lørdag, juni 25, 2022

Mar Musa klosteret gjenåpnes - ønsker pilegrimer og besøkende velkommen

Etter år med isolasjon på grunn av krig og pandemi, tar kommuniteten grunnlagt av fader Dall'Oglio igjen imot pilegrimer og besøkende. For abbeden, Bror Jihad Youssef er klosteret «en åndelig oase av fred og vennskap» i en fortsatt tøff kontekst.

Av Chiara Zappa/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Milano (AsiaNews) – Etter år med isolasjon på grunn av krig og COVID-19, har Syrias Deir Mar Musa Al Habashi-kloster gjenåpnet dørene for pilegrimer og besøkende.

På 1990-tallet gjorde jesuittpresten Paolo Dall'Oglio den eldgamle klosterbygningen som ligger mellom fjellene og ørkenen, nesten hundre kilometer nord for Damaskus, til et senter for dialog mellom islam og kristendom.

"Dette er et viktig tegn," sa Abbed Bror Jihad Youssef. "For mange syrere representerer klosteret en åndelig oase av fred og vennskap for mennesker med ulik religiøs bakgrunn."

Klosteret er et av de eldste i Syria, med dyrebare fresker og bevarte vegginskripsjoner på arabisk, syrisk og gresk samt en kirke fra 1000-tallet.

Etter at borgerkrigen brøt ut i 2011, pågikk det harde kamper mellom opposisjonsgrupper og regjeringsstyrker i den nærliggende byen al-Nabek. Mellom 2015 og 2017 tok den islamske staten kontroll over en nærliggende region, som ble fulgt av en bølge av kidnappinger av kristne innbyggere.

For lokale kristne kom imidlertid det hardeste slaget med forsvinningen i 2013, av fader Dall'Oglio som ble savnet i det jihadisk-kontrollerte Raqqa-området. Det har ikke vært livstegn fra presten siden den gang.

På et slikt sted med brorskap mellom trosretninger og mennesker, er det 2ingen internettforbindelse," sa abbed Youssef. "Våre gjester kan nyte en pause fra det hektiske livet i byen, og vie seg til møtet med Gud, med seg selv og med oss, i et klima av vennskap som overvinner religiøse forskjeller," forklarte han.

Her er en "profeti om et globalt vennskap" spesielt gripende midt i en fortsatt tøff daglig virkelighet. Kampene kan ha opphørt, men "mennesker her overlever i stedet for å leve. Vi går gjennom en djup økonomisk krise, valutaen vår er ikke lenger verdt noe , arbeidet er usikkert og dårlig betalt, og prisene på alt skyter i været.»

Likevel, til tross for en atmosfære av stor motløshet, har lokalbefolkningen hilst med stor glede nyheten om at klosteret skulle gjenåpnes for besøkende utenfra.

«I noen tid hadde mange venner spurt oss når vi skulle begynne å ta imot besøkende igjen. De sa til oss: 'Vi trenger dere, for å be, for å hvile, for å tenke på naturen og gå i fjellet.»

Fra begynnelsen representerer båndene mellom skapelsen og omsorg for miljøet en av Deir Mar Musas særegenheter. Munkene og nonnene arbeider på landsbygda og følger opp prosjekter for å styrke det lokale biologiske mangfoldet, mens gjestene kan ta del i det manuelle arbeidet mens de finner tid til å reflektere og dra nytte av det store biblioteket.

De siste årene har kommuniteten vært tett involvert i å hjelpe de fordrevne og de fattige, i og rundt al-Nabek samt guvernementet Homs, hvor klosteret Mar Elian ligger. Islamister ødela delvis sistnevnte sommeren 2015 og kidnappet fader Jacques Mourad og holdt ham fanget i fem måneder.

For en tid siden kunngjorde fader Mourad at klosteret skulle gjenoppbygges og dets vingårder og olivenlunder gjenplantes. Nå, med Deir Mar Musas gjenåpning, er det håp på nytt.

«Grupper er tilbake. Vi hadde 110 personer på en enkelt dag, mens en prest fra Aleppo fulgte 35 kvinner fra en av byens menigheter på en retreat. Rundt 30 unge mennesker kom også, bemerket Bror Jihad. "Vår agenda for de kommende månedene er allerede full."

De fleste pilegrimer er syrere. Det er ikke lett for utlendinger å få visum for å besøke landet, men «alle er velkomne», sier abbeden. «For oss er gjestfrihet en hellig plikt. Alle som kommer kommer for å besøke Herren og vi, ved å ønske ham velkommen, ønsker Jesus velkommen, og i Jesu navn. Det er alltid Gud som mottar og som blir mottatt."

fredag, juni 24, 2022

Jeg takker Gud for huset vårt

For mange år siden leste jeg en bok av den danske presten Johannes Møllehave. 'Huset vi bor i' fascinerte meg veldig. Jeg kom til å tenke på den her om dagen, da jeg gikk rundt med en lykke over å ha et hus å bo i. Det er ingen selvfølge. 

Vi har bodd i det huset vi nå bor i siden 1988. Et enkelt borettslagshus med en deilig hage, og med en storslått utsikt over Mjøsa. Det har skjedd mye på 34 år. Ikke minst mange reiser, men hele tiden har vi vendt tilbake til huset vårt. Tryggheten, stedet hvor vi kan senke skuldrene, slappe av, være oss selv. Det betyr ikke minst mye med den utryggheten Parkinson skaper. Vi håper å kunne bo her i mange år ennå. Vi tenker at huset kan tilpasses etter hvert som sykdommen utvikler seg. 

