Historien om Ion Predjij, del 3

Her er tredje del av historien om Ion Predjij:

Når han kom tilbake til hjembyen var Ion ganske så alene med sin tro. Den ortodokse kirke var den eneste kirken.                

Men han tok på ramme alvor rådet han hadde fått med seg om å starte opp med egne gudstjenester. Derfor startet han opp med gudstjeneste en søndag. 'Vær så snill å ta på deg søndagskjolen', sa han til kona si. 'Vi skal ha gudstjeneste'. Han skiftet også. Hans kone trodde selvsagt at de skulle til den lokale kirken, men i stedet tok han henne med inn i et annet rom i huset deres og ba henne om å sette seg. Han fant frem Sions harpe (anabaptistenes sangbok) og Bibelen. Så begynte han gudstjenesten. Han leste og forkynte ut fra Guds ord, sang fra sangboken og ba.

Kona hans ble rasende og spottet ham. Så dro hun derfra og sa til vennene sine:

'Mannen min er blitt fullstendig gal. Kom neste søndag og se hva han har funnet på! Jeg tror det har rablet for ham, kom og se selv!'

Selv barna hans foraktet ham. De kom ikke hjem lenger. De fortalte kameratene sine at det noe var med faren deres. Det førte til at han ikke kunne delta i ulike slags aktiviteter som brylluper sammen med sin kone.

Ved en anledning var det tydelig at det var kona hans gikk ut på gata og ga penger til de mest rampete barna:

'Når dere ser mannen min, rop så høyt dere kan: Nasareer! Nasareer! (skjellsord for anabaptister). Bare gjør narr av ham!'

Ion kjente godt disse barna, og ropte til dem at de skulle komme nærmere. Når han spurte dem hvorfor de holdt på slik, fikk han vite at det var hans egen kone som hadde bedt dem om det! Da grep han djupt ned i lommene sine, og sa: 'Dere skal få enda mer penger. Rop enda høyere når der ser meg!'

Beskjemmet gikk de bort, og plaget ham ikke mer.

(fortsetter)

Historien om Ion Predjij og det nye lyset i Bukovina, del 2

Her er andre del av historien om Ion Predjij:

Etter hvert vendte Ion hjem til sin kone i Bukovina (bildet), men der var han ikke sammen med likesinnede trossøsken og vokste dermed ikke i troen. Han fortalte sin kone om de unge mennene han hadde møtt, hvordan han hadde lært om Jesus, og hvorfor han trengte å bli født på ny.

Han ba henne bli med ham til Romania hvor han hadde adressen til en menighet (man antar at dette var i byen Arad, nær den ungarske grensen). Hans kone ville ikke nekte ham å reise dit, men ville selv ikke være med. Selv var han fast bestemt på å reise, selv om det betydde at han måtte reise alene.

Mens han befant seg i Arad, hjalp brødrene og søstrene der ham i hans søken etter å vende om til Gud. Hans store behov for å vokse i troen gjorde at han ble der en tid, slik at han kunne lære mer om hva det vil si å vandre med Gud og leve det nye livet som Guds barn.

Så ble han døpt.

De troende oppmuntret ham til alltid å holde gudstjenester når han returnerte hjem igjen, selv om han var alene om det. Han ble instruert om hvordan han kunne hellige sitt hjerte, huske Herrens oppstandelsesdag, og forkynne Guds ord når anledningen bød seg.

(fortsettes)

Historien om Ion Predjij og det nye lyset i Bukovina, del 1

Takket være Peter Hoover får vi stadig innsyn i ukjent europeisk vekkelseshistorie.

Denne gangen får han hjelp fra Eva og David Rocke fra Eureka i Illinois, som har skrevet om døperbevegelsen i Romania og Ungarn. Her er min oversettelse:

Under 1.verdenskrig tjente unge troende fra Romania og Ungarn sammen langs den italienske fronten. Man antar at de arbeidet i arbeidsleire fordi de nektet å bære våpen under sin verneplikt. På denne tiden hadde de det sjeldne privilegiet å utøve sin tro uhindret. En av soldatene som arbeidet her kom fra en liten by som het Mahala (bildet) - også referert til som Magala, som ligger i nærheten av Chernovtsy, i den delen av Bukovina som tilhører Romania. Denne unge mannens navn var Ion Predjij, Han hadde liten forståelse av hva den kristne tro innebar. Selv om han hadde deltatt på gudstjenester i Den ortodokse kirke, betydde de ikke mye for ham.

Men disse troende la han merke til. Han la merke til hvordan verden ikke lenger preget dem. Deres liv var annerledes. Han la merke til hvordan de ba og sang salmer. De levde rene og fredelige liv, og de elsket og satte pris på hverandre. Han hadde et inderlig ønske om å lære dem å kjenne, og når han så gjorde, fant han ut at deres tro var genuin. Han lærte Guds ord å kjenne, når disse unge mennene holdt sin gudstjeneste.

Og akkurat her - i denne arbeidsleiren - i  1919 - under krigen - vendte Ion seg til Gud og gav sitt liv til ham. Den Hellige Ånd arbeidet gjennom disse unge mennene og hjalp Ion med å ta de første stegene på troens vei.

(fortsettes)