og med død – kan ta den kjærligheten bort.

Glede er ikke det samme som lykke. Vi kan være misfornøyde med mange ting, men glede kan fortsatt være der fordi den kommer fra kunnskapen om Guds kjærlighet til oss. . . . Glede skjer ikke bare med oss. Vi må velge glede og fortsette å velge den hver dag. Det er et valg basert på kunnskapen om at vi tilhører Gud og har funnet vår tilflukt og vår trygghet i Gud og at ingenting, ikke engang døden, kan ta Gud fra oss.

- Henri Nouwen

Justin martyr og nattverdfeiringen i den tidlige kirken

Idet morgengryet tar til og natten må gi slipp og junidagen bryter fram, minnes vi Justin med tilnavnet 'martyr'. Vi skriver tidlig 100-tall. Justin ble født år 100, omtrent på den tiden apostelen Johannes sovnet inn, og han ble 65 år gammel. Det er fra Justin vi har den eldste bevarte beskrivelsen av hvordan søndagens gudstjeneste ble feiret i den tidlige kirken. Av skildringen hans fremgår det hvordan Herrens måltid ble feiret hver søndag.

Nattverdliturgi som Justin Martyr beskriver er interessant av flere årsaker: Først og fremst selvsagt fordi den er en så tidlig beskrivelse av hvordan de første kristne feiret nattverden. For det andre fordi vi finner igjen en del av de samme elementene i ulike nattverdliturgier i dag, også i dem som brukes i frikirkelige sammenhenger. Justin Martyr fremsetter en betingelse for å ta del i nattverden, og det er at man er døpt. Dåpen er inngangsporten til menigheten, og det er de døpte som tar del i det hellige måltidet: ""Etter at vi (i dåpen) har renset den som er kommet til troen, og som har sluttet seg til oss, fører vi ham til dem som kalles 'brødre', til det sted hvor de er forsamlet".

1. Forbønn:

Det første vi legger merke til i denne liturgien er at det er avsatt tid for å be. Hva bes det for? Justin Martyr nevner tre ting: 1) For oss selv, det vil si de som er kommet sammen for å feire gudstjeneste. 2) For de som nettopp er blitt døpt. 3) For alle andre. Så viser Justin Martyr til noe interessant. Han skriver dette i forbindelse med forbønnshandlingen: "slik at vi, som har lært sannheten å kjenne, også i gjerning må være gode og lovlydige borgere og dermed få del i den evige frelse".

Dette er jo helt i tråd med det apostelen Paulus skriver om menighetens forbønnsoppdrag, slik det er gjengitt i 1.Tim 2,1-4: "Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne".

2. Hilsen

Etter forbønnshandlingen hilser så de forsamlede hverandre med et kyss.

Apostelen Paulus skriver en rekke steder om det han kaller "et hellig kyss" (1.Kor 16,20;2.Kor 13,12;1.Tess 5,26 og apostelen Peter gjør det samme i 1.Pet 5,14. Dette kysset var en hilsningsform som symboliserte kjærlighet, tilgivelse og enhet, og er tydelig brukt under nattverdfeiringen.

3. Brød, vin og vann bæres fram

Det neste som skjer er at brød, vin og vann bæres frem til menighetens forstander. Det er med andre ord forstanderen (tilsynsmannen, biskopen) som deler ut nattverden. Og det er ikke ham selv som bærer dette frem, men det gjøres av andre. Hvem som gjør dette sier ikke Justin Martyr noe om. Det er likevel naturlig å tro at dette er en oppgave som menighetens diakoner gjør, siden de nevnes senere i forbindelse med nattverden. Vi merker oss også at det er et brød som bæres frem. Ikke en spesiell oblat. Det kom senere.

Det menighetens forstander så gjør er at han frembærer "en lang takksigelse". Det er jo en av årsakene til at nattverden nettopp kaller "eukaristi", det er en takksigelse. Menigheten gir så sitt gjensvar på denne takksigelsen med "amen".

Sammen med seks andre troende, som var hans mest trofaste disipler, ble Justin henrettet i Roma ved halshugging i år 165 e.Kr. Han er mest kjent som trosforsvarer eller apologet.

De syv tordener og vår tilsalders ende, del 4

Vi lever i en tid av menneskehetens historie som best kan beskrives med apostelens ord: "Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige (eller vanskelige) tider." (2.Tim 3,1) Man trenger ikke være profet for å se at det blir alt mørkere, og at det går mot en slutt på den verden vi kjenner til nå. Men jeg har den tro og den overbevisning som er i overensstemmelse med de profetiske ordene, fra Ord 4,18: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag."  Dette er, ikke bare en mørk og farlig tid, men det er også en tid for profetisk åpenbaring, et Gudsnærvær, for guddommelig inngripen og for en englevirksomhet uten sidestykke! 

Dette er en tid hvor Gud vil øse ut sin nåde, før toppsteinen legges på: "Han skal føre toppsteinen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den." (Sak 4,7)

Johannes' åpenbaring er blitt kalt 'avdukingen' eller 'avdekkingen', 'manifesteringen', 'avslutningen' av Jesus Kristus. Johannes, var i følge ham selv, slik han beskriver det, "bortrykket i Ånden på Herrens dag." (Åp 1,10) Fysisk befant han seg på klippeøya Patmos i Egeerhavet, forvist dit på grunn av forfølgelsen mot de kristne på den tiden fra den romerske keisermakten. Her kommer Johannes inn i en overnaturlig åndelig dimensjon, han blir 'henrykket' eller 'bortrykket' i Ånden. Dette hører med i det liv som er blitt gitt oss i Den Hellige Ånd. Evangelisten Filip opplevde det samme, etter at han hadde forkynt evangeliet for den etiopiske hoffmannen, og døpt denne på bekjennelsen av hans tro, men med en forskjell, Mens Filip ble forflyttet fysisk, ble Johannes invitert inn i det himmelske: "Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han dro sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Ashdod. Han dro gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea." (Apg 8,39-40)

Johannes, han som omtalte seg selv som "den disippelen Jesus elsket", og som lå og hvilte hodet sitt på Jesu bryst under det siste måltidet, var den vennen Jesus betrodde å se de kommende ting, det som heretter skulle skje. Som vi leser det i det fjerde kapittel: "Deretter så jeg - og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten som jeg hadde hørt tale til meg som en basun, sa: Kom opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje etter dette. Straks ble jeg rykket bort i Ånden." (Åp 4,1-2a)

Helt i begynnelsen av Åpenbaringen får Johannes i et syn se den herliggjorte Kristus, Han som inntok æresplassen ved Faderens høyre hånd Kristi himmelfartsdag. Johannes hadde sett Ham som Menneskesønnen, som sønn av David, han så Ham som 'Herrens lidende tjener', som den oppstandne Messias, - men nå, på Patmos, mens Johannes var i Ånden, så han Herren Jesus som en som var "kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft." (Åp 1,13-16)

Dette er Han som Paulus skriver om i brevet til den kristne forsamlingen i Efesos: "Han som steg ned, er den samme som for opp over alle himler for å fylle alt."  (Ef 4,10)

fortsettes