Her om dagen ble huset plutselig utrygt. Et uventet besøk skapte en svært vanskelig situasjon. Plutselig var idyllen omgjort til noe skremmende. Jeg går ikke inn på hva det var, men i min sårbarhet opplevdes det som om en grense ble overskredet når en person tråkker over grensene for hva du kan tillate deg overfor et menneske som er preget av alvorlig sykdom. Det er første gangen jeg har bedt et menneske om å gå.

For huset vårt har vært et gjestfrihetens hus. Her har mange bodd gjennom årenes løp. Slik håper vi det fortsatt skal være. Her er rom for latter og tårer, lek og alvor. Og privatlivets fred.

Jeg har begynt å takke Gud for huset vårt. For hagen vår. For kjøkkenet, stua og soverommene. For at vi har mat på bordet, klær å kle oss med, en seng å sove i, stoler å sitte på. For gode naboer, For venner. For omsorg og kjærlighet, for de som ber for oss og de som har hjulpet oss økonomisk i vanskelige tider,

Venner, det er ingen selvfølge.

Forbønnsopprop! Be for den spente situasjonen mellom Litauen og Russland

Jeg ber våre bedende venner fokusere på å be for Litauen for tiden! Situasjonen mellom Litauen og Russland er svært spent, etter at Litauen har lagt sterke begrensninger på trafikk inn og ut av den russiske enklaven Kaliningrad. 

Det var i helgen at den litauiske jernbanen gjorde det klart at den ikke lenger vil tillate transittrafikk til og fra Kaliningrad av varer som er omfattet av EUs sanksjoner mot Russland. Dette er varer som utgjør 40-50 prosent av alle varer som fraktes med jernbane gjennom Litauen til og fra Russland og vil føre til at Kaliningrad-enklaven blir mer og mer isolert. Litauen har på sin side forsvart tiltakene med at de er helt i tråd med de sanksjonene som EU har innført mot Russland og Litauen har fått full støtte fra EU i dette spørsmålet. 

Hvordan reagerer så Russland på dette? Svaret på det spørsmålet kom fra pressetalskvinnen fra Det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova onsdag: 'Et av de viktigste spørsmålene har vært om vårt svar på de litauiske tiltakene vil være bare diplomatiske. Svaret på dette er nei.'

Hva som ligger i dette er helt åpent og usikkert. Det har vært spekulert på om Russland gjennom et lynangrep fra Belarus, tidligere Hvite-Russland og Kaliningrad, vil forsøke å opprette en landveis forbindelse til sitt isolerte landområde i vest. Skjer det trekkes NATO inn, da Artikkel 5 i NATO-pakten forplikter NATO til å forsvare et NATO-land som blir angrepet.

Det er nå det trengs forbønn!! Målrettet, konkret forbønn. Be Hærskarenes Herre sende ut sine mektige stridsengler til beskyttelse av liv og eiendom og grenser. Be om kloke politiske beslutninger, om visdom til å håndtere dette på en måte som ikke fører til at den spente situasjonen eskalerer.

torsdag, juni 23, 2022

Profetisk syn for Sverige, Norge og Norden!


Det kom en sterk og hellig ærefrykt over meg natt til 23.juni 2022 da jeg oversatte dette profetiske synet. Dette tror jeg er et ord fra Herren for de nordiske landene for vår tid. Jeg har oversatt det fra nettsiden til våre venner i Sverigebönen:

Her er synet Gösta Bergkvist "sameprofeten" fikk angående bønnnøden Herren vil sende over sitt folk i Norden. Det kom til ham tre ganger, tydeligere for hver gang. 

Her er Göstas egne ord:

Synet jeg så handler om den bønnenød som kvinner måtte bære gjennom tårer over de nordiske landene, så vel som over Kolahalvøya og Karelen. 

Jeg så tre kvinner på Treriksröset, der de nordiske landene møtes. Den svenske kvinnen sto i midten, den norske kvinnen sto vendt mot landet sitt og den finske kvinnen sto vendt mot landet sitt. På Island var det en kvinne og på Grønland en inuittkvinne. På Kolahalvøya sto en samisk kvinne. Alle kvinnene hadde tomme skåler i hendene.

Så så jeg en hånd, som jeg oppfatter som Guds hånd, som holder et beger med teksten "tårer". Denne hånden helte tårer i skålene som kvinnene på Treriksröset holdt. En stemme ba dem drikke opp tårevannet. Da de hadde drukket tårevannet, kom en nød over dem og de begynte å gråte tårene i skålene. Det bare rant over av tårer.

Så så jeg hvordan den norske kvinnen ble ført i ånden til Island.

Hun helte det tårefylte vannet i skålen til den islandske kvinnen, og oppfordret henne til å drikke av det tårevåte vannet i bollen. Så gråt hun skålen sin full av tårer, fylt av den samme nøden for sitt land.

Så ble hun ført til Grønland, til inuittkvinnen. Hun fylte skålen med tårer, og oppfordret henne også til å drikke av tårenes vann. Da ble hun også grepet av behovet for landet sitt og ropte bollen full av tårer. Den finske kvinnen ble ført til Kolahalvøya til den samiske kvinnen. Hun helte tårevann fra skålen sin og fylte skålen til den samiske kvinnen, som igjen ble grepet av den samme nøden etter å ha drukket vannet, og ropte ut sin nød over landet hennes.

Det spredte seg over hele Karelen, ned til Ladoga.

Ting begynte å skje over hele Sverige. Jeg fikk se rad på rad med mennesker over hele landet vårt, menn og kvinner, yngre og eldre mennesker. De tre kvinnene på Treriksröset snudde seg mot første rekke med mennesker og helte over det tårevåte vannet til sine åpne hender. Disse menneskene snudde seg og gikk videre til neste linje, alle gråt og alle ble grepet av bønnnød for landet vårt. Dette fortsatte nedover over hele landet.

