Jeg danser med Herren i morgengryet

 Et barn som danser med Den Evige - slik, drømmer jeg på dager som er ekstra tunge og vanskelige. På grunn av Parkinson kan jeg ikke bevege meg som vanlig, ustø som jeg er. Men i bønnens verden er alt mulig. 

Hvordan ser kallet ut for den som har vært leder et langt liv ikke lenger har formelle lederverv eller ansvar?

Min beste tid er når ambisjonene stilner, og jeg stille kan få overgi mitt liv og min tid i Herrens gode hender. Da får de erfaringer jeg har gjort med Herren gjennom en langsom etterfølgelse tyngde og kan gis videre med ydmykhet.

Det er nettopp derfor et menneske som bærer en alvorlig sykdom peker i kraft av å være hjelpeløs ut over seg selv, ofte uten selv å være klar over det. Hjelpeløsheten er en del av Guds oppdrag til oss mennesker, hvis verdi er umåtelig.

Biskop Franz Kamphaus sier det slik: "Vår verdi kan vi ikke skjenke oss selv. Den er gitt oss, og må ikke krenkes."

Det samme har Piet Von Breenen sagt: "Menneskets verdi må ikke under noen omstendighet krenkes ettersom det er Gud selv som har skjenket det til mennesket."

Jeg er elsket som den er, ikke på grunn av det jeg gjør. Slik er Guds ømhet.

Den Gud som tørster og ser

 Jeg stusser over ordene: "Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig til å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider". (Luk 22,15)

En Gud som lengter. Som tørster. Forunderlig.

Jeg tenker tilbake på det blendende vakre skriftstedet jeg delte med dere i går, et av de vakreste bibelstedene jeg kjenner: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,6) Johannes forteller om en brennende het dag i Samaria. Jesus, trøtt, sliten og tørst etter en lang reise, søker ly for dagens hete ved Jakobs brønn. Han setter seg på marken under de skyggefulle trærne. Der samtaler han med en kvinne. Denne samtalen ved Jakobsbrønnen minner Hagars møte med Gud i ørkenen - når hun og hennes barn var nær ved å dø av tørst. Gud så henne. Han viste henne en hittil ukjent kilde i ødemarken. Hagar og gutten hennes overlevde. Hagar ga Gud et nytt navn - et navn som ingen før hadde brukt om Gud: "Han som ser meg." Nå sitter han her, den Gud som ser, og sier til den samaritanske kvinnen: "Jeg er tørst."

Den Gud som tørster er den samme Gud som sier: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv." (Joh 4,14)

Trærne i Guds hage og i det nye Jerusalem

 I går oppdaget jeg noe jeg ikke har reflektert over, noe som ble nytt for meg da jeg leste den andre skapelsesberetningen som er gjengitt i 1.Mos 2. Jeg har lest Bibelen siden 1972, men dette hadde jeg ikke sett før nå. Av og til leser vi litt for fort: "Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av landjorden, prektige å se på og gode å ete av..." (1.Mos 2,8-9a) Og videre: "Og en elv rant ut fra Eden for å vanne hagen..." (v.10a)

Gud plantet trær i Edens hage. Sikkert av alle slag. Fikentrær, vintrær, terebinter, ranke furutrær. Ikke noe kunne være viktigere der hvor ørkenen dominerer. Edens hage, var som Skriften sier et sted med trær. For det er trærne som drar ned regnet. Trærne skaper skygge og binder ikke bare kulldioksid men også jord. De avgjør også aerosoler, fine gasser som når de når skyene hjelper regnet til å binde dråper. Slik at at de kan falle ned igjen og væte jorden. Om det ikke skulle finnes trær, drar skyene videre og regnet faller et annet sted. Trærne skaper regn og vannet væter jorden. Hagen i Eden vokser, og i denne hagen vandrer Herren hver dag. Et av det vakreste skriftstedene jeg kjenner i Bibelen er 1.Mos 3,8, hør bare: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." Gud kom i den svale kveldsbrisen.

Jeg kom på å tenke på noen ord fra Wilfrid Stinissen da jeg leste disse ordene fra 1.Mosebok. Han skrev de i den første utgaven av tidsskriftet Pilgrim, i den første utgaven som utkom i 1994: "Det som gjør mennesket til menneske er tørsten. Å slutte å tørste er å dø. Å forbli i den og gå djupere i sin tørst er å få liv."

Så er det forunderlig å lese Bibelens siste bok. Bibelen begynner med fortellingen om en hage, og slutter med fortellingen om en by, og i det nye Jerusalem finnes det både strømmer av elver og trær: "Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone, midt i byens gate. På begge sider av elven sto livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene." (Åp. 22,1-2) 

Nå forstår jeg hvorfor jeg er så glad i trær og elver!

Under opplæring

 Hva er det som gjør at vi tror at det er annerledes for oss enn for disiplene? At vi ikke trenger opplæring, fordi vi har Bibelen. Jeg kom til å tenke på dette når jeg leste kommentarfeltet til en artikkel om Bønn for Oslo, som hadde arrangert en bønneskole. Vedkommende mente at man ikke trengte noe slikt. Så lenge man hadde Bibelen kunne man lære seg å be på egenhånd.

