Å følge det umuliges Mester

Før jeg krøp til sengs i går kveld leste jeg de siste linjene i Galaterbrevet. Jeg stanset spesielt ved setningen: "Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14) Tidligere i det samme kapitlet har Paulus snakket om dem som går kompromissets vei, "så de slipper å bli forfulgt på grunn av Kristi kors." (v12) Litt av et ord å lese nå i førjulsmaset hvor alt ser ut til å dreie seg om ren og skjær materialisme. Alt dette vi må skaffe oss. I denne sammenhengen trer historien om Lille søster Magdeleine av Jesus frem i en så grell kontrast at det nesten gjør vondt for øynene. Her sees hun sammen med fader Aleksandr Men, en uredd russisk prest som ble brutalt myrdet for noen år siden. Han talte de fattiges og undertryktes sak, og disse to fant nok hverandre i sin annerledeshet. De var ikke av verden, men fortsatt i verden. Som Kristi lys og salt. Lille søster Magdeleine av Jesus (1898-1989) grunnla i 1939 ordensfellesskapet Jesu små søstre, som i løpet av hennes levetid vokste til å bli et verdensomspenende ordenssamfunn. Her i Norge har dette ordenssamfunnet vært til stede i 50 år i år. Inspirert av Charles de Foucauld, eller bror Charles av Jesus, som du har lest om på bloggen her de siste dagene, reiser hun til Algerie i 1936 og begynner der sitt livsverk.

Gjennom et halvt århundre er Lille søster Magdeleine ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand, ikke minst fra kirkelig hold, for å grunnlegge de små fellesskapene av søstre som skal utgjøre hennes internasjonale ordensfamilie. Uten noen materiell støtte lever søstrene, dengang som nå, av sine henders arbeid, ofte på en fabrikk, hvor de deler arbeidernes kår. Blant samfunnets minste - fattige og utstøtte, sigøynere og sirkusfolk, nomader og urfolk på alle kontinenenter.

De lever som "komtemplative midt i verden", som den "kjærlighetens surdeig" lille søster Magdeleine av Jesus formulerte som deres kall. Det er dette jeg synes er så veldig spennende med både Jesu små søstre og Jesu små brødre. De har klart å forene det tilbaketrukne bønnelivet, et liv i kontemplasjon, med et liv i tjeneste midt i verden.

Bror Charles av Jesus, en av det 19. århundres store kontemplative, levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika, snakket om "det umuliges Mester". Dette ble også Lille søster Magdeleines løsenord. Selv utrettet hun det tilsynelatende umulige - ikke minst fordi hun var svært syk til tider - kanskje nettopp fordi hun la sitt liv i hendene på ham som hun også kalte "det umuliges Mester". Hun sa det slik: "Han tok meg ved hånden, og jeg fulgte ham blindt." Jeg skal gi deg "smakebiter" av Lille søster Magdeleines liv og spiritualitet i noen artikler til. Følg med! Kanskje kommer det en til i dag.

Åndens gjerning i våre liv

I dag er det minnedagen for Johannes av Korset (1542-1591). Hans bok Sjelens dunkle natt, hvor han beskriver en tilstand som mange troende opplever - når Gud blir borte for en og taus, har vært til stor hjelp for meg i ulike livsfaser. Men i stedet for å skrive om Johannes av Korset, som det er vel verd å gjøre, kom jeg for en tid tilbake over et foredrag om Johannes av Korset, av den svensk katolske biskopen Anders Arborelius. I dette foredraget, som er holdt i forbindelse med en retreat kommer biskop Arborelius inn på noe veldig interessant, nemlig hvordan Den Hellige Ånd leder oss til Jesus. Til mine protestantiske venner som "steiler" litt bare ordet katolikk nevnes, ber jeg dere så inderlig jeg kan: Ta dere tid til å lese dette likevel. Jeg tror dere kommer til å bli både overrasket og velsignet! Jeg har oversatt deler av foredraget som ble holdt på svensk.

"Åndens store oppgave er å få oss til å fokusere på Jesus Kristus, å vende vårt blikk, vårt hjerte, våre tanker, vår lengsel, ja alt som finnes i oss, til Kristus, slik at vi kan møte Kristus, forstå Kristus, etterfølge Kristus og ledes av Kristus. Disse fire verb, disse fire måter å møte og leve med Kristus, vil Ånden lede oss i. Det holder ikke, at vi en gang for alle har vendt oss til Kristus. Det må stadig fornyes, øyeblikk for øyeblikk. Vi får tro, at vi får våre påminnelser, at vi dyttes i siden, slik at vi våkner opp. Det finnes tider, når vi synes vi går på tomgang, når vi kjenner oss sveket, nedfor, triste, når livet vendes til det gamle, til det trasige. Det er tegn på at vi må åpne øynene og begynne på nytt i nådens nye liv, og leges av Kristi nåde. Det er når vi lammes av syndens mørke og halvmørke, at vi er i behov av å våkne.

Kjære bror og søster! Den Hellige Ånd vil altså hjelpe oss til å møte Kristus øyeblikk for øyeblikk. Evangeliene er jo fulle av disse møtene med Kristus. Alle slags mennesker stilles innfor Ham. Han åpner deres øyne og får dem til å se en helt ny virkelighet, nådens virkelighet. Vi får tro at Den Hellige Ånd stadig virker inne i oss, for å vekke oss, åpne våre øyne så vi møter Kristus som vår Frelser, Han som helbreder, helliger, og tilgir oss nettopp i den tilstand vi befinner oss, akkurat i den situasjonen som vi har viklet oss inn i, hvor innviklet den enn synes å være. Det blir noe annet, når vi møter Kristus og lar Ham tre inn i våre liv. Denne personlige relasjonen med Kristus må vi ta godt vare på, på samme måte som vi tar vare på våre menneskelige relasjoner. Vi viser ømsinnethet, omtanke og kjærlighet. Slik er det også med vårt forhold til Kristus. Vi må lengte etter å møte Ham, se frem i mot at Han møter oss, og ser på oss. Dette er det første.

Det andre er, at Ånden vil hjelpe oss til å forstå Jesus Kristus og Hans budskap innenfra. Det er samme Ånd som er i Kristus, som er i oss, Den Hellige Ånd. Vi får forstå Jesus og Hans budskap innenfra med hjelp av Jesu egen Ånd. Han forsøker gang på gang å trenge unna det gamle menneskets måte å tenke, bedømme, beregne og gi oss del av den friske olje, som Den Hellige Ånd er. Slik blir vi også i stand til å etterfølge Kristus. Det blir vår lengsel, det blir vårt håp at vi i vår lille, tilsynelatende uinteressante verden steg for steg kan gå i Jesu fotspor, at vi i hverdagslivets alle små konflikter, problem og gledesemner kan gjøre Jesus Kristus nærværende. Det er noe stort, når vi får denne verdighet at vi får representere Jesus Kristus akkurat på den lille plass i verden, der han har satt oss. Der får vi tegne opp evangeliet. Der er vi kalt til å gjøre Jesus Kristus synlig, tydelig og følbar. En større verdighet enn dette, er det vanskelig å tenke seg at vi har fått. Vi får i Jesu sted gjøre det Han skulle ha gjort, si det Han ville ha sagt, omgjøre den situasjonen som truer med å havne i en tilstand, til noe nytt, friskt og godt. Så stor tillit har Jesus Kristus til de levende lemmene i sin mystiske kropp.

Det tredje som Ånden vil gjøre for oss, for å føre oss nærmere Kristus, er at Han vil hjelpe oss til å ledes av Kristus til Faderen. Han har dette perspektiv som på latin kan kalles ad Patrem, mot Faderen. Ingenting her på jorden er endelig. Vi er alltid på vei mot det evige liv, der Faderen venter på oss. Jesus leder oss som et pilegrimsfolk på vei mot det evige Jerusalem, der Faderen skal ta imot oss og bli alt i alle. Samtidig som Den Hellige Ånd hjelper oss her på jorden, øyeblikk for øyeblikk, for å gjøre Kristus tydelig og nærværende, lokker Han oss også til å ha blikket og hjertet, vendt framover og opp mot evigheten. Det er ingen motsigelse å leve intensivt nærværende her på jorden og ha sitt hjerte i himmelen. Det var slik Jesus selv levde. Det var på denne måten Han knyttet sammen himmel og jord.

Jesus vår bror

"Jeg tror ikke det er noen del av evangeliene som har skapt et djupere inntrykk på meg eller forandret mitt liv mer enn dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg (Matt 25,40), sa broder Charles av Jesus ved en anledning. Og han satte disse ordene ut i handling. Inspirert av Charles de Foucauld forsøker Jesu små brødre og Jesu små søstre å leve et kontemplativt liv midt i den pulserende hverdagen. Prioren for Jesu små brødre, broder Mark, som vi ser avbildet her, gjør det alle andre i denne ordnen gjør: De tar seg vanlige jobber, og lever ut sin tro der. Broder Mark har skrevet om Jesus som vår bror, og det han skriver vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere. Skribenten har vært nokså fri i sin bruk av Skriften. Jeg har derfor valgt å oversette slik broder Mark selv har skrevet det.:

Jeg tror på Jesus, vår bror. Jeg hørte Ham si dette i synagogen i Nasaret: 'Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren... I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.' Hans språk er kraftfullt: hvordan kan han hevde at kongedømmet som skal komme er blitt oppfylt i ham selv. Er han ikke en av oss, fra Nasaret, sønn av Josef og Maria?

