Abel Clary - bønnepartneren til Daniel Nash og forbeder for Charles Finney, del 2

Her er andre og siste del av denne artikkelen. Første del ble publisert fredag 20.mars:

I sin selvbiografi forteller Charles Finney (bildet) om sitt møte med forbederen Abel Clary ansikt til ansikt, for aller første gang:

'Jeg tror det var den andre søndagen vi var i Auburn denne gangen. Midt i forsamlingen så jeg Abel Clary. Ansiktet hans så ut som om han kjempet i bønn. Jeg var vel kjent med ham, og jeg kjente den gaven Gud hadde gitt ham - bønnens ånd - var jeg veldig glad for å se ham her. Han satt ved siden av sin bror, som var lege, og som hadde en professor i religion, men som nok ikke hadde noen erfaring, vil jeg tro, av sin bror Abels store makt med Gud'.

Etter at Finney hadde forkynt Guds ord, og møtet var over, kom Abel Clary og hans bror fram til ham på plattformen, og inviterte Charles Finney til legens hjem. Finney takket ja til invitasjonen.

Da de satt benket rundt middagsbordet, sa broren til Abel Clary:

'Abel, kan du be bordbønnen?'

Charles Finney forteller:

'Abel bøyde sitt hode og begynte. Høyt fremsa han bordbønnen, men han klarte ikke å si mer enn en setning eller to, før han brøt sammen. Han reiste seg raskt fra middagsbordet, og løp inn på rommet sitt. Broren, som trodde han var blitt syk, reiste seg og fulgte etter. Noen få øyeblikk etterpå kom han tilbake, og sa: 'Herr Finney, min bror ber om å få se deg'. Jeg spurte: 'Hva er det som feiler ham?' Til dette svarte legebroren: 'Jeg vet ikke, men han sier at du vet! For meg synes det som om han er i stor nød. Jeg tror det dreier seg om hans sinn'.

Med ett forstod jeg hva det hele dreide seg om, og jeg gikk inn på rommet hans.

Han lå på senga, og stønnet. Den Hellige Ånd hadde gått i forbønn for ham, og i ham, 'med sukk som ikke rommes i ord'.

Jeg hadde knapt nok kommet inn i rommet, før han sa: 'Be, broder Finney!'

Jeg knelte ned og hjalp ham i bønnen. Vi ba om sjelers frelse. Jeg fortsatte å be inntil byrden som lå over ham forsvant. Så sto jeg opp og gikk tilbake til middagsbordet.

Jeg forstod at dette var Guds stemme. Jeg så bønnens Ånd over ham, og følte også denne innflytelsen over mitt eget liv, og jeg tok det for gitt at arbeidet fremover ville bevege seg med kraft. Slik var det da også. En pastor fortalte meg at de ukene jeg var der ble 400 mennesker omvendt'.

Abel Clary - bønnepartneren til Daniel Nash - og forbeder for Charles Finney, del 1

I boken 'Å leve i bønn' som ble utgitt i 2006 har jeg med et eget kapittel om Daniel Nash (bildet), som har personlig forbeder for vekkelsesevangelisten Charles Finney.

Hans livshistorie er svært spennende. Daniel Nash dro i forveien til de stedene hvor Charles Finney skulle preke, og fastet og bad mange uker i forveien for å bane vei for Finney og hans forkynnelse.

Av og til hadde Daniel Nash med seg en venn som han ba mye sammen med. Hans navn var Abel Clary, man kalte ham gjerne Mr. Clary. I går var jeg så heldig å komme over noen opplysninger om denne mer ukjente forbederen.

Det er Charles Finney selv som forteller dette. Årstallet er 1830 og Finney er på vei til Rochester. Underveis stanser han opp i en liten landsby hvor han treffer en forkynnerkollega. Finney blir der noen dager, og mens de spaserer gatelangs begynner mannen å gråte. Finney forteller:

'Gud gav ham bønnens ånd på en kraftfull måte, hans hjerte var sønderknust. Han og jeg ba sammen. Jeg ble slått av hans tro for det Gud skulle komme til å gjøre der. Jeg husker ennå ordene hans: Herre, jeg vet ikke hvordan det er, men det synes som om jeg vet at Du kommer til å gjøre et stort under i den byen'.

Det er byen Rochester det siktes til.

Finney forteller at 'bønnens ånd ble rikelig utøst på en kraftfull måte, så mye at noen personer holdt seg unna de offentlige møtene for å be, fordi de ikke klarte å holde tilbake sine følelser under forkynnelsen'.

Det er forkynnervennen som introduserer ham for Mr. Clary. Vennen til Finney hadde sett denne Abel Clary ved flere anledninger. Han var sønn av en eldstebror i den menigheten hvor han hadde blitt omvendt. Clary var ordinert forkynner, men kunne vennen fortelle, 'men bønnens ånd hvilte slik over ham, han hadde en slik byrde for sjelene, at han ikke var i stand til å preke mye, hele hans styrke var gitt til bønn. Bønnebyrden som lå over ham var av og til så stor at han ikke klarte å stå på beina, og han ville vri seg og stønne. Han var ellers en svært stillferdig mann, som nær sagt alle er som er kraftfulle bedere'.

Finney forteller om første gangen hadde hørte om Mr Clary:

'En mann som bodde omlag 1,6 kilometer fra Rochester, ba meg om å besøke ham en dag. Han spurte meg om jeg kjente Abel Clary'.

Og mannen kunne fortelle følgende:

'Han bor hjemme hos meg, og har gjort det en stund, og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om ham'.

Finney brøt inn i samtalen: 'Jeg har ikke sett ham på noen av møtene våre'.

'Nei, han kan ikke gå på møter,' kunne mannen fortelle og la så til: 'Han ber omtrent hele tiden, dag og natt, og i en slik smerte at jeg forstår ikke hvordan han holder det ut. Noen ganger klarer han ikke engang å stå på knærne, men ligger langflat ut på gulvet, han stønner og ber på en måte som er bemerkelsesverdig'.

Til dette svarte Finney: 'Jeg forstår deg, men ti stille om dette. Alt vil bli bra, mannen vil klare seg'.

I sin selvbiografi forteller Finney at Mr. Clary ikke var alene om å ha det slik. Han kjente flere forbedere ved navn som opplevde en slik bønnebyrde at det gav seg fysiske utslag. Han forteller om 'Diakon P... som bodde i Camdon i fylket Oneida, diakon T ... som bodde i Rodman, i fylket Jefferson, Diakon B ..., i samme fylke'. Finney navngir dem ikke mer enn på denne måten, og han forteller om 'kvinner og menn med den samme bønnens ånd, og som tilbrakte mye av deres tid i bønn'.

Finney forteller at Mr Clary forsatte å be så lenge Finney var i Rochester, hvor den store vekkelsen fant sted. Så vidt Finney visste hadde Mr Clary aldri vært med på noen av vekkelsesmøtene, han tilbrakte tiden i bønn.