I Salme 5 beskriver David sin dagsrytme. "Om morgenen hører du min røst, tidlig vender jeg meg til deg og venter." I en annen oversettelse heter det: "Om morgenen legger jeg min sak frem for deg og venter." (v.4)
Det er noe godt med døgnets rytme, og David har funnet en hemmelighet når han begynner dagen med å vente på Herren. David begynner ikke med aktiviteter, han begynner med å hvile og rette blikket mot Herren og ta seg tid til å vente på Ham. Christine Larkin, som var en av talerne på dn nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, har bodd hos oss noen dager nå. Hun sier: "Tjeneste for Herren begynner med hvile, og å lytte til Herrens stemme." Jeg tror hun har helt rett. Vi har noe, - jeg har noe - å lære om hemmeligheten bak disse ordene.
For tiden lever jeg med i tidebønnenes pulsslag - disse stadige avbruddene i dagen, pausene som gis som en nådegave, hvor en kan be de slitesterke ordene fra Salmenes Bok, eller Jesusbønnen. Det er så vakkert det abbeden i et benediktinerkloster skriver om sin egen tidsrytme:
"I vårt kloster ber vi i dag vigilien og laudes i sammenheng. Laudes er Kirkens morgenlovsang. Da retter vi blikket mot Kristus, den oppstandne. Og selv om vi kan føle oss trette om morgenen, lovpriser vi Gud for alle Hans velgjerninger, framfor alt for Hans Sønn Jesus Kristus.
Solen som står opp er et bilde på Jesu oppstandelse. Urkirken tydet alt som skjedde i naturen, som et symbol på Guds virke i vår sjel. Solen som jager mørket på flukt, blir til et bilde på Kristus, som oppvekker lyset i sjelens mørke.
Hanegal er et annet bilde om morgenen. Ambrosius har diktet en morgenhymne, der han ser hanen som et symbol for Kristus. Den er dagens herold. Den markerer skillet mellom dag og natt. Dens rop er et tegn for den som vander i natten: Det blir lyst. Når den galer, våkner morgenstjernen. Det onde viker. Når Peter hører dette ropet, tørker han bort tårene han har grått fordi han har forrådt Jesus. Slik forstått blir det hele et bilde på det som egentlig skjer mellom Gud og menneskene.
Etter morgenens tidebønner går jeg tilbake til mitt værelse gjennom den mørke korgangen. Jeg setter meg på skammelen foran Kristus-ikonet og tenner et par lys som jeg har fått av venner. Et varmt lys brer seg. Jeg ber Jesusbønnen: "Herre Jesus Krists, Guds Sønn, forbarm deg over meg," og lar den følge rytmen i mitt eget åndedrett. Samtidig forestilller jeg meg at denne Kristus som jeg betrakter, bor med sin barmhjertighet i mitt hjerte." (Anselem Grün: I munkenes tidsrytme. St.Olav forlag 2005, side 33-34)
For noen år siden - mens jeg oppholdt meg i byen Pskov i Russland og bodde privat hos byens viseborgermester, bodde det en gammel dame i nabohuset. Hun bodde svært fattigslig. Jeg la merke til henne fra rommet vi hadde. Tidlig om morgenen, rett etter hanegal, ruslet hun langs en vel oppgått sti frem til noen ruiner av en kirkebygning. Så tegnet hun seg med det hellige korstegnet og ble stående andektig en liten stund, før hun tok til igjen med dagens arbeid. Den gudfryktige gamle damen lærte meg noe om dagsrytmen og om det hellige liv. Og om hellige øyeblikk.