Jeg tror på Jesus, vår bror. Jeg har fulgt ham i et forsøk på å forstå hva dette kongedømmet innebærer. Han berører spedalske, han ønsker syndere velkommen, han integrerer de som har vært besatt av onde onder; en kvinne med et dårlig rykte på seg omfavner hans føtter, og han gir til og med en fremmed kvinne det hun ønsker og snakker vel om hennes tro. Han imøtekommer den romerske høvedsmannens begjæringer, han som er del av okkupasjonsmakten, og han dro hjem til Sakkeus, han som utnytter folk. Der hvor folk blir støtt ut, der hvor de er foraktede befinner seg - der er han å finne. Han forklarer dette med å si: 'Det er ikke de friske som trenger lege, med de syke,' og det er slik at Min Far ikke vil at en eneste en av disse minste, mine brødre, skal gå fortapt.

Jeg tror på Jesus, vår bror. Jeg overrasket ham da han bad om natten, og jeg har overhørt ham si til sin Far: Kongedømmet er Kongedømmet til min Far. 'Har jeg vært sammen med dere så lenge, og dere kjenner meg ikke? Den som tar i mot meg, tar i mot Han som har sendt meg. Den som gjør min Fars vilje er min mor, bror, søster. Så dere kan si: Fadervår, du som er i himmelen.'

Jeg tror på Jesus, vår bror. Da han ble plassert på samme nivå som onde mennesker, og da han definitivt var ekskludert av dødens smerte, var jeg der, beskuende fra avstand. Hvem var det som trodde på kongedømmet den dagen? Han ble strøket fra listen over de levende. 'Ikke min vilje, men din. Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de har gjort. Hvorfor har du forlatt meg?' Men en annen utstøtt person som fremdeles trodde på dette riket, gav de eneste trøstefulle ordene: 'Jesus, husk på meg, når du kommer i ditt rike.'

Jeg tror på Jesus, vår bror. Han førte meg fra skammen og frykten og tilbake til livet, da han sendte Maria Magdalena: 'Gå til mine brødre og si til dem. Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud. Mine brødre.'

Han åndet sin Ånd på oss; og da begynte jeg å forstå hva de Eldste hadde sagt: 'Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til oss gjennom profetene. men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ingen har noensinne sett Gud, men Sønnen som er ved Faderens hjerte, har åpenbart Ham, og åpenbart sin plan for oss, Han har forutbestemt oss til å bli et uttrykk for Hans sønn, slik at Han blir den eldste av mange brødre. Ordet var med Gud og Ordet ble selv en bror.

Jeg tror på Jesus, vår bror. Og jeg tror han kaller meg til å bli en bror også.

I morgen vil du sansynligvis stifte bekjentskap med Lille søster Magdeleine, som i 1939 grunnla ordensfellesskapet Jesu små søstre, inspirert av broder Charles av Jesus.

Broder Charles av Jesus og hans bønneundervisning

I går gav jeg lovnader om at jeg skulle fortsette å skrive om broder Charles av Jesus, en person som har hatt, og har en stor betydning for den veien jeg har gått sammen med Jesus. Det finnes noen slike personer, som lever i en slik nærhet til Gud og i en slik radikal etterfølgelse, at de setter djupe spor etter seg. Deres liv er et gjenskinn av Kristi herlighet og kjærlighet. En slik person var broder Charles av Jesus. To som har hjulpet meg til å se dette er Rene Voillaume og søster Magdaleine. Rene Volillaume var den første prior for den orden som broder Charles stiftet: Jesu små brødre, og søster Magdaleine er grunnleggeren av Jesu små søstre. Henne vil du få møte på bloggen senere. Begge to har latt seg inspirere av det eksempel som broder Charles har etterlatt seg. Ikke minst har Rene Voillaume latt seg inspirere av det bønnelivet som broder Charles levde. "Å be er i kjærlighet å tenke på Jesus," kunne broder Charles si, når han ble spurt om en definisjon på bønn. I sin bønneundervisning var broder Charles opptatt av at Jesu bønn først og fremst var Sønnens bønn.

På en virkelig måte, i sin menneskelighet, har Han bedt til sin Far på samme måte som vi ber til Ham. Vi ser også at Jesus drar seg tilbake til ensomheten for å be, ikke bare for å gi oss et eksempel, men fordi Han behøvde det som menneske. Men Hans bønn er også på guddommelig måte Sønnens, for Jesus levde som menneske sitt jordeliv som Faderens eneste sønn. "Vi kan bare stammenede tale om denne siden av Jesu bønn: den var i Hans menneskelige forstand og hjerte gjenklangen av den omhjertige kunnskap og kjærlighet som brøt fram fra selve treenighetens skjød," skriver Rene Voillaume om broder Charles og hans undervisning om Jesu bønneliv. Men det er hit Den Hellige Ånd også vil lede oss som ber. Han vil lære oss til å be under sønnekårets realiteter, og da er vi tilbake til det jeg har skrevet om vårt forhold til Gud som pappa, i den senere tiden. Apostelen Paulus skriver dette i Rom 8,15: "Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den Ånd barna har, den som gjør at vi roper: Abba, Far!"

I sin undervisning om bønn vendte broder Charles av Jesus stadig tilbake til Matt 4,10: "Herren din Gud skal du tilbe...." Da kunne han legge til:

Du selv er det, min Herre og min Gud, som taler disse ord. Det er det første ordet om bønnen som kommer fra din munn i evangeliene. Det er også hovedsaken, selve ærendet i vår bønn: Å tilbe, å kaste oss ned for Deg, kaste oss ned innfor Deg, som muld, som bare tjener til å finnes under dine føtter, men muld som tenker og som elsker Deg, som kysser og omfavner Dine føtter, og som smelter i kjærlighet og ærbødighet innfor Deg. Slik er min første plikt mot Deg Herre, Du min Gud, min Mester, min Skaper og Frelser, min Gud og min Brudgom!

Selve drivkraften, ja hele livet til broder Charles, dreide seg om Hans store og sterke kjærlighet til Jesus, Frelseren. Mer om dette senere.

Broder Charles av Jesus og imitatio

En av de som har betydd mye for mitt eget kristenliv er broder Charles av Jesus, grunnleggeren av Jesu små brødre. Jeg tar meg i at jeg stadig vender tilbake til det han har skrevet, eller jeg leser om hans liv og tjeneste. Broder Charles, som fremstår som vår tids Frans av Assisi, endte sitt liv som martyr, drept av en 15 år gammel muslimsk gutt i Tamanrasset i Saharas ørken. En av hans leveregler lød slik: "Hvert øyeblikk leve den dag som er nå som om jeg samme kveld skulle dø som martyr. Bare en ting er nødvendig: å gjøre det som Jesus aller helst vil. Stadig forberede seg for martyrium og ta i mot det uten antydning til forsvar av seg selv, slik som Guds Lam, og gjøre det i Jesus, som Jesus og for Jesus." Broder Charles het egentlig Charles de Foucaulds, og kom fra gode kår i Frankrike. Men et radikalt møte med Jesus forvandlet hans liv så totalt, at han ikke hadde noe annet ønske enn å tilhøre og følge Jesus med hele seg. Derfor ble hans navn Broder Charles av Jesus. Ingen steder i kristenheten fant Charles de Foucaulds det han lette etter. Derfor modnet etter hvert tanken om å starte et nytt fellesskap av mennesker, en ny "orden" som var i tråd med det kall han kjente på. I september 1893 hadde han satt ned på papiret en liten skisse. Grunntanken var at han så trofast som mulig ville forsøke å etterligne Jesu liv i Nasaret. "Den største kjærligheten til vår Herre viser seg i viljen til å etterligne den elskede Mesteren," sa broder Charles. Hva disse ordene virkelig innebar, beskriver han på denne denne måten: "Man gjør det som vår Frelser gjorde under sitt liv i Nasaret, det vil si: Han arbeidet med sine egne hender. Han levde verken av innsamlede almisser eller offergaver eller andres arbeid. Man lyder de råd som vår Frelser har gitt oss. Man får ikke eie noe, ikke kjempe for sin egen sak eller klage, man skal dele alt og leve en dag, et øyeblikk ad gangen - så enkelt som det overhode er mulig å gjøre det."

Noe kloster skulle ikke bygges, for et kloster betydde at man eide noe. Charles de Foucauld og hans medbrødre skulle tvert i mot leve ute blant menneskene og under de samme vilkår som de - av kjærlighet til Herren. Og livet i dette ordensfellesskap skulle bæres oppe av brødrenes og søstrenes bønn. Og om bønnen har Broder Charles sagt, og han legger ordene i Jesu munn:

"Å be er fremfor alt å tenke på Meg og elske Meg... jo mer man elsker Meg, jo mer ber man. Bønnen det er oppmerksomheten hos den sjel som i kjærlighet konsentrerer seg om Meg; jo mer oppmerksomheten er fylt av kjærlighet, dessto bedre er bønnen."

Broder Charles var opptatt av at man til stadighet skulle lese evangeliene. "For at man i Ånden alltid skal ha Jesu handlinger, ord og tanker nærværende, og på grunn av dette kunne tenke, tale og handle som Jesus." En dag opplevde han at Kristus selv kom til ham og sa: "Arbeid for verdens frelse og gjør det som min mor Maria - uten ord i all stillhet. Gå og arbeid blant dem som ikke kjenner meg og gi dem evangeliet gjennom ditt eksempel."

Broder Charles tok Jesus på ordet. Skulle han leve som Jesus, måtte han ta den plassen ingen andre ville ta. "Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige liv som enkel arbeider i Nasaret," kunne han si.

Det finnes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk kristent liv. Det var ikke nok for ham at han på en indre måte tilhørte Jesus og var forenet med ham. Jesus var så levende for Charles, at han også ville leve et liv i ytre likhet. En imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse helt frem til sin død, uansett hvordan livet artet seg for ham, så var denne imitatio bestemmende for hans handlinger. Og her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle- Charles de Foucauld var helt og fullt overbevist om at den hadde preget Jesu tause år i Nasaret, der han levde som venn og broder til de fattigste blant de fattige. Slik tolket han evangeliet.

