Historien om Ion Predjij, del 3

Her er tredje del av historien om Ion Predjij:

Når han kom tilbake til hjembyen var Ion ganske så alene med sin tro. Den ortodokse kirke var den eneste kirken.                

Men han tok på ramme alvor rådet han hadde fått med seg om å starte opp med egne gudstjenester. Derfor startet han opp med gudstjeneste en søndag. 'Vær så snill å ta på deg søndagskjolen', sa han til kona si. 'Vi skal ha gudstjeneste'. Han skiftet også. Hans kone trodde selvsagt at de skulle til den lokale kirken, men i stedet tok han henne med inn i et annet rom i huset deres og ba henne om å sette seg. Han fant frem Sions harpe (anabaptistenes sangbok) og Bibelen. Så begynte han gudstjenesten. Han leste og forkynte ut fra Guds ord, sang fra sangboken og ba.

Kona hans ble rasende og spottet ham. Så dro hun derfra og sa til vennene sine:

'Mannen min er blitt fullstendig gal. Kom neste søndag og se hva han har funnet på! Jeg tror det har rablet for ham, kom og se selv!'

Selv barna hans foraktet ham. De kom ikke hjem lenger. De fortalte kameratene sine at det noe var med faren deres. Det førte til at han ikke kunne delta i ulike slags aktiviteter som brylluper sammen med sin kone.

Ved en anledning var det tydelig at det var kona hans gikk ut på gata og ga penger til de mest rampete barna:

'Når dere ser mannen min, rop så høyt dere kan: Nasareer! Nasareer! (skjellsord for anabaptister). Bare gjør narr av ham!'

Ion kjente godt disse barna, og ropte til dem at de skulle komme nærmere. Når han spurte dem hvorfor de holdt på slik, fikk han vite at det var hans egen kone som hadde bedt dem om det! Da grep han djupt ned i lommene sine, og sa: 'Dere skal få enda mer penger. Rop enda høyere når der ser meg!'

Beskjemmet gikk de bort, og plaget ham ikke mer.

(fortsetter)

Historien om Ion Predjij og det nye lyset i Bukovina, del 2

Her er andre del av historien om Ion Predjij:

Etter hvert vendte Ion hjem til sin kone i Bukovina (bildet), men der var han ikke sammen med likesinnede trossøsken og vokste dermed ikke i troen. Han fortalte sin kone om de unge mennene han hadde møtt, hvordan han hadde lært om Jesus, og hvorfor han trengte å bli født på ny.

Han ba henne bli med ham til Romania hvor han hadde adressen til en menighet (man antar at dette var i byen Arad, nær den ungarske grensen). Hans kone ville ikke nekte ham å reise dit, men ville selv ikke være med. Selv var han fast bestemt på å reise, selv om det betydde at han måtte reise alene.

Mens han befant seg i Arad, hjalp brødrene og søstrene der ham i hans søken etter å vende om til Gud. Hans store behov for å vokse i troen gjorde at han ble der en tid, slik at han kunne lære mer om hva det vil si å vandre med Gud og leve det nye livet som Guds barn.

Så ble han døpt.

De troende oppmuntret ham til alltid å holde gudstjenester når han returnerte hjem igjen, selv om han var alene om det. Han ble instruert om hvordan han kunne hellige sitt hjerte, huske Herrens oppstandelsesdag, og forkynne Guds ord når anledningen bød seg.

(fortsettes)

Historien om Ion Predjij og det nye lyset i Bukovina, del 1

Takket være Peter Hoover får vi stadig innsyn i ukjent europeisk vekkelseshistorie.

Denne gangen får han hjelp fra Eva og David Rocke fra Eureka i Illinois, som har skrevet om døperbevegelsen i Romania og Ungarn. Her er min oversettelse:

Under 1.verdenskrig tjente unge troende fra Romania og Ungarn sammen langs den italienske fronten. Man antar at de arbeidet i arbeidsleire fordi de nektet å bære våpen under sin verneplikt. På denne tiden hadde de det sjeldne privilegiet å utøve sin tro uhindret. En av soldatene som arbeidet her kom fra en liten by som het Mahala (bildet) - også referert til som Magala, som ligger i nærheten av Chernovtsy, i den delen av Bukovina som tilhører Romania. Denne unge mannens navn var Ion Predjij, Han hadde liten forståelse av hva den kristne tro innebar. Selv om han hadde deltatt på gudstjenester i Den ortodokse kirke, betydde de ikke mye for ham.

