Sjelens renhet

Jeg fortsetter lesningen av boken til Theodoret fra Kyros, og har stort utbytte av dette.

Theodoret, som levde fra 393-468, forteller i denne boken blant annet om Heliodor. Det hadde seg slik at to av elevene til Eusebios - kanskje mest kjent for sitt kirkehistoriske verk - Eusebion og Abibon, bygget et lite kloster. Theodoret skriver:

"De (altså Eusebion og Abibon) var så enige i tanker og levevis at det var som om det bare var èn sjel i to legemer, derfor var det mange som ble betatt av dem. Da de med glans gikk ut av livet, overtok den ærverdige Heliodor ledelsen av fellesskapet."

Denne Heliodor var 65 år gammel og hadde levd 62 år innesluttet i klosteret! Hvordan er det mulig? Jo, hans foreldre hadde tatt seg av ham inntil han var tre år gammel. Uvisst av hvilken grunn hadde så klosteret fått ansvaret for ham. Kanskje de var døde, eller hadde en annen grunn for ikke å klare å ta vare på barnet lenger? Det sier historien ingenting om.

Theodoret forteller at denne Heliodor hadde oppholdt seg i klosteret hele tiden, og hadde aldri vært utenfor klosterets murer.

"Han fortalte at han ikke visste hvordan verken griser, haner eller annet slik så ut," skriver Theodoret.

Det som griper meg slik med denne Heliodor er det Theodoret skriver i fortsettelsen av dette:

"Jeg har mange ganger kunnet glede meg over å se ham og beundre hans enkle vesen, og jeg er blitt overveldet av hans sjels renhet."

Denne setningen vil ikke slippe tak i meg. Jeg har grunnet på den noen dager nå, og jeg minnes Jesu ord i Matt 5,8:

"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud."

I dag skal det meste være så komplisert, og jo mer komplisert, jo mer sofistikert synes det å være. Man setter sin lit til såkalt visdom, gjerne formidlet ved "store" tenkere som vitenskapsmenn og akademikere. Men Gud ler av alt dette. De som finner Ham er de som søker enkelheten.

Jesus sier:

"Øyet er kroppens lampe. Når øyet er friskt, får hele kroppen lys. Men er øyet sykt, blir det også mørkt i kroppen. Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke! Er nå alt i kroppen din lys og ingen del av den mørk, da blir alt lyst, som når en lampe lyser på deg med sine stråler." (Luk 11,34-36)

Grav djupere

Jeg holder på å lese utdrag fra en biografi som Theodoret fra Kyros skrev om Symeon stylitten. Fra kristendomsundervisningen i ungdomsskolen husker jeg vi leste om denne for oss merkelige fremtoningen som ble kalt en støylehelgen. Litt i overkant av hva vi synes var innenfor normalen - den gang. Nå er jeg av annen mening, og jeg er blitt styrket i overbevisningen om at dette var en mann som virkelig levde med Gud, etter å ha lest hva Theodoret fra Kyros skriver.

Theodoret fra Kyros, som levde fra 393-468, var en fremtredende skikkelse innenfor syrisk klosterliv og en ivrig debattant i de pågående kirkestridighetene. Han skrev en kirkehistorie og ikke minst: De syriske munkenes historie, blant annet flere helgenvitaer. En av dem handler om Symeon stylitten, som levde samtidig med Theodoret. Symeon tilbrakte over 30 år av sitt liv i bønn på en søyle han selv fikk satt opp.

Theodoret fra Kyros forteller om en drøm Simeon hadde ganske tidlig i sitt nyfunne liv med Gud. Det er en drøm hvis innhold vi alle har noe svært viktig å lære av. Her er hva han skriver:

"Da han nå hadde mottatt Guds ords såkorn og hadde gjemt dette i sitt indre, fortalte han at han hadde hastet av sted til de hellige martyrers helligdom i nærheten. Der la han seg med knær og panne mot jorden og ba Ham som frelser alle mennesker om Han ikke ville lede ham på den vei som ugjenkallelig fører til fromhet. Da han hadde gjort dette en lang stund kom en mild søvn over ham og han hadde i drømme følgende syn: Det syntes som om jeg gravde en grøft for en grunnmur, da hørte jeg en som stod der si at jeg måtte grave hullet enda djupere. Jeg fortsatte å gjøre hullet slik han bød meg, men forsøkte igjen å hvile et øyeblikk. Da befalte han meg straks å grave og ikke stanse i mine anstrengelser. Tre ganger befalte han dette, og fjerde gang sa han til slutt at grøften var djup nok og bød meg om å bygge resten uten møye. For nå var slitet over, og byggingen ville skje uten at jeg måtte anstrenge meg. Virkeligheten bevitner dette varselet, for hendelsene som så kom, overskred naturen."