"Det er mulig gjennom eksempel, gjennom godhet, bønn og fellesskap, gjennom tålmodighet og mildhet, ja mer gjennom eksempel enn ord, hjelpe mennesker som ikke tror, til et kristent liv," sa Broder Charles. Å leve som Jesus i Nasaret var og ble hans forbilde - men Nasaret, det innså han snart, fantes overalt der det fantes mennesker, som behøvde Jesu kjærlighet. Det gjaldt spesielt alle som levde på samfunnets skyggeside eller langt borte fra kristen sjeleomsorg.

Han forlot Frankrike og dro til Algerie. Målet for reisen var Beni-Abbès, en oase med en fransk garnison Her finner vi broder Charles kledd i en hvit tunika som folket i oasen. På brystet er det festet et rødt kors, hvilende på et hjerte.

(fortsettes)

Den udelte kirkes lære

Jeg føler behov for å komplettere det jeg skrev på bloggen tidligere i dag, med å slippe katta ut av sekken og si: Jeg er katolsk i min forståelse av sannheten, og jeg kan nå etter mange års søken si at jeg står for den udelte kirkes liv og lære. Dette trenger nok en nærmere forklaring! Ordet "katolsk" er avledet av den greske ordsammensetningen "katha" som betyr "i følge" og "holos" som betyr "hel". Begrepet "kath-holon" betyr da "det som overenstemmer med helheten." At dette ordet alt fra første tid av ble et viktig ord, ser vi i oversettelsen av trosbekjennelsen fra gresk til latin. Når man skulle beskrive kirkens sanne vese, valgte man både i den apostoliske og i den nikenske trosbekjennelsen å beholde ordet "katolsk", altså "catholicam" som låneord fra gresk. I den norske oversettelsen av disse trosbekjennelsene er dette ordet byttet ut med ordet "universalis", altså "alminnelig". Men dette blir ikke rett, hvis vi skal holde oss til trosbekjennelsen, slik den er gitt oss. For det er ikke slik at kirken er "alminnelig" i betydning alment forekommende blant alle mennesker, men den er katolsk fordi kirken til alle tider, og alle steder er forpliktet til å forkynne det samme, og dermed det sanne evangeliet. I den forrige artikkelen på bloggen her, skrev jeg om den betydningen tre personer har hatt i min troshistorie: Martin Luther, C.O. Rosenius og Bo Giertz. Nå var det aldri meningen at Luther skulle starte et nytt kirkesamfunn. I Den augsburgske bekjennelse, som er læregrunnlaget for den lutherske kirke, kan vi lese at selve anliggendet for de lutherske menighetene er at alle kristne igjen "kan bli forent og kan bli ført tilbake til den enkle sannhet og den kristne enighet, ... for at vi, likesom vi lever og strider under den samme Kristus, således også må kunne leve i enhet og samhold i èn kristen kirke." Dette står å lese i selve fortalen til Den augsburgske bekjennelsen, og det viser jo litt av vektleggingen reformatorene hadde.

Det er viktig å få med seg at kritikken av datidens romersk-katolske kirke ikke må forveksles med en avvisning av det katolske! Det protestantiske reformprogram understreker at reformasjonen ville vitne om troens klassiske uttrykk for derved å gjenvinne den katolske tro. Anklagene mot datidens romersk-katolske kirke var at den hadde fortegnet den opprinnelige vesterlandske katolisismen. Man ville tilbake til den udelte kirkes tro, den som var rådende før det store skisma i 1054.

Leser vi i Den augsburgske bekjennelsen fra 1530 så vil vi se at reformatorenes anliggende var sprunget ut av ønsket om å føre alle kristne tilbake til "den alminnelige (katolske) kirke.. slik som vi kjenner den fra kirkefedrene". Man ville pavestolens nye, i betydningen "ikke katolske" påfunn til livs. Det er veldig interessant å merke seg at den lutherske reformasjonen fremstilles i Augustana som et slags "gammelkatolsk" reformprogram for å venne tilbake til det opprinnelige. Man vil med andre ord den romersk-katolske kirkes misbruk av det opprinnelige til livs. Den Augsburgske bekjennelsen forstår ikke "det katolske" som identisk med "det romerske". Det er heller slik at i denne bekjennelsen settes nettopp arven fra den katolske kirke opp mot Romerkirkens nye misbruk. Dette ser man tydelig når man leser i Augustana at man anfører den greske kirkes praksis som et forbilde.

Jeg skal komme tilbake til hva som ligger i den udelte kirkes lære, og hvorfor denne læren, i de senere år har fått en slik betydning i mitt eget liv. Vennskapet med personer som fader Roald Nikolai Flemestad, fader Asle Ambrosius Dingstad og min "gamle" sogneprest, fader Arne Mathias Sky, i Den nordisk katolske kirke, har hatt stor betydning for den utviklingen. Mer om det senere.

Bildet på bloggen i dag er av klosterkirken på øya Iona.

Etter mørke, lys!

Når jeg nå fortsetter med å gi deg utdrag av min troshistorie, kommer jeg ikke utenom å fortelle om den innflytelsen som Martin Luther, Carl Olof Rosenius og Bo Giertz har hatt for mitt trosliv. La meg starte med Rosenius. Jeg glemmer ikke dagen da jeg på en skolelagsleir kom over hans bok: ”Veiledning til fred.” Da strømmet lys inn over mitt liv, lyset fra reformasjonen. Gravert inn i en stein, i den gamle bydelen av Geneve i Sveits, står ordene: ”Post tenebras lux”, som betyr: ”Etter mørke, lys.” Steinen er et minnesmerke over 1600-tallets protestantiske reformasjon. C.O. Rosenius er blitt kalt ”Lille Luther”, og det med rette. Denne svenske predikanten ble redskapet Gud valgte for en stor vekkelse fra ca 1840 og i lang tid framover. Han hadde en enestående evne til å forkynne det frigjørende evangeliet om nåden alene for Jesu skyld. Å frigjøre vakte, søkende mennesker og føre dem til fred i troen på Jesu fullbrakte verk, det var det særlige kallet til Rosenius. Og det er sikkert ikke mange bøker som har hatt større kristen betydning i Norge enn denne, hvis egentlige tittel var: ”Klar og usvikelig veiledning til fred.” For Rosenius er det kristne livet på en måte en gjenopprettelse av Paradiset allerede her i tiden. Syndefallet er det store vannskillet. I stedet for å se på Gud som en god far som av sin grenseløse kjærlighet gav mennesket alt godt, begynte mennesket etter syndefallet å se Gud med helt andre øyne. Den onde forvrengte menneskets syn, slik at det ble mistenksomt overfor Gud. Det sanne bildet av Gud ble forvrengt og forvandlet. Det er et av syndefallets konsekvenser. Dermed var også mennesket blitt forvandlet fra å være skapt i Guds bilde og som Hans avbilde, til å få dette bildet tilsmusset og i stedet for å være Guds frie barn, ble mennesket forvandlet til å være en slave under synden og djevelen. Konsekvensen av dette er at mennesket er redningsløst fortapt dersom ikke Den Hellige Ånd får virke i det. Når mennesket er bundet på hender og føtter, som det er etter syndefallet, totalt ute av stand til å nære enn sann tro og en virkelig kjærlighet til Gud, da avhenger hele menneskets frelse av Den Hellige Ånd. Og Åndens svar på dette er Åndens nyskapende verk som kalles gjenfødelsen. På en måte er den en gjenopprettelse av det tapte livet i Paradiset, det livet som ble levd der i barnlig tillit, enkelhet og kjærlighet til Gud. Det viktigste tegnet på at et menneske er gjenfødt til evig liv, er at det begynner å rope: Abba, Far. Det vil si, som jeg var inne på i går her på bloggen, at mennesket på nytt opplever Gud som sin elskede Far som det kan be til, og gå til med alle ting. Rosenius var også, i god luthersk ånd tydelig på Lovens oppgave. I ”Veiledning til fred” skriver han: ”Lovens egentlige virkning og hensikt er jo å vekke, knuse og drive syndere til Kristus.” Dette skal jeg komme tilbake til senere her på bloggen.

Nå er det ikke alt den godeste Martin Luther sa og gjorde, som jeg kan vedstå meg. Det gjelder ikke minst hans syn på jødene, og på de såkalte gjendøperne. Men det skal jeg la ligge nå. Siden det er min troshistorie du leser, så vil jeg her bare understreke noe som ble en åpenbaring for meg, når det gjelder Luther. Martin Luther snakker om ”theologia crucis”, eller ”korsets teologi”. Korset er, i følge Luther, sentrum for den kristne tro. Han understreker korsets sentrale posisjon med en rekke fyndige uttrykk som: ”Korset alene er vår teologi”, og ”Korset er alle tings målestokk.” Lenge før begrepet herlighetsteologi kom på banen, trakk Luther opp skillet mellom theologia gloria, som søker Gud uten å gå veien om den korsfestede og lidelsen, og ”theologia crucis”, som vet at Gud nettopp åpenbarte seg i og gjennom den korsfestede Kristus. Luther utvikler så tanken om ”Guds skjulte åpenbaring i korset.” Kanskje er den beste måten å forstå hva som ligger i dette begrepet å se for seg den hjelpeløshet og håpløshet som utspant seg på langfredag, da Jesus døde på korset. Men vi må også se dette i sammenheng med oppstandelsen. Gud ble åpenbart som den tilstedeværende og handlende på Golgata. Her gav han menneskene frelse, samtidig som Kristus vant sin rett. Det erfaringen tolker som Guds fravær, viser seg ved oppstandelsen å være Guds skjulte nærvær. 1. påskedag ble alt forandret, og viser med all tydelighet hvordan Gud er nærværende og handler i denne vår verden.