Men disse troende la han merke til. Han la merke til hvordan verden ikke lenger preget dem. Deres liv var annerledes. Han la merke til hvordan de ba og sang salmer. De levde rene og fredelige liv, og de elsket og satte pris på hverandre. Han hadde et inderlig ønske om å lære dem å kjenne, og når han så gjorde, fant han ut at deres tro var genuin. Han lærte Guds ord å kjenne, når disse unge mennene holdt sin gudstjeneste.

Og akkurat her - i denne arbeidsleiren - i  1919 - under krigen - vendte Ion seg til Gud og gav sitt liv til ham. Den Hellige Ånd arbeidet gjennom disse unge mennene og hjalp Ion med å ta de første stegene på troens vei.

(fortsettes)

Vekkelsen i Bukovina, del 4

Dette er fjerde og siste artikkelen om vekkelsen i Bukovina, landet på grensen mellom Ukraina og Romania.

Bildet viser anabaptister fra Chernovtsi og Gamle Fratovtsi, sammen med familier fra Sibiu og Øvre Apoldu.

Disse anabaptistene bevarte sin tro ved å gi den videre til barna sine. Før de døde sørget de for at trosfakkelen ble gitt videre til neste generasjon. Deres sosiale posisjon forandret seg med årene. Noen ganger måtte de gå under jorden, og når baptistene begynte å få innpass i Bukovina, bestemte anabaptistene seg for å bli en del av dem. De forente seg med trossøsken med samme tro og overbevisning, og det inderlige ønske de bar på var å leve av den troen de anså å være bibelsk.

Disse troende var håndverkere, handelsmenn og bønder fra Transylvania. Deres historie er en historie om lidelse, overgivelse og djervhet. Ofte forfulgt av andre troende, og av myndighetene. Men de forble tro mot sin overbevisning.

Vekkelsen i Bukovina, del 3

Her fortsetter artikkelen skrevet av Alexa Popovini. Forrige del ble publisert tirsdag 13.mai:

Alle disse var etterkommere av anabaptister fra Østerrike, som hadde flyktet til Bukovina i 1763. Siden denne provinsen lå i periferien av det østerriske imperiet og alle innbyggerne var ortodokse våget ikke disse troende å utsette seg verken for de sivile eller religiøse myndigheter. Forsiktighet lærte dem til å leve ut sin tro i et skjulte, bare for familiemedlemmer. Ved noen få anledninger avslørte de sin tro for noen venner, eller ungdommer som sluttet seg til dem gjennom giftemål. Men de gjorde bare dette når de var fullt forsikret og overbevist om at denne personen var omvendt til deres tro.

Det faktum at denne underjordiske gruppen skulle ha en så lang historie viser at de var i besittelse av en hardfør tro og en sterk undervisning, som ingen kunne ødelegge eller utrydde.

Men det var ikke lett for dem å leve skjult, be, undervise sine barn, forrette Herrens måltid og dåp kun innenfor deres familie sirkler. Men de ble snart vant med denne livsformen. Det interessante er at slik fortsatte de å leve og lære i over et århundre.

Det mest kritiske punktet var ekteskapseremoniene for de unge. Faktum var at det ikke var lett for en troende å finne en ektefelle. Hvis en ung mann fra et slikt fellesskap ble kjent med en jente fra en familie de ikke kjente, så kunne han forsiktig gjøre henne kjent med sin tro, uten å røpe at de var de foraktede 'gjendøperne' (anabaptister). I de fleste tilfeller var de sikre på at de delte felles overbevisning. Det å inngå et ekteskap kunne derfor fungere som evangelisering!

Kartet viser Bukovina.

(forsettes)

Vekkelsen i Bukovina, del 2

Bøketrærne gjør det vakkert i Bukovina (bildet). Så er det også trærne som har gitt området sitt navn: Bukovina - Bøkelandet.