Samtidig skjedde det samme i Norge og Finland, Island og Grønland, Kolahalvøya og Karelen ned til Ladoga. Fra begynnelsen var alle landene dekket med noe som lignet et moseteppe. Den ble gjennomvåt av alle tårene og så rullet den bort, fra toppen av landet og ned. Under mosedekket lå et hvitt klede, som dekket alle disse landene. Da det ble synlig ropte hele folket i hvert land om nåde og frelse for sitt land.

Tårene rant nedover Öreund. Så kom inuittkvinnen dit og tømte det tårevåte vannet sitt av Öresund, som var blandet med det tårevåte vannet fra Sveriges land. Tårevannet lå som krem, solid blankt og gjennomsiktig, og fløt som krem ​​på toppen av vannet.

I Danmark gikk en kvinne på stranden. Da hun så noe komme og flyte på vannet, ble hun nysgjerrig og lurte på hva det var. Hun tok den opp med hånden og kjente den mellom fingrene. Da hun kom i kontakt med tårevannet ble hun grepet av det samme behovet for landet sitt, og det samme skjedde i Danmark, som skjedde i de andre landene.

Da så jeg at den hvite duken ble dratt vekk fra land etter land. Nedenfor var det modne kornåkre.

Det var tid for innhøsting!

Bibelsteder jeg fikk i forbindelse med synet: 

"Hur skulle jag kunna lära dig bedja om icke genom nöd?"
Job. 36:19 ( 1917 års översättning )
"De som sår med tårar, ska skörda med jubel. Gråtande går de och bär sitt utsäde, jublande kommer de och bär sina kärvar."
Ps.126:5-6
"Samla mina tårar i ditt kärl." Ps 56:9b
"Du har låtit dem äta tårars bröd och dricka tårar i fullt mått."
Ps. 80:6

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

onsdag, juni 22, 2022

Retten til eget liv


Ingen har rett til å invadere ditt private liv, selv om de påstår at 'Gud har sendt dem' aldri så mye. Du har rett til å beskytte din private sfære, spesielt når du er alvorlig syk. Et menneske som ikke respekterer at du er alvorlig syk, og buser frem på 'Herrens vegne' og overkjører deg, drives ikke av Kristi sinnelag.

Din lidelse er min lidelse


Medfølelse betyr å komme nær den som lider. Men vi kan komme nær en annen person bare når vi er villige til å bli sårbare selv. En medfølende person sier: «Jeg er din bror; Jeg er søsteren din; Jeg er menneskelig, skjør og dødelig, akkurat som deg. Jeg er ikke skandalisert av tårene dine, og heller ikke redd for smerten din. Jeg har også grått. Jeg har også kjent smerte.» Vi kan bare være sammen med den andre når den andre slutter å være "andre" og blir som oss.

Dette er kanskje hovedårsaken til at vi noen ganger har lettere for å vise medlidenhet enn medfølelse. Den lidende kaller oss til å bli bevisst vår egen lidelse. Hvordan kan jeg reagere på noens ensomhet med mindre jeg er i kontakt med min egen opplevelse av ensomhet? Hvordan kan jeg være nær funksjonshemmede når jeg nekter å anerkjenne mine egne handikap? Hvordan kan jeg være sammen med de fattige når jeg ikke er villig til å bekjenne min egen fattigdom?

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansenn (c)

tirsdag, juni 21, 2022

Mørke skyer og Åndens utøselse


Jordens nasjoner er inne i en sesong med akselerasjon mot både den største utgytelsen av Den Hellige Ånd og den største presstimen i verdenshistorien. Jesaja gjorde det klart at både mørket og Guds herlighet vil øke til uante nivåer sammen i generasjonen som Jesus kommer tilbake: «For mørket skal dekke jorden og det dype mørke folkene [nasjonene]; men Herren skal reise seg over deg, og hans herlighet skal sees over deg” (Jesaja 60:2, MEV).

Ja, en tid med djupt mørke kommer, men samtidig vil Guds herlighet bli sett over hans folk i et enestående mål. I hovedsak profeterte Haggai det samme, og erklærte at Herren vil ryste himmel og jord, havet og alle nasjonene. I sammenheng med denne globale rystelsen, vil mengder komme til Jesus, som vil bli sett på som «Alle nasjoners lengsel».

For så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg vil ryste himmel og jord, havet og det tørre; og jeg vil ryste alle nasjoner, og de skal komme til alle folkeslags [Jesus] lengsel” (Haggai 2:6–7).

Med andre ord, den største høsten av sjeler kommer i sammenheng med endetidens rystelser av nasjonene. Denne ristingen vil være som en "perfekt storm", som påvirker mange områder av livet - økonomisk, politisk, samfunnsmessig, åndelig, militært og mer. Det er i denne sammenhengen at Guds herlighet vil bli sett og forstørret i nasjonene.

Herren er nådig med å gi sitt folk profetisk informasjon om generasjonen som skal leve før hans gjenkomst, omtalt som "tidens tegn". Tidens bibelske tegn inkluderer hendelser og trender som er forutsagt av Jesus, apostlene eller profetene i Det gamle testamente - disse tegnene vil varsle Guds folk (som er i live i generasjonen før Jesu gjenkomst) om hans snartlige gjenkomst.

I Matteus 24 og Lukas 21 identifiserte Jesus 22 tegn på den tiden. Nå, for første gang i historien, øker de fleste av disse tegnene og skaper globale overskrifter. Når alle tegn akselererer på samme tid, så skal Guds folk «kjenne» at de lever i generasjonen før Kristi gjenkomst. Faktisk befalte Jesus én generasjon å vite at hans gjenkomst var nær. Denne befalingen var for generasjonen som lever når alle de 22 tegnene som er profetert i Matteus 24 og Lukas 21 forekommer.