Til slutt noen linjer om biskop Bo Giertz. Hans bok ”Steingrunnen”, som jeg har nevnt tidligere på bloggen, leste jeg tidlig, ganske så umiddelbart etter at jeg ble en kristen. Denne bokens innhold, som jeg mener er en av de beste kristne romaner som noensinne er skrevet, og som på en mesterlig måte forklarer hva den kristne tro dreier seg om, har nok formet meg vesentlig. Så mye at jeg nok er en god lutheraner innenfor skjorta! Fra den lutherske kirke har jeg hentet mye av min teologi, og min identitet. Det merker jeg godt når jeg samtaler med mine gamle baptistvenner. Ikke minst når vi samtaler om lov og nåde, eller om arvesynden. I disse dager har jeg stor glede av å lese trebinds kommentaren til Det nye testamente, som Gietz har skrevet, og som kom på Lunde forlag for en kort tid siden. Den er vel verd å studere for mange andre også, som vil ha hjelp til å gå djupere i bibelteksten.

Min sanne identitet er at jeg er pappas barn

Det gikk litt raskt for seg i morgentimene i dag, derfor fikk jeg ikke skrevet ferdig det jeg hadde tenkt for denne dagen. Jeg våknet litt senere enn vanlig, fordi jeg først fikk sove litt utpå morgentimene. Natten ble vanskelig på grunn av hjerterytmeforstyrrelsene mine. De har vært plagsomme og skaffet meg mange utfordringer hele denne uka, så en del av det jeg hadde planlagt, ble ikke slik jeg hadde tenkt. I og med at jeg selv ikke skal tale noe sted denne måneden, fikk jeg i formiddag anledning til å være med i gudstjenestefellesskapet i Toten Frikirke. Der trives jeg godt. Her får jeg blant annet fremsagt den apostoliske trosbekjennelsen i gudstjenesten, noe jeg har savnet veldig i mange andre gudstjenester jeg har deltatt i. Jeg fortsetter dermed der jeg slapp i dag tidlig, og ber deg lese det jeg skrev da først, før du leser videre i denne artikkelen her. Så kan du gå tilbake og lese videre herfra:

Min opplevelse av Guds farskjærlighet, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, ble understreket av ordene fra Matt 3. Jeg var gjenstand for Guds Farskjærlighet, jeg var Hans "elskede", og i meg har han sin glede, sitt velbehag. Etter hvert som årene har gått siden denne opplevelsen, har jeg fått min identitet i det at jeg er pappas barn. Jesus omtaler faktisk sin himmelske Far, med disse ordene: pappa. Han bruker ordet "abba". Første gang dette ordet er brukt er i Mark 14,36: "Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." Ordet abba er arameisk for far. Det oversettes best med "pappa", et ord med en inderlig og fortrolig klang. En slik måte å innlede en bønn til Gud på, er uten paralleller i jødisk bønnespråk.

Ordet "abba" er også et ord som Paulus tar i bruk. Disse to stedene er Rom 8,15: "Dere har ikke fått den ånd som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått den ånd barna har, den som gjør at vi roper: Abba, far." Og Gal 4,6: "Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far." Om bruken av dette ordet hos Paulus skriver biskop Bo Giertz: "Denne måten å tale med Gud på viste at Jesu forhold til ham var mer fortrolig enn andre menneskers. Paulus har med rette forstått at Kristi verk nettopp gikk ut på å gi oss andre en mulighet til å si: "Abba, Far" . på sanne måte som han. (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag.Bind I, side 214.)

Ordene til Paulus er sterke. Vi har fått den "ånd barna har", skriver han og denne Ånden "roper". Ånden som bor i vår ånd, i og med gjenfødelsen, har behov for å rope ut i hele vår indre verden: Gud er pappa'n din! Han er din mest fortrolige, Han er din beste venn. Han vil deg alltid vel. Han kjenner deg, og elsker deg. Alle dager. Alle slags dager. Også på de vonde, også når du mislykkes. Også når du ikke mestrer livet.

En som har hjulpet meg til bedre å forstå dette er Brennan Manning. Du ser ham på bildene her. Han er ikke så godt kjent i Norge, men i utlandet er han en mann som er svært etterspurt. Hans bøker går i store opplag. En av dem heter: Abba's child, og har solgt i over 100.000 eksemplarer.

Hvem er så Brennan Manning? La meg kort presentere ham for deg. Brennan Manning ble født under depresjonsårene, i New York. Etter å ha tjenestegjort i US Marine Corps, og kjempet i Korea-krigen, startet han på journaliststudier i Missouri, men fullførte bare ett semester, rastløst søkende etter mening med livet. Han ble student ved et katolsk seminar i Pennsylvania. I februar 1956 mens han mediterte over Jesu korsvandring, hadde han en livsforvandlende erfaring av Jesu kjærlighet. Kallet hans ble klart for ham. Manning har beskrevet denne opplevelsen på følgende måte: "Fra det øyeblikket av dreide hele mitt kristne liv seg om et nært hjerteforhold til Jesus." Fire år senere var han uteksaminert ved St. Francis College, med hovedfag i filosofi, og startet på fire års teologiske studier. I Mai 1963 var han ferdig utdannet prest i fransiskanerordnen.

Herfra gikk veien til en tjeneste for de fattige, han ble teologisk veileder og studentprest, han ble veileder i liturgi. Så tok han fri i to år fra sin prestegjerning, og sluttet seg til Jesu små brødre, en orden stiftet av Broder Charles av Jesus. Han ønsket å leve et kontemplativt liv sammen med de fattige. I Spania arbeidet han som vannbærer, og bar vann ut til fattige landsbyer, han har vært oppvaskhjelp i Frankrike, og har levd seks måneder i en hule i Zaragoza-ørkenen.

Det var i denne hulen, helt isolert fra andre, at Manning hadde sin andre sterke opplevelse av å være elsket av Gud. Han fikk på nytt se Guds kjærlighet slik den er åpenbart i den korsfestede Jesus Kristus. En natt midtvinters taler Herren til ham og sier: "Av kjærlighet til deg forlot jeg plassen ved min Fars side. Jeg kom til deg som løp bort fra meg, som flyktet fra meg, du som ikke ville høre mitt navn. Av kjærlighet til deg ble jeg dekket av spytt, banket opp og slått, og spikret fast til et kors." Senere har Brennan Manning sagt: Disse ordene ble brent inn i mitt sinn. Den natten lærte jeg hva det betydde det som en vis gammel fransiskaner sa til meg da jeg gikk inn i fransiskanerordnen: 'Med det samme du erfarer Jesu Kristi kjærlighet, så vil ingenting annet i verden synes like vakket eller ettertraktet.'

Tidlig på 70-tallet var Manning tilbake i USA, og sammen med fire andre prester etablerte de et eksperimentelt bofellesskap i en havneby i Alabama. Her forsøkte de å leve etter de reglene Frans av Assisi etterlot seg og arbeidet på reketrålere, og var i tjeneste for rekefiskere og deres familier. Fra Alabama flyttet Manning til Florida. Etter å ha arbeidet seks måneder som studentprest, pådro han seg en depresjon som igjen førte han inn i alkoholmisbruk. Seks måneder ved en klinikk i Minnesota fikk ham på beina igjen.

Depresjonen førte til at Manning begynte å skrive bøker, ærlige bøker. I 1982 forlot han fransiskanerordnen, giftet seg med Roslyn Ann Walker, og siden da har han reist, mest i USA, men også andre steder i verden, med budskapet om Guds forvandlende farskjærlighet. En av bøkene hans heter "The Ragamuffin Gospel". Det kunne kanskje oversettes: "Fillefrans evangeliet." Den tittelen sier ikke så rent lite. Som du vil se av bildet av Manning går han ofte ikke bødte bukser! Med det vil han gjerne få sagt: Evangeliet er for de som ikke får til å leve. Det er for de hvis liv er gått i stykker, og hvor det bare er fillene igjen.Det passer veldig godt for meg.

Å være den elskede

Jeg fortsetter med å vende på bladene i min troshistorie. Fortellingen du får del i på denne bloggen, er ikke kronologisk. Du får del i bruddstykker. Det er lettere slik, også fordi jeg trenger å dvele litt mer med enkelte ting. Et bibelord som kom til å bety veldig mye for meg, er de ordene som Fadeeren taler til sin Sønn, ved dåpen i Jordanelven. Vi leser om dette i Matteus 3,16-17: "Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." Eller som det stod i den gamle oversettelsen: "I ham har jeg velbehag." Det var disse ordene: "den elskede", som var med på å skape den forandringen jeg fortalte om i går. Det var som om Gud sa de samme ordene til meg. Jeg var gjenstand for Hans kjærlighet, jeg hadde hele Hans oppmerksomhet. Disse ordene: "du er den elskede", avslører den innerste sannheten om alle mennesker.

Det finnes en røst - en røst som taler ovenfra og innenfra og som hvisker stille: "Du er min elskede". Jeg innrømmer at det ikke er lett å høre den røsten i en verden fylt av andre røster som roper: "Du er mislykket, du er stygg, du er verdiløs, du er ingenting verd - OM du ikke kan bevise det motsatte." Og så starter stresset, kampen for å overbevise seg selv og andre om det motsatte. Disse negative røstene er så høylydte at det er lett å tro på dem. Dette er selvforaktens felle.

Og selvforakten er det åndelige livets verste fiende, for selvforakten taler imot den røst som sier at vi er elsket. Å være DEN ELSKEDE er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen. Men bibelordet sier mer. Det sier: "i ham har jeg min glede." Tenk at Gud har sin glede i meg. Hos profeten Sefanja kan vi lese disse ordene: "Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg, og gir deg på ny sin kjærlighet." (Sef 3,17)

Det viktigste jeg har opplevd er Faderens omfavnelse av meg, og få høre disse ordene: "Du er min elskede, i deg har jeg min glede."

Jeg er Guds favoritt

Da jeg var 12 år gammel døde min far. Fremdeles kjenner jeg på vemodet og savnet. Jeg husker skogsturene, det gode trygge fanget hans, smilet og latteren. Og det beksvarte mørket da han ble senket i grav, det mørket bar jeg inne i meg i mange år. Da jeg leste Det nye testamente for første gang, en forunderlig uke i 1972, mens våren satte inn, ble jeg fascinert og grepet av Jesus. Det som hadde med Den Hellige Ånd å gjøre skjønte jeg lite eller ingenting av. Gud derimot kjentes skremmende. Jeg kunne ikke forstå at Han hadde tatt den gode faren min fra meg. I årene som fulgte hadde jeg et problematisk forhold til Gud. Jeg følte ikke at Gud var glad i meg. Det måtte i såfall være når jeg leste i Bibelen min, og ba. Da tenkte jeg at Gud måtte være fornøyd. Derfor levde jeg med ambisiøse bibelstudieplaner, og brukte mye tid i bønn. Så lenge jeg klarte å leve opp til disse planene mine, tenkte jeg at Gud var fornøyd, men når noe kom i veien og jeg mistet en dag, tenkte jeg at Gud ikke var like glad i meg. Så da måtte jeg ta det igjen og komme a jour, slik at forholdet mellom meg og Gud var bra. Da var det annerledes med Jesus. Han talte jeg med titt og ofte, om det meste. Forholdet oss imellom var det ikke noe å si på. Det fungerte.

Slik hadde jeg det i mange år. Kristenlivet var som en berg og dalbane. Opp og ned, mest ned i grunnen. Men så skjedde det noe som forandret alt sammen. Når jeg leste i evangeliene, begynte jeg å oppdage det nære og fortrolige forholdet Jesus hadde til sin himmelske Far. Den Hellige Ånd brukte dette til å skape en djup lengsel i mitt liv, etter å oppleve det samme forholdet som Jesus hadde til sin Far. Etter hvert som jeg leste så jeg også at Jesus mange ganger understreket at Han var kommet, nettopp for å åpenbare hvem Far er. Dette fremkommer sterkest i Johannesevangeliet, som etterhvert ble mitt favorittlesestoff.

Nå begynte jeg å be konkret om at jeg også måtte oppleve Guds Farskjærlighet, og en dag møtte jeg Gud på denne måten. Overveldende, nært, - det var som om Gud tok meg opp og satte meg på sitt fang. Jeg la hodet inn til hans bryst, og kjente hjerteslagene som slo. Jeg vet ikke hvor lenge det varte, men i dette favntaket fantes det mye helbredelse. Nå visste jeg at jeg var elsket som den jeg er, ikke som den jeg prøver å være. Og jeg er like elsket når ting går i stykker, som når jeg lykkes.

Et resultat av dette var at jeg begynte å se meg selv i speilet om morgenen, og før noe som helst skjedde, så jeg meg selv djupt inn i øynene og så sa jeg: Hei, vet du hvem du er? Du er Guds favoritt! Gradvis forsvant fordømmelsen, krampaktigheten, frykten - og gleden og tryggheten sèg inn over meg.

Et bilde fikk avgjørende betydning i denne fasen av mitt liv. Rembrandts maleri av Den fortapte sønnen. Jeg begynte å lengte etter å se originalen av dette maleriet, som befinner seg i tsarens vinterpalass i St. Petersburg, og begynte å be konkret om å få komme til Russland.

En katolsk prest ved navn Henri J. M. Nouwen har i mange år betydd veldig mye for min åndelige utvikling, og modning. Jeg har lest mesteparten av det han har skrevet, og nå viste det seg at Nouwen hadde skrevet en bok om Rembrandts maleri. Jeg fikk skaffet meg den engelske utgaven. Heldigvis finnes den på norsk, og heter "Den bortkomne sønn vender hjem" ( løp å kjøp!). I denne boken lanserer Nouwen et nytt ord for denne kjente lignelsen til Jesus. Han sier den burde hete: Den ventende faren. Akkurat de ordene festet seg i djupet av mitt hjerte, og brakte ny legedom inn i mine sjelelige sår.

Så svarte Gud på mine bønner. Jeg kom meg til St. Petersburg, og jeg kommer aldri til å glemme da jeg gikk gjennom de enorme salene i tsarens vinterpalass og etter mye leting fant Rembrandts maleri. Jeg stod der som fjetret, og lot tårene renne og renne. Jeg så på faren i maleriet, og sønnen som kneler. Sønnen med slitte møkkete klær, og faren som holder ham ømt oppe på skuldrene. Da så jeg det! Rembrandt har malt faren med ulike størrelser på hendene! Den ene stor og kraftig, den andre liten og feminin. Dette stemte med det Gudsbilde jeg etter hvert hadde fått: Jeg så Guds både faderlige og moderlige karakter. Det forandret mitt liv, og min tjeneste totalt. I dag når noen spør hvem jeg er, sier jeg: Jeg er Guds favoritt, vel vitende om at jeg ikke er alene om å være det: Vi er alle Guds favoritter. Vi er skapt i Hans bilde, og Han lengter etter å bli lengtet etter, derfor har Han selv lagt lengselen etter seg selv ned djupet av våre hjerter.

Og dette budskapet sprer jeg overalt jeg får anledning. I Russland har jeg sett det har forandret fanger i fengsler, skitne og illeluktende gatebarn, og ensomme nyrike. I dette landet hvor det er så få fedre, har budskapet om Guds farskjærlighet en enormt gjennomslagskraft. Vær med å be om at jeg må få helsen igjen, slik at jeg kan reise på nye turer dit for å formidle budskapet om at vi er Guds favoritter. I disse dager begynner vi å se starten på et internasjonalt reiseteam. Mer om det senere.

Troshistorie, Kirken, Bibelen og Symbolum Apostolicum

I går skrev jeg om den store betydningen det har vært for meg å skrive ned min egen troshistorie. Dette har blant annet hjulpet meg til å finne ut hvem jeg er, og hva jeg tror. Det har vært en viktig prosess, som har pågått siden 1988, og denne prosessen er i ferd med å føre meg tilbake til mine trosrøtter. Høsten det året stiftet jeg for første gang bekjentskap med den ortodokse kirke, noe som utfordret meg veldig i min frikirkelige virkelighet, og påståelighet. Her fantes det et liv og en tradisjon, en liturgi og en bønnens atmosfære jeg ikke hadde opplevd noe annet sted til da. Jeg ble en kristen i 1972, og er et barn av den såkalte Jesusvekkelsen. En vekkelse preget av Jesusbegeistring, evangeliseringsiver, og et radikalt kristenliv. Etterhvert kom jeg med i en husmenighet, og denne ble mitt åndelige hjem i 10 år. Dette ble 10 viktige år, og noen av de aller beste jeg har hatt, når det gjelder det å kunne leve livet med Jesus, sammen med nære venner. Men det skjedde altså noe i 1988. Da ble det sådd noe som senere skulle spire, og skape omveltninger i mitt trosliv. Gud hadde allerede på det tidspunktet lagt ned i meg en lengsel etter autentisk kristent liv. Og denne lengselen skulle bare bli sterkere og sterkere med årene. Jeg ble en ivrig bibel-student, noe som førte meg til teologiske studier. Lenge var jeg opptatt av det reformatoriske prinsippet: Skriften alene, men de senere årene har vist meg at dette prinsippet, så viktig det enn er, ikke er helt holdbart. Det nye testamentes skrifter, inspirerte som de er av Guds hellige Ånd, er blitt til i en kirkelig vikelighet. For meg, med min protestantiske bakgrunn, ble det en åpenbaring den dagen jeg forstod at Kirken kom før Skriften.

Vel vitende om at en del av mine protestantiske venner vil finne dette utsagnet problematisk, skal jeg forsøke å forklare hva jeg mener. Kristus etterlot seg intet skriftlig materiale, med unntak av de brev Han sørger for blir skrevet til menighetene i Lille-Asia, slik de er gjengitt i Åpenbaringsboken. Men Han etterlot seg en levende Kirke. Kirken har bevart Hans ord. I begynnelsen ble det gjort muntlig, men etter hvert fikk den muntlige tradisjonen også en skriftlig form. En lang tid løp den skriftlige og den muntlige tradisjonen parallellt. Så - etter 300 år, fastsatte Den Hellige Ånd, gjennom Kirken Den Hellige Skrifts endelige sammensetning, det vi kaller for kanon. Det er slik at uten denne kanon er det ingen Bibel, og uten Kirken ville det heller ikke ha vært noen kanon.

Bibelen er for meg Den Hellige Skrift. I sin helhet et resultat mellom Ånd og legeme, Gud og menensker, et verk av Gud og i sammenheng med det jødiske folk, og av Kirken, den er også et ytre uttrykk for Kirkens indre liv. Bibelen er for meg Guds evige, uforanderlige og evig gyldige ord. I Den Hellige Skrift finner Kirken de sannheter, som er Kirkens liv og som den verner om, som sin dyrebare eiendom. Den har utgått fra Kirkens eget sentrum, og fra første til siste side handler den om Sannheten og Livet, som er Kristus.