Disiplene gikk i lære i tre år hos Jesus. De levde sammen med ham, lyttet til hans undervisning og lærte hva de så i praksis. En dag, etter å sett disiplene til døperen Johannes be, spurte de Jesus: "Herre, lær oss å be!" Trenger ikke vi det samme? Er vi ferdig utlært? Trenger vi ikke å lære å be av andre som har bedt før oss?

Selv om jeg har vært en kristen siden 1972 har jeg fremdeles mye å lære. Jeg oppdager stadig noe nytt i bønnens verden. Jeg ønsker meg et slikt skilt, som man av og til ser i butikkene på butikkmedarbeiderne: Under opplæring! Det er hovmodig å tro at man ikke har mer å lære. "Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,10)

Telt, oppbrudd, nattely

 De to siste nettene har jeg drømt om telt. Om raske omskiftninger, endringer. Om oppbrudd. Jeg har vært på reise, og lett etter steder jeg kunne finne ly for nattemørket.

I morgengryet hører jeg i drømme en kjær venn fra slutten av 1970-tallet, Lars Kapelrud, synge sin egen vise: "La oss bryte opp og brenne broene, ja la oss vende hjem. La oss sørge for at våre teltplugger står løse i jorden."

Det er som om Herren minner meg om at det nye året er oppbruddets tid. Et år hvor vi må være klare for raske omskiftninger. Et år hvor vi trenger å søke ly hos Herren.

Det er et ord fra Salme 91 som jeg bønneleser hver dag: "Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige..."

Er ikke dette bildet blendende vakkert? Dette ordet kan også oversettes: "Bli over natten" og "Den som sover i Guds hus om natten."

Fantastisk!

Det er akkurat det jeg trenger: "sove i Guds hus om natten." Mens Han, Den veldige, Den allmektige Gud, våker over meg, da er jeg trygg. Og natt kan forstås både som den fysiske natten, men også om de tider i våre liv, da vi opplever det Johannes av Korset kaller: "sjelens mørke natt." Da kan vi finne nattely hos Gud. Jeg har gjort Gud til min bolig.

Et profetisk folk

 Vi skal være et profetisk folk. Vi lever i den "flygende ørns" tidsalder som tar oss over det naturlige riket inn i Ånden for å se ting ved åpenbaring. Ingen generasjon har større behov for å høre et "ord fra Herren" enn vår egen.

Å være et "profetisk folk" er mer enn bare å ha evnen til å profetere. Den omhandler i stedet vår livsstil av åpenbarende innsikt. Det vil si å alltid være i stand til å høre og svare på Åpenbaringsordet slik det blir ledet av Ånden.

Apostelen Paulus skrev til den korintiske menigheten at «vi kan alle profetere». Dette ville være profetiens gave som vi alle oppriktig skulle ønske. Likevel er det mye mer å være en åpenbaringsgenerasjon enn profetier. For mange år siden da jeg skrev min andre bok, sa Herren tydelig at jeg skulle kalle boken «Engaging the Revelatory Realm of Heaven». Ordet "engasjerende" antydet at vi sammenkobler livet vårt med Ånden av åpenbaring for å bebo dette domenet. Ideen er som overføringen til kjøretøyet som er engasjert i kjøring slik at kraften til motoren kan drive den fremover.

Herrens åpenbarende salvelse gir evnen til å kommunisere med Ånden evig og dermed fruktbar i alle våre bestrebelser. Det er stemmen som snakker til oss når vi svinger til høyre eller venstre. Det er Guds bemyndigelse å vandre i dype riker av Ånden i en foreningsopplevelse med Det Levende Ord.

- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Et minne

 Etter vår død vil livet vi valgte å leve bli et minne. Døden etterlater seg bare minner.

Jeg ble minnet om dette ved å lese John L. Moores samling av minner fra hans tidligere forfatterskap, og fortelle dem i livet hans, både familie og venner, som etterlot seg en minneverdig historie skildret av hans forfatterskap om «The North Side». Johns forfatterskap var tydelig og ærlig, og gjenspeiler det harde cowboylivet i Øst-Montana. John minnet meg om hva vi alle vil etterlate oss når vi dør – minner.

Når vi leser gjennom Skriften, er alle menneskene vi leser om og deres interaksjoner med hverandre nå minner fra fortiden. Disse minnene blir etterlatt for oss å tenke på hvordan vi bør leve og minnene vi ønsker å legge igjen.

Hvert valg vi tar og hvert skritt vi tar skaper et minne som vi vil gi videre til de som vil huske oss lenge etter vår bortgang. Hvert liv, mitt inkludert, vil etterlate seg en blanding av godt og dårlig. De som virkelig elsker oss vil, med Guds barmhjertighet, være i stand til å sile gjennom bevisene fra våre liv for å se hvor Gud var i arbeid.

Paulus fortalte oss hvordan vi kan leve et minneverdig liv, "For for meg er å leve Kristus og å dø er vinning" (Filipperne 1:21). I både liv og død, hvis Jesus er vårt fokus, selv i de tider da vårt fokus ble uskarpt av smerte og lidelse, vil det som gjenstår bli et minne som vil ære Herren og hans sannhet – et minne verdt å minnes.

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen