I dag byr jeg på en virkelig "godbit"! Først et meget sjeldent bilde av en anabaptistisk kommunitet i Ukraina ca 1890. Så en spennende historie.
For 150 år siden levde en liten gutt ved navn Bernhard Harder i en mennonit-landsby i Blumstein i Ukraina. 12 år gammel hadde han mistet sin far. Hans mor gjorde hva hun kunne for å oppdra barna, men Bernhards to eldste brødre kom i lag med dårlige venner, og brakte familien mye sorg. Allerede som barn hadde Bernhard bestemt seg for å bli lærer. Ved store anstrengelser og mye bønn klarte han å gjennomføre utdannelsen ved Mennonite Central School i Halbstadt ved Molochnaya elva. 18 år gammel hører han en evangelist med tysk pietistisk bakgrunn forkynne evangeliet. Bernhard Harder kom i syndenød, ble frelst og fikk frelsesvisshet.
I mange år hadde mennonitene i Russland, beveget seg langt vekk fra sine anabaptistiske røtter, og lenger og lenger inn i død tradisjon. Men nå - under innflytelse fra vekkelser i Europa og Amerika - fant hundrevis av mennesker nytt liv i Kristus, og nye grupper med kommuniteter vokste fram. Alle som sluttet seg til disse kommunitetene ble døpt med full neddykkelse, etter at de hadde avlagt den gode bekjennelsen om tro på Jesus. De måtte først vise at de var ordentlig omvendt til Gud!
De nye gruppene så på de gruppene som hadde vært tidligere som "Babylon", som Herren hadde kalt dem ut fra, og hvis ledere var blinde som ledet blinde. Grusomme historier om synd og læreavvik kom for dagen. I deres vitnesbyrd - flere av dem finnes skriftlig - fortalte de nyomvendte om sine synder, deres ignorering, om det mørket som hadde bundet dem i de gamle sammenhengene, og de vitnet om hvordan Gud hadde fridd dem ut.
De som ønsket å holde seg til de gamle vinsekkene, forsøkte på mange ulike måter å holde Mennonite-kommunitetene i Russland sammen, og ba folk innstendig om å ikke forlate de gamle stiene. Men jo flere tiltak som ble i verksatt mot vekkelsen, jo mer spredte den seg. Den var som en skogbrann som ikke kunne stanses, og berørte etter hvert alle mennonitene og også mange utenfor deres rekker. For alle de som nå var blitt vekket synes det å være klart og tydelig at de nye gruppene var de "gode" , mens de som tilhørte de gamle gruppene, var fortapt.
Bare Bernhard var usikker.
22 år gammel giftet han seg og en god del år senere ble han valgt til å bli pastor for en av de gamle gruppene. Han preket på en kraftfull måte og mange kom til tro på Herren. Men de som ble frelst, gikk over til de nye gruppene. De ble oppbrakte på Benhard for at han ikke gjorde det samme. "Hvorfor kaster du bort tiden din, og det talentet Gud har gitt deg," sa de. "Hvorfor går du ikke hele veien med Gud, er det forfølgelsen du vegrer deg for?"
Men Bernhard var ikke redd, bare spørrende. Han setter seg ned for å skrive et brev til noen venner på Krim-halvøya, Johann Fast var hans navn. Her forteller han:
"Nye grupper kan skinne strålende, lik halm som brenner, til å begynne med. Men hvis brannen skyldes personlige ambisjoner, sterke følelser, eller ved å vektlegge en læresetning fremfor de andre, varer det vanligvis ikke så lenge. Medlemmer av nye sammenhenger er veldig opptatt av sine barneleker, akkurat som et barn som er opptatt av den lille gyngehesten sin, men så blir de lei av den. Og det som var nytt blir med tiden et nytt rituale, en annen død tradisjon. Så, når alle har sluttet å kaste møkk på hverandre, og begeistringen dør ut, så er vi tilbake der hvor vi var, og ingenting er vunnet for Guds rikes sak."
Bernhard la merke til at medlemmene av de nye gruppene var ikke mer nøye med måten de levde på, enn medlemmene av de gamle gruppene. Faktisk var mindre nøyeregnende, og mer verdsliggjorte. De var opptatt av å få mennesker frelst, men ikke så veldig opptatt av å disippelgjøre dem. Heller ikke var de særlig opptatt av å være en del av Kristi kropp, og underordne seg den. De var mest opptatt av å fortelle om sin egen frelse, og hadde mindre behov for hverandre, og ønsket heller ikke noen regler eller struktur innen menigheten, og ønsket ikke å stå til ansvar for hverandre. Det som betydde noe for dem var å se mennesker frelst, og døpt, uke etter uke.
Ble så Bernhard en surmaget kritiker av det hele, og en fiende av de nye gruppene?
Nei, langt der i fra. Så lenge han levde var han vennlig mot alle og besvarte alle kravene og utfordringene med milde ord. På samme tid tok han kritikken fra de nye gruppene seriøst, og arbeidet dag og natt for å løse problemene i de gamle gruppene. Etter at deres ellevte barn var født, døde hans kone Katherina. Et år senere giftet han seg igjen, og fikk tre barn til med sin nye kone. Bernhard oppdro sin familie slik at de ble gudfryktige mennesker, brennende for Herren. Flere av hans sønner ble forfattere og lyrikere, som han selv. Bernhard skrev 600 sanger, mange av dem ble publisert i hans levetid. Så lenge han levde reiste han det gamle Russland på kryss og tvers, fra Sibir til Svartehavet for å forkynne, han kunne ofte ha fire møter om dagen! Etter hvert som barna vokste til, og kunne ta ansvar på gården de hadde, tilbrakte han mer og mer tid på reisefot. Det kunne være snakk om måneder ad gangen. Han startet blant annet kommuniteter i St.Petersburg og Sentral-Asia!
En kald høstdag i 1884 ble han syk og døde bare noen få dager senere. Tusenvis av mennesker. både fra de nye og de gamle gruppene, sørget over hans død. Han hadde inspirert dem begge. De sang hans sanger. Og sangene synges den dag i dag, ikke bare i Russland, men i Tyskland, Canada, Mexico, USA, Sør-Amerika og Australia!