I den sammenheng jeg har tilhørt de senere år, er det blitt sagt: Vi har ingen annen trosbekjennelse enn Bibelen. Det er mulig at det var fyldestgjørende å si det for en del år siden. Da visste, i hvertfall noen, hva det betydde. Så er ikke tilfelle i dag. Nå kan det bety hva som helst. Derfor har jeg lært å sette pris på, mer enn noensinne, den kirkelige tradisjon som våre tre trosbekjennelser utgjør: Den apostoliske, den nikenske og den athanasianske. Da jeg var en ung kristen, forstod jeg ikke betydningen av dette. Noe av det jeg skammer meg over, er at jeg i min umodenhet og i mitt hovmod, avviste dem, nærmest latterliggjorde dem, slik jeg også gjorde med Luthers lille katekisme og bøker i troslære. Hva skulle vi med dem? "Bibelen alene", sa jeg og tenkte at det holdt. I dag takker jeg Gud for at noen var forutseende nok til å ta opp kampen for den kristne tro, i møte med vranglæren, og kunne slå fast hva sann, bibelsk tro er for noe. Det gir disse tre trosbekjennelsene klart og tydelig uttrykk for. Disse tre forteller oss hva bibelsk kristen tro innebærer. Derfor blir jeg trist i dag når jeg møter mennesker, lik meg selv, som snakker nedsettende om trosbekjennelser og troslære, og som i sin åndelighet snakker om at de har Den Hellige Ånd og trenger ikke slikt.

I Judas brev kan vi lese følgende: "Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om frelsen vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert." (v.3) Denne kampen er viktigere enn noensinne!

Min troshistorie

I flere år nå har jeg vært i en prosess. Jeg legger ikke skjul på at den har vært spennende, men også smertefull. Nå begynner jeg å kjenne at jeg kan trekke trådene sammen, og trekke båten i land. I denne prosessen, som har vart siden 1988, har det vært viktig for meg å skrive min egen troshistorie. Den som handler om min personlige trosutvikling, fra jeg ble en kristen i 1972 og frem til idag. For en tid tilbake kom jeg overTorborg Aalen Leenderts bok: "Når glassflaten brister. Om brytningen mellom livet og troen", og der har hun formulert noen spørsmål etter en ide fra Leif Gunnar Engedal og Anne Hirsch. Boken til Leenderts er utgitt av Verbum forlag. Selv er hun sosionom og høgskolelektor, og arbeider nå ved Høgskolen Diakonova og i et brukerstyrt pårørendeprosjekt, eid av Voksne for Barn og Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri. Boken hennes anbefales på det aller varmeste. Jeg deler dette med bloggens lesere, fordi jeg tror at det kan være til hjelp for flere enn meg i slike viktige prosesser. Spørsmålene er formulert rundt ordene fortid - nåtid og fremtid, og lyder slik:

Fortid: Hva formet min tro i fortiden?
Hvilke miljø vokste min tro opp i? Hvilke personer og relasjoner var viktige? Hvilke idealer og normer var viktige? Hvilke hendelser og erfaringer ble betydningsfulle? Hvordan var forholdet mellom mitt indre liv og mitt ytre miljø?

Nåtid: Hvordan oppleves gudsrelasjonen og gudsbildet i dag?
Hva har endret seg? Hva er viktigst i min gudsrelasjon og mitt gudsbilde i dag? Hvordan bidrar trosrelasjonen til å forme min selvforståelse og mitt gudsbilde?

Fremtid: Hva lengter jeg etter med tanke på eget trosliv i tiden som ligger foran?

Nå skal jeg ikke prøve å besvare disse spørsmålene på denne bloggen, i dag. Noen av svarene blir kanskje for personlige. Men det har vært veldig viktig for meg å stille dem, for å finne ut hvem jeg er, og hva jeg tror. Underveis i denne prosessen har jeg oppdaget at det har vært, og er veldig viktig for meg, å finne tilbake til, ikke bare mine røtter, men troens røtter, og dermed kirkens røtter. Studier av kirkehistorien, av kirkefedrene, av ørkenfedre og ørkenmødre, av grunnlaget for våre trosbekjennelser, har hjulpet meg mye. Mens mange i dag snakker foraktelig om kirken, så er min kjærlighet til vår mor, bare blitt sterkere og mer inderlig med årene. Nå snakker jeg ikke om en enkelt menighet eller forsamling, men om selve begrepet Kirken. Joda, jeg ser manglene, jeg er smertelig klar over at mye har gått galt underveis, men hun er fortsatt min mor. Ordene fra 2.Joh kommer stadig for meg: "Den eldste hilser den utvalgte husfrue og hennes barn, som jeg i sannhet elsker, ja ikke bare jeg, men alle som har lært sannheten å kjenne. Henne elsker vi fordi sannheten bor i oss og vil være med oss til evig tid." (versene 1-2) Hvem er det snakk om her? Den kirken som er vunnet ved Jesu Kristi blod, av alle stammer, folk og ætter.

Bildet som følger bloggen i dag, er fra den hellige øya Lindisfarne. Oppdagelsen av våre røtter tilbake til keltisk kristendom, har fått avgjørende betydning for hvor jeg befinner meg i dag. Det har jeg berørt tidligere på bloggen, og det kommer jeg tilbake til i tiden fremover. Da vil jeg også dele mer fra min egen troshistorie. Dette med bønn om at det kan hjelpe andre til å sette ord på egne prosesser, og hjelpe dem til å finne et ståsted som holder, i medgang og motgang.

Martin Luthers gode råd for en stille stund med Gud

Walter Trobisch var pionermisjonær i Afrika i en årrekke. Han har skrevet mange bøker, blant annet en bok om Martin Luthers stille stund. Jeg synes det materialet Trobisch presenterer i sin bok, er så interessant, med tanke på veiledning for mennesker som ønsker å få hjelp til sin stille stund med Gud, at jeg gjengir Luthers gode råd her. Det er viktig å få med seg at de rådene Luther gir er til hans barberer, som het Peter Beskendorf. En gang den berømte doktoren i teologi kom på besøk for å få barbert seg, spurte Beskendorf: "Si meg, hvordan ber du?" Luther synes spørsmålet var så viktig, at han dro hjem og skrev et 40 siders brev til sin venn! Det ble trykket og publisert i 1535, med tittelen: "En enkel måte å be på, til en god venn." Brevet til Peter Beskendorf begynner slik: "Kjære Mester Peter. Jeg skal fortelle hvordan jeg selv ber. Måtte Herren sørge for at du og alle andre gjør det bedre enn meg!" Så fortsetter han med å si: "En god og klok barberer må ha sine tanker, sitt sinn og sine øyne konsentrert om barberkniven og skjegget, og ikke glemme hvor han er når han barberer. Hvis han holder på med å snakke, og se seg rundt eller tenker på noe annet, kan han komme i skade for å skjære en manns munn eller nese, eller til og med hans strupe... Det finnes et ordspråk som sier: Den som tenker på mange ting, tenker på ingenting og oppnår ingenting godt. Hvor mye mer må ikke bønn helt og holdent gå gjennom hjertet hvis det skal være en god bønn."

Så følger Martin Luthers gode råd, hentet fra hans eget bønneliv. Av plasshensyn er disse rådene forkortet ned her på denne bloggen. Språket, slik jeg har oversatt det fra boken til Trobisch, er også lettere modernisert:

Det er en god ting å la bønn være det første man gjør om morgenen og det siste man gjør før natten faller på. Vokt deg selv mot slike falske og forførende tanker som hvisker: Vent litt. Om en time eller så skal jeg be. Jeg må bare fullføre det jeg holder på med. Når vi tenker slike tanker så beveger vi oss bort fra bønnen, til å holde på med andre ting som tar all vår oppmerksomhet så lenge at det blir for sent å be den dagen.

Vi må vokte oss så vi ikke innbiller oss at andre ting er viktigere enn å be, for slik er det ikke. Tror vi det kan vi bli dovne, sløve, kalde og utslitte. Mens djevelen som er rundt oss er verken doven eller ligger på latsiden.

Så forteller Luther sin gode venn at han bruker De 10 bud som bønnemodell. Han har for seg bud etter bud, og ut av disse tenker han på hva Herren ønsker av ham. Så gjør han dette om til et takkeemne, en bekjennelse og sist men ikke minst, et bønneemne. Etter å ha gått igjennom De 10 bud på denne måten, hvor han tar seg god tid til hvert enkelt av dem, tar han for seg Fadervår og ber den igjennom vers for vers. Han stanser ganske enkelt ved hvert utsagn i denne bønnen og gjør den personlig. Når Luther har bedt seg igjennom Fadervår på denne måten, ber han Den apostoliske trosbekjennelsen ledd for ledd, på samme personlige måte.

Så man ser at den godeste Luther tok ikke lettvint på sitt personlige bønneliv! Han var systematisk og nøyeregnede. Men han sier også, i dette personlige brevet, at " ikke ta på deg for mye slik at din ånd blir sliten." Dette sier han i forbindelse med de råd han gir når det gjelder lesning av Den Hellige Skrift:

"Det kan være nok å bare gripe en del av et bibelvers, eller for den saks skyld bare noen ord, når disse ordene griper tak i ditt hjerte og tenner en gnist..."

Mot slutten av dette brevet til Beskendorf skriver Luther:
"Jeg skal gjenta det jeg har sagt til deg om Fadervår. Hvis Helligånden skulle komme når disse tanker er i ditt sinn og begynne å tale til ditt hjerte, og gi deg rike og opplyste tanker, pass da på å gi Ham ære, la de tankene du er opptatt med ligge, bli stille og lytt til Han som kan tale bedre enn deg, og grip tak i det Helligånden sier og skriv det ned, så vil du oppleve mirakler som David sier: 'Åpne mine øyne, så jeg kan utforske underfulle sannheter fra Din lov.' Salme 119,18."

Vi er mye nærmere Jesu gjenkomst enn vi tror!

Pastor Wayne Hilsden (bildet) i den messianske menigheten King of Kings i Jerusalem, var ute en tur i gatene rundt menighetens lokale for kort tid siden og så tilfeldigvis på klokken sin. Den viste 11.45, men samtidig la han merke til at sekundviseren beveget seg fire sekunder frem i stedet for et sekund. Pastor Hilsden tenkte: "Det er noe galt med klokka mi. Jeg må se å komme meg til en urmaker, så han kan få sett på den." Han har ikke før tenkt tanken ferdig, før han opplever at Herren taler til ham og sier: "Det er ikke noe galt med klokka di, det er jeg som setter opp farten!" Da han kom tilbake til kontoret sitt, ringte telefonen. Det var en overrabbiner som ringte og sa: "Pastor Wayne! Herren har talt til meg, og til mange andre rabbinere, at Guds profetiske ur for det jødiske folk viser 11.45. Messias kommer snart!" I Jesaja kapitel 60, som omtaler samlingen av jødene i Israel, sier Herren følgende: "Jeg, Herren, lar det skje i sin tid, i hast!" (v.22) Adventtiden vi nå er inne i handler jo om Herrens komme, og vi venter Ham igjen for andre gang. Det er ingen tvil om at vi som lever nå, opplever å se mange av tidens tegn gå i oppfyllelse rett foran våre øyne. Jeg har skrevet om misjonspioneren Fredrik Franson før på denne bloggen, men jeg gjentar det en av hans biografer skrev om ham: "Han levde hver dag som om det var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en kjensle som om han om natten skulle bli vekt av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Det gav livet hans evighetsperspektiv." Det samme kunne sies om A.W. Tozer. I en av sine taler til den forsamlingen han betjente i Toronto, Canada, sa han: "Herrens komme nærmer seg. Jeg forsøker i alt det jeg preker å ha dette i tankene. Alt hva jeg skriver skriver jeg med denne muligheten i tankene." Tozer har også sagt i denne sammenhengen: "Jeg har lest at John Wesley ble spurt en gang hvordan han ville ha reagert om han visste at Kristus ville komme tilbake den samme natt. Han umiddelbare svar var da: Jeg tror ikke jeg ville ha forandret en eneste en av mine planer."

Jeg vet ikke om jeg kan si det samme som Wesley. Men tankene på Jesu nære gjenkomst er blitt mye sterkere dette året, og det samme er himmellengselen. Sammen med den første menighet ber jeg, slik de sannsynligvis bad hver gang de feiret nattverden: "Marana ta", som er aramesik og betyr: kom Herre! Det kan også skrives maran ata og betyr da: vår Herre kommer.

I Guds tid

Jeg vender stadig tilbake til Salme 31. Og spesielt til ordene: "Mine tider er i din hånd." (v.16) Det er ord som gir mening og trøst, og jeg finner meg stadig bedende disse ordene: "I dine hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud." (v.6) Når jeg går til ro for natten, hender det ofte at jeg ber slik: "Kjære Jesus, om jeg våkner, så er Du hos meg. Om jeg ikke våkner så er jeg hos Deg." I går fortalte en god venn av meg en historie om en kjent predikant innen pinsebevegelsen. Mange mennesker så opp til vedkommende. Mot slutten av hans liv overhørte hans kone at han bad: "Nå kryper jeg inn i skjegget ditt, for der er jeg trygg." Denne predikanten var stor i enkeltes øyne, selv kjente han på sin egen litenhet, men at Jesus er stor nok til at vi kan gjemme oss i Ham! Noe av det jeg har lært underveis er at Guds tid ikke alltid er den samme. Guds tid har en rytme, og den er Hans egen, skapt av Hans personlighet og karakter. Vi opplever både lys, og mørke. Ingen ting er ferdig en gang for alle, og det er ingen ting som utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Jeg finner meg stadig i en prosess hvor jeg vender tilbake til utgangspunktet. Etter som årene går, blir jeg mer og mer takknemlig for at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Han er og forblir den samme - den trofaste Gud, som David omtaler Ham som. Men livet er ikke alltid likt. Det finnes tider da det ikke skjer noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt. Nå vet jeg en ting: Gud har ikke kalt meg til å løpe 100 meter sprint, men et langdistanseløp. Da vil jeg oppleve både med- og motbakker. Da vil jeg oppleve perioder hvor Gud kjennes veldig nær, og jeg vil oppleve sjelens mørke natt. Begge deler etapper på veien mot himmelen. I min egen åndelige utvikling skulle jeg av og til ønske, at alt skjedde med samme hastighet, og at det skjedde raskt. Jeg kjenner på min egen utålmodighet. Men slik er ikke livet med Gud. Det er Gud som styrer tidens gang, derfor overlater jeg meg i Hans gode hender. Der er jeg trygg, selv om livet av og til kjennes veldig utrygt.

Det nye kirkeåret hjelper oss inn i en god rytme

Jeg elsker den åndelige rytmen som det nye kirkeåret inviterer oss inn i, og adventtiden er spesiell fordi vi kan tenne adventlysene. Det ble ingen gudstjeneste på oss i går - dessverre. Jeg er fortsatt ganske utslått av hjerterytmeproblemene. Men vi fikk tent det første adventlyset da vi spiste middag sammen. I går var hele den lille familien vår på fire samlet. Det er ekstra hyggelig. Det som var ekstra leit var at jeg likevel ikke fikk gått ut sammen med en god kurdisk venn av meg, slik vi hadde planlagt vi skulle gjøre denne uken. Jeg var for sliten til det. Vi har kjent den kurdiske familien i flere år nå, og de hører med blant våre aller nærmeste og kjærste venner.

De kirkelige høytidene danner et jevnt kretsløp som stadig gir oss mulighet til å trenge dypere inn i mysteriet. Jeg er så glad for at den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente, som kom til jul i fjor, har fått med ordet "mysterium", slik som i Ef 1,9-10: "da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han ville gjøre i ham. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham." I de øvrige norske oversettelser brukes det her ordet "hemmlighet". På gresk står det: "mysterion". I Det nye testamente brukes 'mysterion' om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og derfor må åpenbares, apokalypto. Noe av Guds mysterium åpenbares for oss i adventiden. Mysteriene, slik de åpenbares i Det nye testamente, henger uløselig sammen og i hver av høytidene vi feirer i løpet av kirkeåret, møter vi det kristne mysteriet i all sin fylde. Egentlig er det slik at vi feirer det samme, men sett under forskjellig synsvinkel. Vi ser ulike fasetter av diamanten. Denne enheten i mysteriene gir kirkens rytme en fullkommen harmoni for meg.

Advent betyr bokstavelig at noe kommer til oss. Hver tid i det liturgiske kirkeåret har sin egen farge. Påsken er en gledens tid fordi Herren er oppstått; fasten er en tid for bot og omvendelse, tiden da lidelsens betydning åpenbares for oss. Advent er håpets og forventningens tid.

Adventiden rommer for meg en tredobbelt forventning. Lever vi med i Det gamle testamente, og det bør vi, for der finnes troens røtter, så opplever vi sammen med jødene en brennende lengsel etter Frelseren. Denne lengselen etter Frelseren blir igjen aktuell på denne tiden av året, og minner meg om at jeg, slik jeg har skrevet på bloggen tidligere, må arbeide på min frelse. Og da trenger jeg mer av Frelseren.

Men vi vet jo at Frelseren har kommet. Han er blitt kjøtt og blod i Jesus. Han ble født i Betlehem av Gudfødersken. Jeg lever med forventningen om at jeg kan leve med Ham i dag.

Og sist, men ikke minst, Frelseren kommer igjen! I adventiden forenes dermed fortid, nåtid og fremtid. Så selv om det regner så det trommer på taket når dette skrives, og naturen ikke er som den var, så er adventtiden en fantastisk flott tid. Tenn masse levende lys!

Lengsel etter vekkelse føder lengsel etter bønn

Det er underlig hvordan ens dager kan bli så annerledes enn man planlegger. Gårsdagen måtte holdes innendørs på grunn av hjerterytmeforstyrrelser, og blodtrykksfall. Da var det ikke så mye annet å gjøre enn å finne sofaen etter at jeg hadde stått opp. Men i min indre verden ble det skapt en lengsel etter å be om vekkelse i byen jeg bor i, etterhvert flyttet jeg fokus til Norge og i natt da jeg ikke fikk sove, bad jeg for Shetland. I fjor talte jeg på den transatlantiske bønnekonferansen som ble holdt i Lerwick, som er hovedstaden på Shetland. Øya og folket der er stadig i mine bønner. Mens jeg lå på sofaen min i rommet ved siden av kontoret i loftsetasjen, -Øvresalen vår, leste jeg også Marie Monsen's bok: "Vekkelsen ble en Åndens aksjon". Hennes bøker blir jeg visst heller aldri ferdig med. Jeg leste hva hun skrev om vekkelsen i Korea i 1907. Her er hva hun skriver: "Den var mektig, og hadde begynt med en bønnevekkelse blant misjonærene. Den som kunne ha reist dit og fått hente noen glør nedover til vårt felt! Veien dit var lang og kostbar. Penger til en sånn reise hadde jeg ikke. Bønn om og venting på penger endte omsider med den lydelige erklæring gitt: 'Hva du vil oppnå med den reise kan du få her du er, som svar på din bønn.' Ordene ble en veldig utfordring. 'Så vil jeg be til vi får den', ble mitt høytidelige løfte. Dermed ville jeg skrå over gulvet til min bønnekrok for å be den bønn for første gang etter at løftet var gitt. Men jeg hadde ikke tatt mer enn 2-3 steg før jeg ble stanset. Det som da hendte kan kun beskrives med følgende ord: Det føltes som en kvelerslange snodde seg rundt kroppen for å presse livet av meg. Forferdelse tok meg. Det ble til slutt bare gispen etter luft, og endelig fikk jeg presset frem: 'Jesus, Jesus, Jesus.' Det gikk lettere for hver gang det dyrebare navn ble stønnet frem og så slapp 'slangen' meg. Jeg sto der helt fortumlet. Den første tanke som kom var: 'Så meget betyr bønn, og så meget bettyr det at løftet holdes!' Den opplevelsen hjalp meg til å holde ut de ca 20 år før den lille begynnelse til vekkelse ble synlig. Gud arbeider i sannhet på lang sikt."