Åtte forskjellige ganger ba Jesus og apostlene, relatert til endetiden, om å våke og be. Når han sa «Se på», menes det faktisk å åpne øynene og se på. Se hva som skjer ettersom det korrelerer med det Bibelen sier. Se. Det er ikke en mystisk ting. Det er faktisk bare å se hva som skjer i nyhetene, bli kjent med hva Jesus og profetene sa, og trekke konklusjonene. La tro og hast oppstå som trekker deg tilbake til alvoret og hastverket og herligheten til den guddommelige historien som utspiller seg i denne timehistorien.

Det er avgjørende at kirken lærer å samarbeide med det Herren gjør i denne timen og i timen som kommer. Væpnet med kunnskap og forståelse av hva Bibelen sier om endetiden, kan vi be i tråd med Guds endetidsplan og gå i forbønn med et evig perspektiv.

- Mike Bickle (bildet), grunnlegger av International House of Prayer/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Medfølende solidaritet


Når vi tenker på menneskene som har gitt oss håp og har økt sjelens styrke, kan vi oppdage at de ikke var rådgivere, advarslere eller moralister, men de få som var i stand til å artikulere den menneskelige tilstanden i ord og handlinger. der vi deltar og som oppmuntret oss til å møte livets realiteter. . . . De som ikke flykter fra våre smerter, men berører dem med medfølelse, bringer helbredelse og ny styrke. Paradokset er faktisk at begynnelsen på helbredelse finnes i solidariteten med smerten. I vårt løsningsorienterte samfunn er det viktigere enn noen gang å innse at det å ønske å lindre smerte, uten å dele det er som å ville redde et barn fra et brennende hus uten å risikere å bli såret. Det er i ensomheten denne medfølende solidariteten tar form.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, juni 20, 2022

Ferske rapporter fra menighetsplantingsarbeidet i Ukraina


Nesten tre måneder har gått siden den russiske invasjonen av Ukraina. Massemediene leverer hver dag nyheter fra krigføringen. Det er millioner av ukrainske flyktninger i mange forskjellige land. Et stort antall kristne kirker og humanitære organisasjoner fra hele verden gir nødhjelp til krigsofre. Alle kirker og menighetsplantninger i Ukraina er aktivt involvert i å hjelpe trengende. Her er en kort rapport fra noen av kirkeplanterne som samarbeider med Den europeiske baptistføderasjonen.

Menighetsplanteren Valerij bodde i Luhansk før krigen og måtte flytte til Kyiv i 2014 da krigen brøt ut. Senere startet han en ny menighet «Guds Familie». Han skrev nylig:

«Etter den russiske invasjonen (24. februar 2022) sendte vi alle mødrene med små barn i kirken vår ut av landet vårt. Etter hvert er rundt 30 personer nå i Tyskland, og senere ble mer enn 40 flyktninger fra forskjellige regioner i Ukraina med dem. Vi er i kontakt med dem og vet at de er trygge.

I løpet av de to første månedene av krigen tjenestegjorde min kone og jeg i et flyktningsenter i det vestlige Ukraina. Min kone lagde mat og ledet møter for kvinner. Jeg organiserte humanitær bistand, ledet bønnesamlinger og forkynte i forskjellige kirker. Senere flyttet vi til Mukachevo i sør for å ta oss av de sårede soldatene.

I mellomtiden har brødrene fra kirken vår organisert et frivilligsenter i byen Vinnytsia hvor de betjener flyktningene fra Donbas. De har kjøpt et gatekjøkken hvor de kan lage mat til 70 personer om gangen. De utfører også humanitær hjelp til folk fra de bombede landsbyene.»

Her er en annen rapport, fra menighetsplanteren Yuri som bor i Zolotonosha, Cherkasy-regionen: 

«Da krigen brøt ut var det mange som forlot Zolotonosha, og jeg vurderte også å sende min kone og barn vestover. Men til slutt, etter mye bønn, bestemte vi oss for å bli hjemme fordi vi trodde at Gud ville at vi skulle tjene folket her. Jeg vet at mange andre fulgte vårt eksempel.

Krigen forandret vårt land og vår menighet veldig mye. Flere menn ble trukket inn i hæren, og noen mødre med små barn fant tilflukt i utlandet eller i Vest-Ukraina, men de fleste ble igjen i hjembyene. Vi begynte umiddelbart å betjene flyktningene. Folket vårt drar regelmessig til Kharkiv, Chernihiv og Sumy for å bringe humanitær hjelp og evakuere folk fra disse regionene til byen vår hvor vi fortsetter å hjelpe dem videre. Jeg tror at dette er vår mulighet til å betjene mennesker som nå har et stort behov for beskyttelse.

I løpet av de første to ukene av krigen samlet vi oss hver dag for å be for Ukraina, lese Guds Ord og oppmuntre hverandre. Dette var en spesiell tid da medlemmer av menigheten vår ble veldig nær hverandre, og dette gjorde oss sterkere. Vi fortsetter våre søndagsgudstjenester og nye mennesker – soldater og flyktninger besøker kirken vår hver uke.

Menighetsplanteren Andrij har plantet «New Community Bible Church» i Irpin. Dette er rapporten hans:

«Den siste gudstjenesten denne vinteren hadde vi 20. februar. På tidspunktet for den russiske invasjonen (24. februar) var jeg i utlandet på forretningsreise. Jeg planla å returnere til Irpin den 25. februar, men dette skjedde aldri... I stedet ble jeg invitert til Tsjekkia hvor jeg begynte å organisere så mye nødvendig hjelp for krigsflyktningene. Jeg kontaktet også kirkemedlemmer og fant ut at 12 personer bestemte seg for å bli i Ukraina til tross for krigen. Men 22 andre ble spredt til forskjellige naboland. Jeg sammen med 6 familier organiserte en hjemmebibelgruppe, og vi fortsetter å jobbe blant andre fordrevne i Praha.

