Vi tenker vel ofte slik: "Måtte alle like Jesus." Han er jo så god, barmhjertig, nådig. Derfor forsøker vi å presentere Ham så godt vi kan, enten i forkynnelse, vitnesbyrd eller ved levd liv. Men det er jo ikke slik at alle liker Jesus. Heller tvert imot. Det var ikke slik mens Han vandret på jord heller. I går kom jeg til å tenke på en profeti, som den gamle profeten Simeon kom med da Jesus føres inn i Templet i Jerusalem. Simeon tar Jesus i sine armer og så profeterer han: "Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt." (Luk 1,34) At mennesker opplever frelsen og blir oppreist, er vi jo ofte vitner til, men her sies det også at Jesus er "satt til fall" og vil være et "tegn som blir motsagt." Det ser vi jo også. Jesus blir et anstøt for mennesker. Han blir for radikal, omkostningene med å følge Ham blir for store, de blir støtt av Hans ord. Jesus har vært, og vil alltid være et anstøt. Ikke minst Hans kors. Anstøtelig er det jo også at Han er den eneste veien til Gud.
Når det radikale tas bort fra Jesus, fordi vi er så redd for å støte mennesker, gjør vi egentlig Jesus en bjørnetjeneste. Da forkynner vi ikke lenger evangeliet slik det er, men et humanistisk evangelium, et evangelium tilpasset det moderne menneske, slik at det fortsatt kan leve i sine synder. Et humantistisk evangelium er og blir vranglære.
Jeg ble sittende å tenke på dette ordet i går kveld, for da var vi samlet til styremøte i vår nystartede Gjøvik og Toten Israelsforening. Forkynnelsen av Jesus som Guds sønn, som døde på et kors, var og er fortsatt den store anstøtsteinen blant jødene. Men vi må likevel forkynne evangeliet, for det finnes ikke noen ekstravei for dem til frelse heller. Også de må bli frelst gjennom Jesus.
Styremøtet ble holdt i et hus på den nederste husrekka der hvor vi bor, og jeg vandret hjemover sammen med en god venn av meg, som hadde parkert litt lenger oppe i veien. Vi sto et lite øyeblikk og snakket sammen, før han dro. Jeg hadde ikke kommet så mange metrene lenger opp, før hjertet mitt slo seg skikkelig vrangt, og jeg slet skikkelig for å klare å komme meg de siste metrene hjem. Etter å ha kastet opp noen ganger, og etter en urolig natt, er jeg på beina igjen idag. Man blir ekstra takknemlig for å leve etter slike opplevelser, og man ser hvor skjørt livet egentlig er. Hos Forkynneren leser vi: "Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, før støvet vender tilbake til Gud, som ga deen." (Fork 12,6-7)
Som en sølvsnor som slites over. Så skrøpelig er livet. Måtte vi leve det for Gud, helt overgitt og radikalt, mens vi kan!
