Som jeg har nevnt i en tidligere bloggartikkel vil du finne at fra begynnelsen av Den Hellige Skrift til siste punktum settes i Åpenbaringen finnes det en rød tråd som omhandler det vi kan kalle Guds bygning. Det handler om det Han kan kalle sitt hvilested, der hvor Gud bor. I begynnelsen av 1.Mosebok ser vi materialene det bygges med - gull, perler og edelsteiner, og mot slutten av Åpenbaringen ser vi Det nye Jerusalem, som består av disse materialene. Mellom disse to ytterpunktene stifter vi også bekjentskap med byggverk som reises som ikke har noe med Gud å gjøre.
Umiddelbart etter syndefallet leser vi om Babel, hvor det himmelhøye tårnet ble reist, om byen Sodoma som var full av synd og ondskap. I sterk kontrast til disse to stedene leser vi om Noah som levde i telt, og senere Abraham som også levde i telt på motsatt side av både Babel og Sodoma. Så har vi historien om Jakob, en mann som drømmer så vidunderlig en natt. Når han våkner opp, så tar han steinen han har hatt til pute, reiser den opp, heller olje over den og sier: "Her er sannelig Guds hus." (1.Mos 28,17)
2.Mosebok forteller oss om Jakobs etterkommere, Israels folk, blir holdt som fanger i Egypt. Som faraos slaver arbeider de med å bygge to byer for ham. Men i stedet for å bruke Guds bygningsmateriale - gull, perler og edelsteiner, brukes de leire. De bruker materiale som er jordisk. Faraos to byer ble bygget av jordisk materiale. Gud utfrier så Israels barn, og vel ute av Egypt ber Han dem om å reise et tabernakel. Om vi kunne ha kikket inn i dette tabernaklet ville vi ha sett en prest vandre omkring med en brystplate full av edelsteiner. Her fantes også gjenstander av gull. Her fantes ikke høy, strå eller leire. Tabernaklet var selve senteret for Israel under deres vandring i ørkenen.
Da de erobret Kanaan, reistes Templet, som så ble senter for deres gudsdyrkelse. Årene gikk, fienden angrep, landet ble inntatt, og Templet ødelagt. Etter 70 år i fangenskap startet et gjenreisningsarbeid, hvor hovedmålet var å bygge opp igjen Templet.
Den første fremstående begivenhet i Det nye testamente er inkarnasjonen. Joh 1,14 sier det slik: "Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss." På gresk står det: "og slo opp sitt telt iblant oss." Gud selv ble inkarnert som tabernaklet, Han var Guds hus personifisert. Djevelen satte nå alt inn på å ødelegge dette tempel. Men Jesus hadde sagt: "Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager." (Joh 2,19)
Templet i den nye pakt handler ikke om Templet i Jerusalem. Det handler om Kristi kropp. Hans kropp ble ødelagt på korset, men reist opp igjen tre dager senere. Menighetens første martyr, diakonen Stefanus, sier det rett ut: "Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd." (Apgj 7,48)
I brevet til menigheten i Efesos blir vi fortalt at menigheten er Guds hus, Guds tempel. Så menigheten er Guds bygning. Så, helt mot slutten av Bibelen, så leser vi om nok en bygning, en by, det som er selve fullendelsen av Guds plan gjennom generasjonene. Dette er den hellige by, Det nye Jerusalem, hvor navnene på Israels 12 stammer og navnene på de 12 apostler er inngravert. Disse to gruppene representerer alle Guds gjenløste gjennom tidene.
Som kristne kan vi ikke gi vår støtte til at et jødisk tempel skal gjenreises. At det vil bli gjenreist er det ingen tvil om. Antikrist skal sette seg der og vanhellige det. Men, Gud bor ikke lenger i noe jordisk byggverk, Han bor i Kristi kropp og vi venter på et himmelsk Jerusalem. Om dette heter det:
"Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem og de skal være hans folk, og Gud skal selv være hos dem. Han skal være deres Gud...." (Åp 21,2-3)