Utholdenhet er et nøkkelord når det gjelder å be om vekkelse. I Apgj 1,14 kan vi lese: "Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre." I den nye oversettelsen er det oversatt slik: "Alle disse holdt trofast sammen i bønn..." Jesus hadde bedt sine følgesvenner om å bli værende i Jerusalem for å vente på Den Hellige Ånds komme. Det eneste disiplene kunne gjøre i mellomtiden var å be. Den bønnen de bad disse dagene på øvresalen i Jerusalem, førte til en vekkelse og en åndsutgydelse som ennå ikke har forlatt jorden.

Jeg har spurt meg selv mange ganger om hvordan dette kunne skje? Skjedde det fordi disiplene var så sterke i bønn? Til det må jeg svare: ikke nødvendigvis. Var det et resultat av at de holdt ut lenge nok? Til det må jeg svare: ikke bare derfor. Svaret tror jeg er: Det skjedde fordi Gud hadde lovet det og fordi de bad på bakgrunn av Hans løfte! De gav respons på det Jesus hadde sagt, de ble værende der de skulle være, nemlig i Jerusalem, gjorde det de skulle gjøre, nemlig å be - og så gjorde Gud resten! Jesu disipler bad i ti dager, og Gud svarte deres bønner med et mirakel som var langt større enn det de noensinne kunne be om eller tenke ut. Det er typisk Gud. Det er altså bønn som produserer alt det Apostlenes gjerninger videre forteller om - og alt det gode som kirkehistorien har bidratt med fram til i dag.

Så selv om man kan være slått ut av sykdom og bli liggende på en sofa med smerter, kan man bevege seg i bønn og be for folk og land over den ganske jord. Ikke gi opp!

Frykt ikke det onde

I går ble jeg gående å tenke på følgende: Å gi opp alt for å følge Jesus innebærer ikke bare materielle ting, men også det vi holder fast på, det som binder oss. Det finnes festningsverker i oss. Tankebygninger som Skriften sier må rives ned, i lydighet mot Kristus." For våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med disse kan vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen om Gud, og ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5) Blant annet kan frykten ha bolig i vår sjels kjellerrom, og lamme oss. Å være Kristuslik betyr også at vi er fryktløs. Det finnes festningsverk av frykt i mange av oss, og vi må la Kristi herlighet skinne på disse områdene, slik at frykten kan drives ut av våre liv. Det finnes selvsagt en sunn form for frykt, som gjør at vi er på vakt mot farer. Men det finnes også en form for frykt som gir oss en følelse av at det som skjer, eller som vi tror skal skje, står utenfor Guds rekkevidde. Som gjør at vi føler oss alene. Gud vil ikke at vi skal leve med frykt, men leve med Ham. Men vi er også underveis som mennesker, vi har ikke nådd målet vårt ennå. Det finnes områder hvor Gud må arbeide med oss, og hvor vi må tillate Gud å komme til, slippe Ham inn, og oppgi våre rettigheter til dem, og la Ham få gjøre det Han vil. Gud peker på slike områder i mitt liv for tiden. Det er utfordrende, og smertefullt, men jeg er takknemlig til Gud for at jeg er under Hans behandling.

Jo mer vi blir lik Jesus, jo mindre fryktsomme blir vi. Det er avstanden vi føler til Gud - følelsen av å være etterlatt alene, som skaper frykt.

Men vi er ikke alene! Han er alltid med oss. Også i den vanskelige tiden. Noe av det vi opplever skjer med oss, kan traumatisere oss, og etterlate oss med sår. Dette må vi gi til Jesus, la Ham få komme til. Kanskje vi sliter med sykdom, som jeg gjør, og ikke blir helbredet. Men selv om jeg ikke er blitt legt, så har jeg Guds mange løfter om legedom, og jeg velger å holde fast ved dem, stå på dem, i tro på at Gud både kan og vil - i sin tid. Skulle jeg dø, så er også Gud med meg da. "Ja, selv om jeg må vandre igjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For Du er med meg ... Og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid." (Salme 23,4 og 6a)

Hos apostelen Johannes leser jeg disse ordene: "Og vi har lært kjærligheten å kjenne og kommet til tro på kjærligheten, den som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham. Ved dette er kjærligheten gjort fullkommen blant oss: At vi kan ha frimodighet på dommens dag. For som Han er, slik er vi i denne verden. Det er ingen frykt i kjærligheten. Men den fullkomne kjærligheten driver frykten ut, for frykten regner med straff. Men den som frykter, er ikke gjort fullkommen i kjærligheten. Vi elsker Ham, fordi Han har elsket oss først." (1.Joh 4,16-19)

Vår kjærlighet til Gud er en konsekvens av at vi er elsket. Gud fant oss. Vi er Hans barn, og Han avviser oss ikke.

David skriver disse ordene når han er drevet på flukt av Saul og hans menn: "Lær meg Din vei, Herre, og led meg på en jevn sti, for mine fienders skyld. Overlat meg ikke til mine fienders onde sjelstilstand! For falske vitner har reist seg mot meg, og slike som fnyser av vold. Jeg hadde mistet motet om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land." (Salme 27,11-12)

Vi har våre fiender. Men midt i stormen, vil vi likevel tro. Vi velger å tro at vi skal se Herrens godhet her - i de levendes land, altså mens vi lever. Jeg vil ikke gå dit frykten tar meg, men ta imot det Gud har for meg.

Når vi ikke lever i tro, lever vi i stress. De som tror de går inn i Herrens hvile, og da begynner Gud å arbeide. Det er bibellæreren Bob Mumford som har sagt disse kloke ordene: "Når vi handler venter Gud. Når vi venter handler Gud." Vi skal ikke være venner med frykten, men vi skal være menn og kvinner som kjenner Herren!

Jesu egen kirke

I det testamente som Frans av Assisi etterlot seg kan vi lese følgende bønn: "Vi tilber deg, Herre Jesus Kristus, her og i dine kirker verden over, og vi lovpriser deg fordi du ved ditt hellige kors har forløst verden." Jeg ber denne bønnen når jeg lider sammen med mine medsøsken i Den norske kirke, som i disse dager (se bloggen nedenfor) blir presset av sterke politikere som vil ta over styringen av deres kirke. Jesus sa til sine etterfølgere at Han ville bygge Sin kirke. Det står slik å lese i Matt 16,18: "Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge MIN KIRKE, og dødsrikets porter vil ikke få makt over den." Politikere som godkjenner fosterdrap, som neglisjerer og forkaster Guds sanne ord, som vil presse en kirke til å innføre ordninger som er i mot Guds ord og dens bekjennelse, representerer disse "dødsrikets porter". Men i følge Jesu egne ord skal disse "dødsrikets porter" ikke få makt over Hans kirke. For Hans kirke vil bestå av mennesker som er villige til å gå Lammets vei, hvor det går. Det er lidelsens vei, det er forsakelsens vei. Som ikke vil gå på kompromissets vei. Men som står fast ved Guds ord, om det betyr forfølgelse og martyrium. Hans kirke forkynner Jesu kors, og alt hva dette korset innebærer. Og Hans kirke skammer seg ikke ved korsets forkynnelse. Den lever ene og alene på grunn av det verket som Jesus fullbyrdet på korset.

En politisk styrt kirke

I den siste tiden har Arbeiderpartiet og LO med all tydelighet vist for offentligheten at de vil styre Den norske kirke. Hensikten med dette er å sikre en fortsatt homoliberal kirke, ved at staten fortsatt kan utnevne de biskopene som opptrer slik Arbeiderpartiet kan godkjenne. Agendaen er ikke skjult en gang. Partisekretær Martin Kolberg har vært veldig på offensiven i den senere tid. Det siste er nå at Gerd Liv Valla kaster seg inn i diskusjonen. Jeg kjenner ikke til om Gerd Liv Valla, Martin Kolberg eller Trond Giske tror på Jesus, på Hans død og oppstandelse. Eller om de er aktive i noen menighet. Men de skal likvel legge føringer for hvordan Den norske kirke skal se ut. Vi må tilbake til stalinistene og gammelkommunistene i Sovjetunionen, eller til Kina for å finne maken til en statsdirigert kirke. I det tidligere Sovjetunionen måtte den offisielle kirkeledelse godkjennes av KGB, i dagens Kina er det bare Tre Selv kirken som er godkjent, fordi ledelsen er godkjent av kommunistpartiet. Forskjellen er ikke så stor med det som nå skjer i Norge. Dagens kirkeminister er håndplukket av en statsminister som ikke er medlem av Den norske kirke. Arbeiderpartiet og LO sier nå tydelig og klart at Den Norske Kirke skal være statens offisielle religionsvesen, hvor ledelsen skal godkjennes av partiet og fagbevegelsen, og bare de som er homoliberale biskoper kan godkjennes. Hva skjer med en slik kirke, når mange av dens biskoper er vranglærere og fører folk vill? Når de lar seg utnevne av mennesker som ikke lar kirken være kirke, men som vil styre dem i den retningen partiet til enhver tid vil? Det er ikke så underlig at mange av denne kirkes medlemmer i dag, oppretter nye menigheter hvor de kan stå ansvarlige overfor Kirkens egentlige Herre, og ikke et parti som har andre mål for øye.