Vend kappen etter vinden

 Jesus finner et ensomt sted for å være alene med disiplene og la dem få hvile seg (Mark 6,30-34). Dette gjør han under Åndens ledelse. Men når vi ser menneskelig på det, mislykkes planen hans. Antakelig ble Jesus overrasket da han så at det 'ensomme stedet' var fullt av folk, men han ble ikke virkelig skuffet. En menneskelig feil er ikke noe personlig nederlag, han vet at Faderen har en plan med alt som skjer. 

Vi opplever også mange ganger at våre jordiske planer blir tilintetgjort. Gud vil at vi skal bruke vår sunne fornuft og legge visse planer for livet vårt. Men han garanterer ikke at planene kommer til å lykkes. Ikke en gang når vi lar oss lede av Den Hellige Ånd er det sikkert at vi kommer til å fullføre det han leder oss til.

Det hører med til Guds pedagogikk at han ofte ødelegger planene våre, også de som vi har lagt ved hans hjelp. Han vet at når han skal få det gamle mennesket til å dø, så finnes det ikke noe mer effektivt enn å forhindre oss i å gjennomføre det vi planlegger. Vi kan bli nesten desperate når den ene planen etter den andre går i vasken. Men Gud vet at slik desperasjon kan gi oss en ny vilje til å følge ham, slik at vi hvert øyeblikk er beredt til å gjøre akkurat det Gud vil, uten garantier for suksess. Når vi mislykkes, kan vi lære oss å være smidige og stadig beredt til å slå inn på nye veier. Det er ikke feil å vende kappen etter vinden, hvis vinden er Den Hellige Ånd.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 308

Om å se seg selv i speilet

 Det er noe tragikomisk over kommentarfeltene i sosiale medier. Særlig når kristne setter merkelappen 'religiøs' eller 'fariseer' på andre kristne. Er det noe bots- og bededagen lærer oss så er det at vi trenger en realitetssjekk alle sammen. For tro om det ikke bor en fariseer i både deg og meg. Vi trenger ganske ofte speil for å se oss selv. 

Fortellingen om fariseeren og tolleren i tempelet er ganske illustrerende i så måte. Det er noe ufyselig over denne fariseeren som stiller seg opp 'for seg selv' - det er et poeng i seg selv, han kan ikke stå sammen med andre - og ba slik: "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der." Så begynner han å ramse opp alt han er god for: "Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." Vi tar avstand fra selvgode, selvskrytende mennesker, men vi ser ikke oss selv. For å være helt ærlig bor det nok en fariseer i oss alle, men vi liker ikke å innrømme det. Merkelappen 'fariseer', 'skriftlærd' og 'religiøs' setter vi på andre. Det er lettest slik. Fariseere liker best å se seg selv i fordelaktig lys.

Men Jesus forteller om en som hadde selvinnsikt nok til å se seg selv i lyset av sin egen situasjon. Tolleren hadde nok med sine egne synder: "Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: "Gud, vær meg synder nådig!"

Det må ha vakt reaksjoner blant tilhørerne når Jesus bruker en toller som eksempel på en som hadde selverkjennelse. Tolleren var kanskje den mest foraktede personen i datidens samfunn. Han krevde inn skatt for okkupasjonsmakten. Det handler ikke om andres synder, det handler om min synd. I sin store botssalme, Salme 51, kommer kong David med erkjennelsen vi alle må komme med: "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort.

Natten lyser som dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen.

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natten er ikke lenger mørk, ensomheten har blitt til fellesskap. 

Jesus er forenet med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskets fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Jesus har vært fortapt og han er Gud. Han gjennomlyser selve gudsforlattheten med kjærlighet.

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 85

Sjelens og kroppens helbredelse

 "Sjelens og kroppens helbredelse er en stadig pågående erfaring av Guds legende kjærlighet og berørende ømhet." 

- Bjørn Olav Hansen 25.oktober 2024

"Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter." (Matt 9,36)

Tusenårs-bønnen

 Med velvillig tillatelse fra rettighetsinnehaveren gjengir jeg her tusenårs-bønnen til Håvard Sand. Måtte alle bedende menn og kvinner i Norges land begynne å be den trofast. Den kommer i rette tid, for på søndag er det bots-og bededagen, en dag vi har tradisjon for å bøye våre knær i omvendelse og inderlig bønn for vårt kjære fedreland. La oss fortsette med det!

Overgitt til Guds nåde

 Hva er det tryggeste og sikreste du kan gjøre i alle situasjoner? Er du usikker på hva som er Guds vilje? Hvordan kan du kjenne trygghet i usikre tider?

Lukas forteller om en avgjørende hendelse i livet til apostelen Paulus. Han skal ta avskjed med menigheten i Efesos. Hva skal han gjøre? Han møter tilsynsmennene for menigheten, Gud har varslet ham om at den står overfor store utfordringer og prøvelser: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke folket. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å dra disiplene med seg." (Apg 20,29-30) Hva gjør han så i en slik spent situasjon? Jo, han gjør det eneste han kan: "Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord..." (v.32)

Vi kan trygt overlate alt i Guds allmektige hender. Han har den hele og fulle oversikten. Han kjenner framtiden, og når vi overlater alt til Guds nåde kan ingen ting gå feil. Dette gitr meg trygghet og ro innfor en ukjent framtid. Når alt kommer til alt er det nåden som bærer meg.

Lyset som avslører

 Jeg har dvelt nokså lenge i min Jesusmeditasjon over beretningen om Jesu forklarelse slik den er gjengitt i Matt 17, og har merket meg følgende setning: "Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt." (v.6) 

Det er kun når vi kles nakne for Guds rene og granskende øyne; det er bare da, og kun da, at vi vil fremstå med en autentisk fornyelse av vår sjel. Da kommer vi til en sann kunnskap og bevissthet om Kristi hellighet og samtidige ømhet.

Selv om andre tiders hellige har gjort seg erfaringer med Kristus som kaster lys over himmelveien, kan de ikke på noen måte erstatte våre egne erfaringer av Ham, som vi gjør oss i djupet av våre egne liv. Kristus tilhører hver og en av oss, og er rik nok for alle som påkaller ham.

Kristus har gitt oss løfter om, ikke bare at vi skal kjenne ham og tro på ham, men også at vi skal leve i ham. Han ga oss Ånden ikke bare for å lære oss, men for å bo i oss, forme oss og fornye våre sinn. Den Hellige Ånd tar hver dag fra Kristus hva Kristus er, og gir det til oss!

Livet i Kristus er handling, erfaring, fornyelse og uopphørlig vekst i Ånden.