En litt irriternde fugl - lovsang om morgenen

Grytidlig i dag ble jeg vekket av en intens fuglesang utenfor soveromsvinduet. Det var en enslig liten fyr, som satt ytterst på balkongen og kvidret i vei. Spør meg ikke om hva slags fugl  det var, jeg har ikke greie på slikt. Den sang av full hals, mens morgenlyset kom så mildt over landskapet der hvor vi bor.

Jeg var ikke klar for lovprisning så tidlig om morgenen, for å si det sånn.

Men det var umulig å få sove igjen.
Og jeg som sover så dårlig om nettene.

Dårlig gjort, tenkte jeg, først.

Så ble jeg liggende å kjenne på en stor takknemlighet.

Den lille tassen satt i sollyset og lovpriste!

Hvilken start på dagen!

Regnet var forbi. I strålende solskinn tilba den Skaperen!

'For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da.' Høy 2,11-13.

Det var som den vakre fuglen sa:

Det er ikke tid for å sove nå.
Sønnen er oppstanden!
Kom, vær sammen med Ham.

Ikke en spurv til jorden

Jeg har stor glede av fuglebrettet utenfor kjøkkenvinduet vårt. Vi har satt det slik at vi kan følge med fra spisebordet. Her er Dompap, Bjørkefink, Kjøttmeis, Blåmeis, Granmeis, Gråspurv, Gulspurv - i det hele tatt et yrende liv. De tøffeste av dem er de aller minste! Når de skremmes bort av lyder eller endringer i lyset så er det de små som er raskest tilbake på fuglebrettet.

I dag når jeg kikket ut oppdaget jeg at en av Granmeisene lå der helt urørlig. I løpet av morgentimene var den frosset ihjel. Så vemodig.

Jeg berøres av slikt. Jeg tar ikke fuglene rundt oss som en selvfølge. De er Guds glade sangere gitt oss av Skaperen selv - og jeg har slik glede av dem!

'Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med', lyder et dikt av Ingeborg Prytz Fougner. Bakgrunnen for det diktet er ordene fra Matt 10,29-31:

'Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke en av dem til jorden. Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver'.

Versene sier oss ikke så rent lite om Guds omsorg - også for alle detaljene. Han har den hele og fulle oversikten. I liv - og død. Det kjenner jeg en djup takknemlighet for i dag. Jeg er ikke etterlatt alene.

Her er diktet til Prytz Fougner:

Ikke en spurv til jorden 

uten at Gud er med.* 

Ikke en sjel mot døden 

uten hans kjærlighet! 

Ikke en blomst er visnet, 

ikke en tåre falt 

uten at Gud vet om det, 

han som er over alt.

Tro det når stormen herjer 

bladløse vintertrær! 

Tro det når brenning bryter 

over de nakne skjær! 

Tro det når ubeskyttet 

midt i en kamp du står. 

Tro det når helt alene 

du med en smerte går.

Tro det når noe brister 

uten å vokse frem. 

Tro det når noen mister 

det som var alt for dem! 

Tro det når håp går under 

uten å reise seg: 

Ikke en spurv til jorden! 

Det er et ord til deg.