Som liten gutt kan jeg huske at jeg synes mor var merkelig, som bare kikket på førstesiden av avisen før hun bladde seg frem til personaliasiden. Det sto da ikke noe spennende der! Bare notiser om de som var født, ekteviet og døde. Hvem leste slikt. Men nå gjør jeg det samme selv!
Da jeg arbeidet som journalist hørte det med til min oppgave å skrive minneord. Den tiden ble det skrevet minneord om de fleste som døde. I dag skjer ikke det - dessverre. Nylig døde en i min oppvekst kjent gjøvikenser. Jeg har sett etter hans minneord i avisen, men det kommer ikke noe. Det synes jeg er veldig trist. Han hadde virkelig fortjent noen linjer i avisen. Av og til skriver jeg selv minneord og sender dem til vår lokalavis. Da møter jeg som oftest mennesker som takker for at jeg har gjort det.
Det hender også at jeg går på gravlunden og kikker på gravstøtter. Det synes jeg faktisk er spennende. Når jeg ser kjente navn, stanser jeg opp, og minnes gjerne de som har gått bort. Sammen med min søster har jeg ansvaret for å stelle mors og fars grav, og bestemors og en tantes. I tillegg til det har jeg påtatt meg å se etter graven til en god venns hustru.
Vi bærer jo våre døde med oss. Jo eldre jeg blir jo viktigere blir det for meg, derfor synes jeg det er så trist at det blir færre og færre minneord i avisene. Det virker som om dette ikke er godt stoff for dagens journalister. Hvorfor ikke, egentlig?
Den største tragedien i mitt liv var da far døde. Da var jeg bare 12. Den gangen var døden enda mer tabu enn den er i dag. De siste dagene av hans liv fikk jeg ikke lov til å komme inn på sykehuset. Barn skulle spares for slikt. Jeg fikk aldri tatt farvell, og far fikk aldri se sin sønn før han døde. Fortsatt - far døde i 1971 - kjenner jeg på sorgen og vemodet.
I ortodoks tradisjon skrives det gjerne i dødsannonsen: "Evig husket". Det synes jeg er så flott. Vi er evig husket hos Gud, selv i graven. Men vi burde også huske de som har gått før oss. Ta frem igjen minnene, tale om om dem. Hvorfor denne taushet over mennesker som ikke lenger er i blant oss? Hvorfor denne taushet om døden?
Evig husket. Gud glemmer ingen. For Ham er alle viktige, selv om de ikke var så synlige i det samfunnet de lever.
Jeg feirer allehelgenssøndag. Da minnes jeg alle de som jeg har kjent, som er døde i troen på Kristus. Vi er elendig dårlige på slikt i frikirkelige sammenhenger. Jeg talte i en frimenighet nå allehelgenssøndag. Den ble ikke nevnt med et ord. Mens jeg var pastor innførte vi denne dagen som en minnedag for våre døde. Også frikirkelige har behov for å sørge, og minnes. Men dette er vel noe "katolsk" som vi bør unngå. Uendelig trist synes jeg.
Evig husket. Tenk det. Hos Gud.
Bildet viser en gruppe gammeltroende fra Russland.
