Etter mørke, lys!

Når jeg nå fortsetter med å gi deg utdrag av min troshistorie, kommer jeg ikke utenom å fortelle om den innflytelsen som Martin Luther, Carl Olof Rosenius og Bo Giertz har hatt for mitt trosliv. La meg starte med Rosenius. Jeg glemmer ikke dagen da jeg på en skolelagsleir kom over hans bok: ”Veiledning til fred.” Da strømmet lys inn over mitt liv, lyset fra reformasjonen. Gravert inn i en stein, i den gamle bydelen av Geneve i Sveits, står ordene: ”Post tenebras lux”, som betyr: ”Etter mørke, lys.” Steinen er et minnesmerke over 1600-tallets protestantiske reformasjon. C.O. Rosenius er blitt kalt ”Lille Luther”, og det med rette. Denne svenske predikanten ble redskapet Gud valgte for en stor vekkelse fra ca 1840 og i lang tid framover. Han hadde en enestående evne til å forkynne det frigjørende evangeliet om nåden alene for Jesu skyld. Å frigjøre vakte, søkende mennesker og føre dem til fred i troen på Jesu fullbrakte verk, det var det særlige kallet til Rosenius. Og det er sikkert ikke mange bøker som har hatt større kristen betydning i Norge enn denne, hvis egentlige tittel var: ”Klar og usvikelig veiledning til fred.” For Rosenius er det kristne livet på en måte en gjenopprettelse av Paradiset allerede her i tiden. Syndefallet er det store vannskillet. I stedet for å se på Gud som en god far som av sin grenseløse kjærlighet gav mennesket alt godt, begynte mennesket etter syndefallet å se Gud med helt andre øyne. Den onde forvrengte menneskets syn, slik at det ble mistenksomt overfor Gud. Det sanne bildet av Gud ble forvrengt og forvandlet. Det er et av syndefallets konsekvenser. Dermed var også mennesket blitt forvandlet fra å være skapt i Guds bilde og som Hans avbilde, til å få dette bildet tilsmusset og i stedet for å være Guds frie barn, ble mennesket forvandlet til å være en slave under synden og djevelen. Konsekvensen av dette er at mennesket er redningsløst fortapt dersom ikke Den Hellige Ånd får virke i det. Når mennesket er bundet på hender og føtter, som det er etter syndefallet, totalt ute av stand til å nære enn sann tro og en virkelig kjærlighet til Gud, da avhenger hele menneskets frelse av Den Hellige Ånd. Og Åndens svar på dette er Åndens nyskapende verk som kalles gjenfødelsen. På en måte er den en gjenopprettelse av det tapte livet i Paradiset, det livet som ble levd der i barnlig tillit, enkelhet og kjærlighet til Gud. Det viktigste tegnet på at et menneske er gjenfødt til evig liv, er at det begynner å rope: Abba, Far. Det vil si, som jeg var inne på i går her på bloggen, at mennesket på nytt opplever Gud som sin elskede Far som det kan be til, og gå til med alle ting. Rosenius var også, i god luthersk ånd tydelig på Lovens oppgave. I ”Veiledning til fred” skriver han: ”Lovens egentlige virkning og hensikt er jo å vekke, knuse og drive syndere til Kristus.” Dette skal jeg komme tilbake til senere her på bloggen.

Nå er det ikke alt den godeste Martin Luther sa og gjorde, som jeg kan vedstå meg. Det gjelder ikke minst hans syn på jødene, og på de såkalte gjendøperne. Men det skal jeg la ligge nå. Siden det er min troshistorie du leser, så vil jeg her bare understreke noe som ble en åpenbaring for meg, når det gjelder Luther. Martin Luther snakker om ”theologia crucis”, eller ”korsets teologi”. Korset er, i følge Luther, sentrum for den kristne tro. Han understreker korsets sentrale posisjon med en rekke fyndige uttrykk som: ”Korset alene er vår teologi”, og ”Korset er alle tings målestokk.” Lenge før begrepet herlighetsteologi kom på banen, trakk Luther opp skillet mellom theologia gloria, som søker Gud uten å gå veien om den korsfestede og lidelsen, og ”theologia crucis”, som vet at Gud nettopp åpenbarte seg i og gjennom den korsfestede Kristus. Luther utvikler så tanken om ”Guds skjulte åpenbaring i korset.” Kanskje er den beste måten å forstå hva som ligger i dette begrepet å se for seg den hjelpeløshet og håpløshet som utspant seg på langfredag, da Jesus døde på korset. Men vi må også se dette i sammenheng med oppstandelsen. Gud ble åpenbart som den tilstedeværende og handlende på Golgata. Her gav han menneskene frelse, samtidig som Kristus vant sin rett. Det erfaringen tolker som Guds fravær, viser seg ved oppstandelsen å være Guds skjulte nærvær. 1. påskedag ble alt forandret, og viser med all tydelighet hvordan Gud er nærværende og handler i denne vår verden.

Til slutt noen linjer om biskop Bo Giertz. Hans bok ”Steingrunnen”, som jeg har nevnt tidligere på bloggen, leste jeg tidlig, ganske så umiddelbart etter at jeg ble en kristen. Denne bokens innhold, som jeg mener er en av de beste kristne romaner som noensinne er skrevet, og som på en mesterlig måte forklarer hva den kristne tro dreier seg om, har nok formet meg vesentlig. Så mye at jeg nok er en god lutheraner innenfor skjorta! Fra den lutherske kirke har jeg hentet mye av min teologi, og min identitet. Det merker jeg godt når jeg samtaler med mine gamle baptistvenner. Ikke minst når vi samtaler om lov og nåde, eller om arvesynden. I disse dager har jeg stor glede av å lese trebinds kommentaren til Det nye testamente, som Gietz har skrevet, og som kom på Lunde forlag for en kort tid siden. Den er vel verd å studere for mange andre også, som vil ha hjelp til å gå djupere i bibelteksten.