Artikkelen du er i ferd med å lese er skrevet av rumenske Alexa Popovini. Den er opprinnelig skrevet på rumensk, så oversatt til russisk, og derfra til engelsk, før jeg har oversatt den til norsk:

Under forfølgelsestiden i Østerrike i 1763, flyktet grupper av anabaptister til Transylvania, andre til Bukovina. Flyktningene som kom seg til Bukovina, forsøkte å unngå å bli utsatt for forfølgelse og lidelse, holdt troen innenfor familiekretsen, og mistet all offentlig anerkjennelse som en religiøs gruppe.

Det var mange slike tyske familier i Bukovina. En baptist-predikant ved navn Silvester Unguryan, vendte tilbake fra Amerika i 1921. Han fant en familie i byen Chernovtsi ved navn Dittmar. I denne familien bodde det en svært gammel mann. Han var nå over 90 år gammel. Han kunne fortelle at han var en troende, og at han hadde blitt døpt i sin ungdom.

Det faktum at denne gamle mannen var blitt døpt mens han var ung, omlag år 1850, illustrerer det historiske faktum at fra 1763 til omlag 1850, at anabaptister som hadde flyktet fra Østerrike beholdt sin religiøse overbevisning, ja, holdt dem selv til 1921 når de ble en del av de nylig opprettende baptistmenighetene.

I landsbyen med navn Gamle Fratovski fantes det også en gammel mann. Han bar navnet Seltzer, og arbeidet som smed. Han kunne fortelle at han hadde blitt døpt før 1880. Denne mannen levde avsondret, og ba til Gud i djupeste hemmelighet innenfor familiekretsen.

I Fratovski bodde det andre lignende familier. Blant disse var det en mann som het Masier, som også praktiserte sin tro innenfor familiesirkelen.

Vi kjenner til at det i landsbyen Ganle Fratovski befant seg i år 1900 med sammen tro i Bukovina.

(forsettes)

Vekkelsen i Bukovina, del 1

Jeg vil tro at ikke så mange av oss har hørt om Buchenland - det hadde ikke jeg inntil ganske nylig - men det er et lite stykke av Romania og Ukraina. Stedet heter Bukovina på rumensk - og skulle vi oversette det til norsk ville det blitt noe slikt som 'Bøkelandet'. For her vokser det massevis av vakre bøketrær.

Stedet har en svært spennende historie. Det har en del av vår sentraleuropeiske historie, som en del av Moldova. Nå delt mellom en rumensk- og en ukrainsk del. Området er lokalisert i de sentrale og østlige delene av Karpatene. Bukovina spiller også en viktig rolle i anabaptistenes historie i Europa. Og det er denne delen av historien denne artikkelserien skal handle om:

I dag ligger Bukovina der kuttet i to deler: en rumensk og en ukrainsk. Men det var en gang en del av det østerriske imperiet. Nesten alle anabaptistene som bodde her har flyktet - og reetablert seg først i Østerrike, så Tyskland, via USA, til Argentina og Australia.

Mange flyktet da den sovjetiske armeen inntok Bukovina 4.juli 1940.

Guds ord frigjør
Det var på slutten av 1700-tallet at mange fattige familier forlot det sørlige Tyskland og Østerrike. De slo seg ned i de fruktbare dalene i Bukovina. Blant rumensk-talende bønder. Mesteparten av dem levde i fred med sine omgivelser. Så lenge de tok del i de ortodokse gudstjenestene eller de romersk-katolske messene, og døpte deres barn, slik alle var pålagt etter loven.

'Men ikke noe land på jord, ingen regjeringen, ingen kultur har noen gang klart å stå imot kraften i Guds levende ord, Jesu ånd, når ydmyke mennesker ønsker Ham velkommen', skriver Peter Hoover i en epost nylig.

Bloggens faste lesere kjenner ham som lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia og en av vår tids beste kjennere av den anabaptistiske historien.    

Anabaptistisk historie
Det er vanskelig å vite nøyaktig når de første anabaptistene kom til de rumensk og tysktalende landsbyene i Bukovina. Noen av dem må ha kommet som nybyggere på slutten av 1700-tallet fra Baden-Württemberg. Noen av dem har sveitsiske navn kjent blant anabaptistene der, men mange flere, skulle senere bære rumenske og ukrainske navn.

(fortsettes)