Victor, medpastoren i New Community Bible Church, ble i Irpin til 7. mars og forkynte og ba sammen med de som var der. Til slutt måtte han forlate Irpin sammen med familien og flykte fra russiske soldaters terror. Det store flertallet av Irpin-innbyggerne stakk av for å redde livet. Victor kom igjen tilbake til Irpin 27. mars, fortsatt under den russiske okkupasjonen. Han fant der flere kirkemedlemmer som opplevde et dypt traume, men Petro ble skadet av et bombefragment. En diakon, Hennadii, overlevde også den russiske okkupasjonen, men begravde moren og noen naboer som ble drept av de grusomme okkupantene.

Russerne trakk seg ut av Irpin 29. mars, og bombet tidligere vår del av byen. En av bombene ødela taket på kirkebygningen vår fullstendig og forårsaket brann i øverste etasje. Alle våre tekniske installasjoner og musikkinstrumenter ble fullstendig ødelagt.

Kirken kan fortsatt bruke første etasje, og siden midten av april begynte våre folk å betjene naboer med måltider, matpakker og annen humanitær hjelp. New Bible Community Church startet gudstjenester på nytt 1. mai og inviterte de krigsoverlevende til å være med. Menigheten ledes nå av Victor som samler inn penger for å reparere den ødelagte kirkebygningen.»

Baptistene i Ukraina siden 1990 opplevde en imponerende vekst etter å ha gjenvunnet uavhengighet fra Sovjetunionen. Før den nåværende krigen var det rundt 2270 lokale baptistmenigheter som inkluderte omtrent 110 tusen medlemmer. Det er også flere hundre kirkeanlegg.

Dine bønner om fred og suksess for det utfordrende baptistmisjonsarbeidet i Ukraina, samt økonomiske gaver til den humanitære hjelpen, er høyt verdsatt!

Planter nye menigheter sammen! Til Guds ære!

Daniel Trusiewicz, koordinator for EBF Mission. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Tidens slutt er en sang - de første kristnes sangskatt


For å forberede Kristi gjenkomst og fullendelsen av alle ting, sang de første kristne.

I dagene før Russlands invasjon av Ukraina, idet frykt bygde seg opp i nyhetsreportasjer, militære prognoser og NGO-forberedelser, skjedde noe merkelig: folk begynte å samles, ofte offentlig, for å synge. I en video tatt opp for verden å se, sto en mengde ukrainske kristne i en t-baneinngang i Kiev og sang ut den åndelige hymnen «Prayer for Ukraine» mens andre passerte i et hektisk rush før krigen rammet byen. De av oss som ser på på avstand kan ha registrert kognitiv dissonans mellom varsler om katastrofe og den merkelig fredelige mengden, tilsynelatende upåvirket av kaoset rundt dem. Men for de ukrainske kristne i t-banen var sang mer enn bare katarsis eller distraksjon. Det var en inngang til en holdning av forventning og håp, et engasjement med en praksis fra den tidlige kirken som mange av oss har glemt: troen på at hele den skapte orden er laget av musikk, og at å synge er å forberede seg på verdens undergang.

Tidlige kristne forventet at Kristus snart skulle komme tilbake og gjenopprette verden. Inkarnasjonen initierte et nytt forhold mellom verden og Gud, og i Kristi påskeoffer på korset ble forhenget til templet revet i stykker. Ritualene som var reservert for det aller helligste sivet nå ut i verden, og enhver aktivitet i skapelsen, fra bønnens mønstre til solens og månens bevegelse, ble gjennomsyret av liturgisk betydning. Robert Taft skriver at i tilbedelsen hos den tidlige kirken, "er hele skapelsen et kosmisk sakrament for vår frelsende Gud. … For den kristne kan alt, inkludert morgenen og kvelden, dagen og natten, solen og dens nedgang, være et middel for kommunikasjon med Gud.»

For å forberede seg på at Kristus skal komme tilbake og fullføre alle ting, sang de første kristne. Noen av de tidligste salmene gjenspeiler dette kosmiske motivet. Et eksempel på dette er Oxyrhynchus-salmen fra slutten av det tredje århundre, den tidligste forekomsten av kristen hymnodi med tilhørende musikalsk notasjon. Selv om teksten kun har blitt opprettholdt i fragmenter på grunn av manuskriptets fillete kvalitet, er den overlevende passasjen slående: "... alle Guds strålende skapninger... må ikke tie, eller skal de lysbærende stjernene forbli bak... Alle bølger av tordnende bekker skal prise vår Fader og Sønn, og Den Hellige Ånd, alle krefter skal slutte seg til... " For Kristi første etterfølgere ble hele skaperverket et kall til lovprisning, og hver lovprisningshandling ble en deltakelse i Parousia, det annet komme . Selv da de første kristne innså at Kristi gjenkomst ikke nødvendigvis ville skje i deres egen levetid, beholdt de en følelse av at det andre komme ikke ville skje på et fremtidig tidspunkt, men var en pågående begivenhet her og nå. Jesus kom raskt; selv skaperverket stønnet i forventning, som Romerne 8:22 sier. Å synge var å stønne med det.

