Før jeg krøp til sengs i går kveld leste jeg de siste linjene i Galaterbrevet. Jeg stanset spesielt ved setningen: "Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14) Tidligere i det samme kapitlet har Paulus snakket om dem som går kompromissets vei, "så de slipper å bli forfulgt på grunn av Kristi kors." (v12) Litt av et ord å lese nå i førjulsmaset hvor alt ser ut til å dreie seg om ren og skjær materialisme. Alt dette vi må skaffe oss. I denne sammenhengen trer historien om Lille søster Magdeleine av Jesus frem i en så grell kontrast at det nesten gjør vondt for øynene. Her sees hun sammen med fader Aleksandr Men, en uredd russisk prest som ble brutalt myrdet for noen år siden. Han talte de fattiges og undertryktes sak, og disse to fant nok hverandre i sin annerledeshet. De var ikke av verden, men fortsatt i verden. Som Kristi lys og salt. Lille søster Magdeleine av Jesus (1898-1989) grunnla i 1939 ordensfellesskapet Jesu små søstre, som i løpet av hennes levetid vokste til å bli et verdensomspenende ordenssamfunn. Her i Norge har dette ordenssamfunnet vært til stede i 50 år i år. Inspirert av Charles de Foucauld, eller bror Charles av Jesus, som du har lest om på bloggen her de siste dagene, reiser hun til Algerie i 1936 og begynner der sitt livsverk.
Gjennom et halvt århundre er Lille søster Magdeleine ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand, ikke minst fra kirkelig hold, for å grunnlegge de små fellesskapene av søstre som skal utgjøre hennes internasjonale ordensfamilie. Uten noen materiell støtte lever søstrene, dengang som nå, av sine henders arbeid, ofte på en fabrikk, hvor de deler arbeidernes kår. Blant samfunnets minste - fattige og utstøtte, sigøynere og sirkusfolk, nomader og urfolk på alle kontinenenter.
De lever som "komtemplative midt i verden", som den "kjærlighetens surdeig" lille søster Magdeleine av Jesus formulerte som deres kall. Det er dette jeg synes er så veldig spennende med både Jesu små søstre og Jesu små brødre. De har klart å forene det tilbaketrukne bønnelivet, et liv i kontemplasjon, med et liv i tjeneste midt i verden.
Bror Charles av Jesus, en av det 19. århundres store kontemplative, levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika, snakket om "det umuliges Mester". Dette ble også Lille søster Magdeleines løsenord. Selv utrettet hun det tilsynelatende umulige - ikke minst fordi hun var svært syk til tider - kanskje nettopp fordi hun la sitt liv i hendene på ham som hun også kalte "det umuliges Mester". Hun sa det slik: "Han tok meg ved hånden, og jeg fulgte ham blindt." Jeg skal gi deg "smakebiter" av Lille søster Magdeleines liv og spiritualitet i noen artikler til. Følg med! Kanskje kommer det en til i dag.
1 kommentar:
Det er interesant å lese om disse menneskene du trekker fram, men det virker så langt unna mitt eget hverdagsliv. Jeg får det ikke til å være så Gudhengiven.Fortell oss mer fra ditt liv hvordan du klarer dette med å leve i verden , men ikke være av verden. Det er ikke tidspresset, men noe "i luften" som ofte hindrer en i å finne roen og det å komme nær Gud.Det er så mye i mitt eget sinn som forstyrrer den stillheten jeg og flere med meg ønsker.
En blir frustrert over seg selv. Godt å vende tilbake til det du skrev om å være Guds elskede barn.
Legg inn en kommentar