Og det var grunn til å stønne. Kristne møtte konstant trussel om forfølgelse og død, og var smertelig klar over at livet var flyktig og tiden knapp. Enten Kristus vendte tilbake, eller de plutselig befant seg i hans nærhet på grunn av martyrdøden, for disse første troende var den nåværende tidsalder, med alle dens trengsler, forbi, og rikets tid var nær. Naturen ble en levende metafor for denne overgangen fra en tidsalder til den neste, og utviklingen av naturlig lys ved daggry og skumring fikk en eskatologisk styrke. Cyprian, en biskop av Kartago fra det tredje århundre som ble martyr under keiser Valerian, gjør denne forbindelsen i sin 'Traktat om Herrens bønn', og instruerer kristne om nødvendigheten av å be ved daggry og skumring:

For siden Kristus er den sanne sol og den sanne dag, når solen og verdens dag går tilbake, når vi ber og begjærer at lyset skal komme over oss igjen, ber vi om Kristi komme for å gi oss nåden til evig lys.

Et eksempel på denne praksisen er en av de mest berømte salmene i kristen tradisjon, og en av dens tidligste: "Gloria in excelsis Deo." Med utgangspunkt i englesangen til hyrdene i Lukas 2:14, begynte denne livlige akklamasjonen, som med tiden ble en integrert del av gudstjenesten, som en sang som lovpriste Gud for det stigende lys ved daggry. Midt i skyggene av lidelse og til og med tilintetgjørelse, pekte disse bønnmønstrene, fremført i sang og mettet med betydningen av skapende belysning, til ham som håpet virkelig kan være lokalisert i.

Det fjerde århundre introduserte en ny, kompliserende dimensjon i kristenlivet. Med ediktet av Milano i 313 e.Kr., tok kristendommen ut i det ukjente farvannet med utbredt samfunnsmessig aksept. Etter tiår med den mest intense forfølgelsen i kirkens historie, var plutselig kristendommen ikke bare lovlig, men også ønskelig som en religiøs identitet. Kristen tro ble mainstream, og med den gjennomgikk alle mønstrene for eskatologisk håp et seismisk skifte. Ikke lenger eksisterte den tidligere forventningen, utløst av forfølgelse og død, for å presse kristne til forventningsfull bønn. I stedet kom en ny fare: passivitetens stillhet. Hvordan skulle kirken innpode forventningen som ble gjort så virkelig i den daglige bønnen i de tre første århundrene?

Ett svar kom i spredningen av klostersamfunn, som tok i bruk en asketisk livsstil, ofte i avsidesliggende områder, og dannet «leveregler». Disse samfunnene fortsatte praktiseringen av daglig bønn som en disiplin av sine løfter, under påvirkning av monastisismens fedre og mødre som Anthonios den store, hvis liv ble kjent i den vestlige kirken gjennom Athanasius 'Life of Saint Anthony; og Basil den store, hvis klosterbosetning i Kappadokia etablerte en presedens for samfunnsliv, bønn og mystikk fortsatte til i dag, spesielt i øst. For det store flertallet av kristne ville imidlertid dette unike kallet forbli utenfor rekkevidde. Hvordan skulle kirken svare på utfordringene ved å leve i et imperium fylt med verdslige laster og materielle utskeielser?

Ved siden av klosterpraksis har nyere forskning identifisert en annen tradisjon som lærde som Taft kaller et "katedralkontor" for bønn, som ville vært ment for lekfolk. I motsetning til monastisisme, som etablerte et mønster av obligatorisk bønn til faste tider gjennom dagen, var dette katedralkontoret sentrert om daggry og skumring. I likhet med sine forløpere, engasjerte den seg i daglig bønn som forventning til Kristus, og så ham tilstede i tegnet på den stigende og nedgående solen. Vesper, kveldsliturgien, uttrykte dette på en unik måte. I skumringen, mens skyggene satte inn, ble en lampe brakt inn i menigheten for å bli velsignet. Praksisen, kalt Lucernarium, var en lenge etablert skikk i hele middelhavsverdenen, i forskjellige religiøse og kulturelle overbevisninger. Og likevel forvandlet kristne konvensjonen til et kraftig tegn på tilbedelse: i den flammen anerkjente de Kristus, verdens sanne lys, hvis lys med tiden ville erstatte til og med selve solen. Og svaret på det tegnet, måten kristne kan delta i det lyset og gjøre dets mening virkelig med i livet deres, var å synge.

Det vanligste eksemplet på dette var hymnen om lampebelysning i øst, Phos hilaron, som fortsatt er i bruk i ortodoks vesperliturgi i dag:

O gledelige lys fra den udødelige Faders hellige herlighet, den himmelske, hellige, velsignede Jesus Kristus. Nå som vi har nådd solnedgangen og ser kveldslyset, synger vi for Gud: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det passer til enhver tid å prise deg med muntre stemmer, O Guds Sønn, livets Giver. Se, verden synger din ære.

Ved å synge denne salmen, gjorde kristne seg selv til en del av det levende tegnet til Lucernarium-lampelyset, og gikk inn i det nå-og-snart-å-være av dets eskatologiske håp.

Kristus lyser opp veien ikke bare i forfølgelse og i trøst, men også i døden. I et klimaktisk øyeblikk i sin biografi om sin elskede søster, Macrina, beskriver Gregor av Nyssa henne ved sengen hennes, hvor hun, selv når hun går inn i skumringen av livet sitt, ser og reagerer på Lucernarium:

I mellomtiden var kvelden kommet og en lampe ble hentet inn. Med en gang åpnet hun øyene og så mot lyset, og ønsket å gjenta takksigelsen sunget ved tenningen av lampene. Men stemmen hennes sviktet og hun oppfylte sin hensikt i hjertet og ved å bevege hendene, mens leppene hennes rørte i sympati med hennes indre begjær.

For Macrina, ser det ut til at Gregor sier, salmen om lampetenning, fremsagt i skumringen, forbereder henne til å gå inn i begynnelsen av hennes oppstandelse i himmelen.

Fra den andre siden av Middelhavet kommer en slående lik historie fra en annen elsket helgen, denne gangen om 'Deus skaperen omnium', en populær vestlig vesperalsalme fra det fjerde århundre som kan sammenlignes med Phos hilaron, skrevet av Ambrosius. I sine tilståelser forteller Augustin sin intensjon om ikke offentlig å sørge over moren Monicas død, selv om tristheten gjør at han føler seg knust. I denne uroen minner Augustin om Ambrosus salme:

Bitterheten i min sorg kom ikke fra hjertet mitt. Så sov jeg, og da jeg våknet, ble min sorg ikke så lite mildnet; og mens jeg lå alene på sengen min, kom det inn i mitt sinn de sanne versene fra din Ambrosius, for du er -

Når han husker disse ordene, gråter Augustin til slutt, og faller inn i Guds trøstende og medfølende armer. Når han reflekterer over vespersalmen, er Augustin i stand til å akseptere sorg som det rette svaret på døden, og ser på Gud som den der alle avslutninger i skapningens skumring, inkludert døden, ikke er virkelige avslutninger.

I løpet av mindre enn to århundrer ville stabiliteten som ble vunnet i de tidlige tiårene av det fjerde århundre bli revet i filler: imperiet, som synker i forfall, ville bli ødelagt, Roma ville bli plyndret, og nok en gang ville kristne bli tvunget til å tenke på skygger av nåtiden og håpet om Kristi gjenkomst. Når vi ser tilbake, er det klart hvor viktig det ville være for de kristne å holde det håpet i live.

Også i vår tid lurer fortsatt skyggene av krig og sykdom og urettferdighet i hjørnene, selv når skapninger, teknologiske fremskritt og velstand prøver å distrahere oss og gjøre oss selvtilfredse. Hvordan skal vi forbli våkne og klare for Kristi komme?

Hvis vi stiller ørene våre, kan vi høre det i sangen fra de tidligste kristne, som synger salmer mens de ble ført til martyrdøden; vi kan høre det i salmen om lampe-belysning sunget av Kappadokierne i løpet av det fjerde århundre; og vi kan høre det i vår egen tid i ukrainere som synger sin bønnsang i møte med en forestående ulykke. Å synge som en kristen er ikke å fornekte eller unngå verdens falne realiteter i en slags eskapisme; snarere er det å gå inn iblant dem og forkynne at selv om mørket kan virke sterkt, skinner et lys i mørket som mørket ikke kan fatte (Joh 1:5), og som i tidens fylde, vil forvise mørket for godt. Gjennom sang fortsetter tegnene på Kristi komme å skinne klart for de som har øyne å se, ører å høre og lunger å synge.

- Joel Clarkson, komponist gjengitt i tidsskriftet The Plough/Summer 2022, utgitt av Bruderhof-kommuniteten. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Bedende kvinne, Katakomben av Priscilla, Roma 200–400 e.Kr

søndag, juni 19, 2022

Ukraina nå: Baptister døper stadig nye, yter praktisk hjelp og sees på med andre øyne


Dette er et utdrag fra en  nylig publisert rapport utarbeidet av Den europeiske baptistføderasjonen angående situasjonen i Ukraina: Mange menigheter holder dåpsgudstjenester, nye mennesker kommer til tro, baptistmenigheter yter praktisk hjelp og lokalbefolkningen er blitt mer vennlig innstilt til baptister og andre evangelikale kirker.

Det ukrainske baptistunions koordineringssenter fortsetter å distribuere bistand over hele Ukraina, til tross for missiler som faller i områdene rundt Lviv. I en rapport fra 21. mai skrev personalet: "Fokus i den mangesidige tjenesten i våre kirker i dag handler om å hjelpe folk i nød. Baptistunionen prøver å svare på utfordringer som er i stadig endring. Vi er fokusert på det praktiske manifestasjon av Kristi kjærlighet og effektiviteten i evangeliet."

I russisk-okkuperte områder er rapporteres det om mange vanskeligheter. Sivilbefolkningen er terrorisert og ofte fratatt muligheten til å reise til de ukrainsk-kontrollerte områdene. Ettersom vannforsyningslinjer har blitt avskåret i en rekke byer i okkuperte og beleirede områder, går kirker inn og drar opp vann fra kirkebrønner for å distribuere vann til lokalsamfunnene deres. I Mykolayiv begynner den lokale kirken å bore en ny brønn for å sørge for sitt lokalsamfunn. 

Lysychansk, en liten by i Luhansk fylke i Ukraina, er ett eksempel på de mange lokalsamfunnene som er isolert av krigen der det ikke er strøm, vann, kommunikasjon, medisiner eller mat. Regionale pastorer prøver å holde kontakten med kirker i slike samfunn og besøker dem når det er mulig for å sikre at de ikke blir glemt og føler seg forlatt.

Dusinvis av kirker har holdt dåpsgudstjenester de siste ukene, og krigen har ikke stilnet den evangeliske gløden til baptistene i Ukraina. Mange begynner å se lokalsamfunnene deres skifte syn på lokale kirker, spesielt ettersom kirker utrettelig gir hjelp og praktisk støtte. En kirke arrangerte et førstehjelpskurs og bemerket: "Folk begynner å se mer og mer at evangekale kristne ikke er sekter forent av en viss fanatisk idé, men det er virkelig mennesker som praktiserer tingene de lærer."

Minst to baptistkirker til er ødelagt av beskytning.

Ukrainske baptister står ikke alene. Baptister i Polen, Ungarn, Romania, Moldova og Slovakia har kommet sine trossøsken til unnsetning: 

POLEN: Polske baptister tilpasser seg utfordringene og gledene som følger med at så mange gjester fortsatt er igjen. Tre nye ukrainske kirker er plantet og den største baptistkirken i Polen er nå en ukrainsk menighet i Warszawa. Baptister fortsetter å være vertskap for hundrevis, tjener tusenvis av flyktninger og sender hjelp tilbake til Ukraina.

UNGARN: Baptister i Ungarn samarbeider med 'Den ungarske baptisthjelpen' og fortsetter å dekke hjelpebehov i Ukraina (leverer allerede 200 tonn) samtidig som de imøtekommer behovene til flyktninger i Ungarn. Allerede ser de utfordringene med den forestående globale matmangelen som et resultat av krigen. Mange kirker oversette tilr ukrainsk under gudstjenestene, og noen få nye ukrainske kirker har blitt dannet.

ROMANIA: Kirker over hele Romania fortsetter å gi praktisk og åndelig støtte til flyktninger, i tillegg til å sende humanitære forsyninger til Ukraina. Dusinvis av kirker oversetter vanlige gudstjenester til ukrainsk. Kirker innlemmer flyktninger og deres barn i det normale livet, feirer 17-årsdagen til en ukrainsk tenåring og bruker fritidsaktiviteter, som ettermiddager ved et lokalt basseng, som en mulighet til å få kontakt med familier og la dem hvile. Mange flyktninger ønsker å flytte videre fra Romania til andre land.

MOLDOVA:  Baptister i Moldova fortsetter å drive et krisesenter for flyktninger i nød. Forsyningskjedeproblemer og begrensede forsyninger på grunn av krigen gjør det vanskelig å skaffe livsnødvendigheter, og sengetøy til senteret og et pålitelig kjøretøy for å overføre livsnødvendigheter og flyktninger fra ett sted til et annet.

SLOVAKIA: Mange flyktninger har bestemt seg for å reise tilbake til de vestlige regionene i Ukraina, men minst 75 000 er fortsatt i Slovakia. Baptister ser på måtene til å best ta vare på de traumatiserte og møte de psykologiske behovene til enslige foreldre med barn som er fordrevet fra hjemmene sine.

Baptister over hele Europa fortsetter å hjelpe på konkrete måter, og deler Kristi gjestfrihet. Spania, Portugal, Storbritannia, Tyskland, Østerrike, Tsjekkia, Bulgaria, Italia og mange andre sammenhenger har gitt sjenerøst og huser flyktninger hos kirkefamilier.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

De som kommer i ly av nattemørket


2.søndag i Treenighetstiden/Prekentekst: Joh 3,1-13

Jeg tenker på de mange som våger å komme til Jesus i ly av nattemørket. Som Nikodemus. De åndelig søkende. Det er mange av de i Norge. Vi lever i en tid med så mye åndelig lengsel. Har vi tid for den gode samtalen? Jeg har stor tro på den! Ikke på prekenen - selv om den har sin plass i gudstjenesten - men på samtalen. Ikke på monologen, men dialogen. På å lytte, uten å ha alle svarene. Som medvandrer. 

Edin Løvås var sorgfull mot slutten av livet. Han syntes retreatbevegelsen hadde forsømt den gode samtalen. Den hadde lykkes med å hjelpe mennesker til å finne ro i stillheten, finne hvile hos Kristus, men mislykkes i å skape rom for samtalen. Dette gjaldt ikke minst i evangeliseringsarbeidet, mente Edin. Skape rom for å samtale, lytte, søke sammen.

Nikodemus var ingen hvemsomhelst. Han var medlem av 'Sanhedrin', 'Det høye råd'. Rådet besto av 71 medlemmer og ble ledet av ypperstepresten. De øvrige rådsmedlemmene var overprester, eldste og skriftlærde. Selv om den romerske okkupasjonsmakten satt med den styrende makten, hadde jødene et visst selvstyre. Rådet tok seg av lokale og religiøse spørsmål. "Rabbinerne lærte at Rådet hadde eksistert helt siden Mose tid og at dets første medlemmer hadde vært de 70 eldste." (David Hedegård. Aapeli Sarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag 1975, side 810)

Nikodeus var en skolert mann, men samtalen mellom de to dreide seg likevel ikke om abstrakte filosofiske spørsmål. Jesus dreier samtalen inn på menneskets største behov: behovet for å bli født på ny! 

Den internaasjonalt anerkjente bibelæreren og baptistpastoren David Pawson, som nå er hjemme hos Herren, skrev i 1989 en bok med tittelen: 'The Normal Christian Birth - How to Give New Believers a Proper Start in Life". David Pawson, som jeg hadde gleden av å møte personlig flere ganger, blant annet i Israel, ga meg et eksemplar av denne viktige boken, hvor han blant annet hevder at mange kristne aldri er blitt født på ny! "De er dårlig forløst", skriver han og legger vekt på at den nye fødsel består av fire elementer, i en bestemt rekkefølge: 

1. Omvendelse - i retning Gud. 2. Tro på Herren Jesus. 3. Dåp i vann. 4. Mottagelsen av Den Hellige Ånd.

Mange av våre problemer i kristenlivet skyldes, ifølge David Pawson, at vi har snudd opp ned på rekkefølgen eller at vi har hoppet over en av forutsetningene!

"Ingen". sier Jesus, "komme inn i Guds rike, uten at en blir født av vann og Ånd". Vi kan heller ikke 2SE Guds rike", jfr Joh 3,5 og v.3. 

Den kristne tro er ingen intellektuell øvelse. Vi slutter oss ikke til den tankemessig. Den kristne tro handler en en person og relasjonen til Ham, og for å bli en del av det rike, den kongsmakt denne personen representerer, må en bli født på ny. Noen annen måte finnes ikke. Det er dette dilemmaet Nikodemus blir presentert for.